Meninger / Kommentar
– Nei til kjøtt er ja til rein fjord, skriver Rainer Stange
Av Rainer Stange
– Løsning på flåte eller hjul? Tomme bygg kan flyttes, skriver Hanna Geiran
Riksantikvaren ønsker mer samarbeid mellom kommune, fylkeskommune, statlige aktører og fagmiljøer – slik at tomme bygg kan brukes på nye måter, kanskje på nye steder og bli en ressurs for fremtiden.
Av Hanna Geiran
Riksantikvaren ønsker mer samarbeid mellom kommune, fylkeskommune, statlige aktører og fagmiljøer – slik at tomme bygg kan brukes på nye måter, kanskje på nye steder og bli en ressurs for fremtiden.
Av Hanna Geiran
Hanna Geiran er arkitekt og riksantikvar i Norge.
Foto: Øyvind Aase FlugeDet er for mange tomme bygg i Norge! Vi mangler en god oversikt, men et sted over 200 000 er det tallet det oftest opereres med. I byene handler tomme bygg om manglende investeringsvilje og noen ganger om spekulasjon i forfall. I norske bygder er årsaken ofte demografiske endringer årsaken.
Uansett hvor de tomme byggene står representerer de en stor samfunnsmessig utfordring. De skaper utrygghet, utgjør en sikkerhetsrisiko og svekker stedsidentitet og etableringslyst. Men de er også en ressurs: De kan få nytt liv gjennom flytting og ombruk.
Flytting av bygninger er derfor ikke bare et teknisk tiltak, men et strategisk grep for å møte samtidens behov for bærekraft, kulturmiljøvern og lokal utvikling.
Det mest klimavennlige er å bruke et en bygning, der den er og i størst mulig grad. Men når det ikke er noen som vil bo der? For eksempel på grunn av støy, fare eller arealendringer – da kan flytting være en løsning.
Mange fikk med seg den spektakulære flyttingen av Kiruna kirke som ble sendt live over to dager på svensk tv. Det er ikke bare kirken som flyttes, men bygninger i en hel by. Ressurser som skal fylles med bruk og liv et annet sted.
På Ørland skal kampflybasen utvides. Dette førte til at et stort antall mennesker måtte flytte fra sine tidligere hjem og gårder. 26 verneverdige bygninger flyttes i disse dager fra en rød støysone ved kampflybasen til en ny bydel, Vipetangen. Her skal de inngå i et nytt bomiljø, og samtidig bevare lokal byggeskikk og historie. Jeg tror det kommer til å bli Trøndelags triveligste nye boligområde!
I dag oppleves disse flytteprosjektene som noe helt spesielt, og nesten utrolig. Men for hundre år siden var ikke det å flytte hus noe utenfor normalen. Det er en lang tradisjon i Norge for å flytte bygninger. Laftede hus er «byggesett», og ble tatt ned og bygget opp igjen, stokk for stokk. Byggene i seg selv representerte mye arbeid og en stor økonomisk verdi, så det kunne være lønnsomt å ta det med seg.
Instituttleder ved NTNU, Daniel Johansen, har studert hvordan bygg ble tatt med til nye steder. Både delt i biter, men også hele hus, innimellom flyttet på flåter til vanns. Han viser til at det i første halvdel av 1900-tallet ikke var uvanlig å flytte med seg huset fra landsbygda til nye boligområder i byen. Så sent som i 1949 ble gitt statsstøtte til boligeiere i Lofoten som ville flytte huset sitt, og på 1970-tallet var de siste store forflytningene av hus. I mai i år ble tre verneverdige bygninger flyttet på flåte i Stavanger.
Flytting av bygninger utfordrer tradisjonelle kulturminneidealer. Tap av den opprinnelig konteksten kan svekke forståelsen av bygningen og dens verdi. Samtidig mener vi hos Riksantikvaren at nettopp det å flytte bygninger også kan gi større muligheter for å ta vare på historie og ressurser inn i fremtiden.
Det har tidligere blitt pekt på utfordringer både knyttet til flytting av bygg som ikke er laftet, begrensninger i teknisk forskrift og manglende kompetanse. Men Ørland og Kiruna viser at det er mulig. Riksantikvaren ønsker mer samarbeid mellom kommune, fylkeskommune, statlige aktører og fagmiljøer – slik at tomme bygg kan brukes på nye måter, kanskje på nye steder og bli en ressurs for fremtiden.
