Jeg vil bygge mitt mausoleum nå!

Så er det et lite problem at det er grunnlovstridig å bygge noe om helst i dette hellige området i Washington, det må i hvert fall behandles og vedtas i kongressen. The National Capital Planning Commission sa straks at dette må de behandle grundig (også i USA må rive- og byggesaker vanligvis forholde seg til en plan- og bygningslov). Hvorpå Trump sparket alle seks medlemmer av kommisjonen.

Slike formalia har han ikke tid til å bry seg med. I 2026 er dessuten nasjonen 250 år, og Trump fyller 80. Så bare sett i gang!

Utfordringen for Trump er at triumfbuen og den mektige store salen må stå ferdig innen tre år er gått. For da utløper jo hans presidentperiode. Da må ettermælet være klart for historiebøkene og for evigheten, aller helst uforanderlig skåret i marmor og granitt og passende overdådig dekorert med søyler og gull.

Den permanente arkitekturen

Å sikre sitt ettermæle ved å bygge seg et mausoleum er en viktig historisk tradisjon. De egyptiske faroer som Tutankhamon sikret sin historie, med omfattende kunst og gjenstander, dypt inne i fjellet i Kongenes Dal. Ludvig den 14. bygget inn sitt pompøse verdensbilde i salene i Versailles.

Da Juscelino Kubitscheck ble president i Brasil i 1955 ville han bygge en ny hovedstad inne i landet, Brasilia. Han hadde dårlig tid, hans presidentperiode var bare fem år. Noen enkle byplanskisser ble rullet ut over det nedhugde jungellandskapet. I 1960 kunne han sende hjem titusenvis av bygningsarbeidere, og selv skrive boken «Why I built Brasilia».

Hitler hadde, ved hjelp av sin arkitekt Albert Speer, fått tegnet det nye Germania i Berlin med akser, triumfbuer og haller større enn noe i verden, men tiden var ikke på hans side, og byplanmodellen er nå bare et sorgfullt minne over en ond tid. Franske presidenter, Mitterand og Pompidou blant dem, har alltid fått bygget sine monumenter og mausoleer i Paris, i form av museer og akser og hele bydeler slik at de aldri skal kunne glemmes i ettertid.

Flere eksempler kan nevnes. Peter den Store som ville bygge monumentet for sitt stor-russiske imperium, en ny hovedstad St.Petersburg ut mot havet og verden, vekk fra det traurige inneklemte bondelandet ved Moskva.

En av vår egen tids mektigste herskere, Tyrkias Erdogan, har bygget sitt uinntagelige palass på 300 000 kvm i barokk italiensk marmor tre kilometer utenfor Ankara. Egypts diktator al’Sisi har fått sin nye hovedstad, Wedian City (også kalt Sisi City), eid og styrt av hæren og detaljregulert fra 6000 overvåkningskameraer, 45 km utenfor bråkete og ufremkommelige Kairo. Så er også han blitt udødelig.

Enklere enn å bygge palasser eller hele byer til sitt minne har det vært å reise statuer. Men, som vi stadig ser, ikke alle statuer varer evig. Koloniherrenes statuer rives ned i den afrikanske frigjøringsrusen. Saddam Husseins statue i Bagdad ble jublende veltet, mange av Stalins statuer er revet (og nå settes flere opp igjen, men det er en annen historie). Statuer av slaveeiende bomullsbønder i amerikanske sørstater er borte fra småbytorgene.

Herskere i mange land rives ned fra sine pidestaller og dumpes på dypt vann utfor nærmeste brygge. Hitler fikk aldri noen statuer som overlevde 1945.

Historien fikses og nyskrives

Grunnen til at de solide mausoleenes tid nå åpenbart er tilbake, og har fanget den forfengelige og impulsive Trump, har han kanskje lært av sine venner tech-milliardærene: I vår tid er historien åpenbart mer flytende, mer påvirkelig. Med dagens KI og ChatGPT kan all tekst, alle bøker, alle biografier, all skriftlig dokumentasjon, all erfaring, rettes og skrives om etter dagens behov og endevendes med enkle tastetrykk. Historien kan bli en annen, en som passer oss bedre akkurat nå.

George Orwell beskrev dette i detalj allerede i boken «1984», hvordan vår helt Winston i Sannhetsministeriet skrev om alle historiebøker hver gang Eurasia ikke lenger var i krig med Oceania eller Eastasia. Vi kan ikke lenger stole på at historikernes analyser og heltebeskrivelser vil holde.

Russiske skolebøker inndras og gis nye kapitler, amerikanske bibliotekshyller renses for upassende fortellinger. Skillet mellom news og fake news er flytende. Historierevisjonene om Trump vil være uendelige. Han må ha noe fastere enn tekst mellom stive permer og en og annen statue, et gatenavn og et skyskraperhotell for å sikre sitt ettermæle.

Derfor har nå arkitektur igjen kommet opp som vår tids viktigste medium for varig og sikker dokumentasjon. Trump trenger sitt mausoleum nå, han trenger en dokumentasjon som fremtidens revisjonister eller revolusjonære eller milde demokrater ikke kan forandre på eller skrive om etter behov.

Han trenger noe som legger ham trygt og upåvirkelig inn i ettertiden, noe ingen kan klusse med, som plasserer ham trygt inn i den historien av store og mektige og ufeilbarlige menn der han mener å ha en selvfølgelig plass. Han trenger sitt mausoleum, sin triumfbue, sitt byggverk i marmor med søyler og kapiteler i gullbeslått rokokko, og han trenger det nå, før tre år har gått og den politiske dagsorden kan bli en annen.

Det var noe slikt jeg tror han hvisket i øret til sine techmilliardær-venner under den inviterte middagen i Det Hvite Hus nylig.