Når byen selger seg selv

Argumentet er som oftest den samme. Kommune og stat sitter på eiendommer den ikke bruker. De forfaller. Private kan ta bedre vare på dem. Selg, og bruk pengene på noe fornuftig. Det er ryddig. Det er effektivt. Byråd James Stove Lorentzen formulerer det slik: «Vi har tro på at private aktører kan se og realisere potensialet i Kirkeristen på en måte kommunen ikke har klart.»

Han tar ikke feil. Kommunen har ikke hatt midler til å ta vare på Kirkeristen, og dermed latt det forfalle. Bygningsmassen er i «svært kritisk forfatning» – med råteskader i bærende trekonstruksjoner, skadedyr og radon. Det er vanskelig å forsvare. Og Plakathuset på Grønland, som fikk stå tomt i nesten 20 år og ble omtalt som «oppussingsobjektet fra helvete», endte faktisk opp hos Fortidsminneforeningen, som har forpliktet seg til å gjøre det til et møtested med sosial funksjon i bydelen. En lykkelig slutt. Men vi kan ikke la unntakene bli argumentet.

For hvert Plakathuset som ender hos Fortidsminneforeningen, er det et Furuset sykehjem som ender hos en utbygger. For hver Kirkeristen med fredningsbestemmelser og rehabiliteringskrav, er det en Trekanttom som selges til milliardselskaper med kommersielle mål, uten at vi vet hva som skjer der de neste tiårene.

På ett år alene er seks eiendommer med til sammen 28 bygg solgt fra kommunens portefølje til private. Det går fort. Og det er ingen vei tilbake.

Dette er ikke primært et spørsmål om penger. Det er et spørsmål om hva slags by vi holder på å skape, og hvem den egentlig tilhører.

Bygg er ikke bare kvadratmeter. De er potensiale. Potensiale for noe som ennå ikke har skjedd. For et kulturhus ingen har tenkt ut ennå. For en øvingssal et ungdomsmiljø ikke vet det trenger. For et torg som ikke krever noe av deg. Det vi kaller «arvesølv» i disse debattene er ikke nostalgi. Det er infrastruktur for fellesskap. Og fellesskapsinfrastruktur er noe av det vanskeligste å bygge opp igjen når det først er borte. Hvor flaut er ikke det å legge ut en skole til salgs, så oppdage noen år senere at kommunen likevel har behov for kvadratmeterne og må kjøpe opp eiendommen igjen, om de har råd.

Når det offentlige selger, selger det mer enn et bygg. Det selger mulighetsrommet.

Jeg heier på utviklere som kan gjøre det kommune eller stat ikke har ressurser eller kapasitet til å gjøre. Men det er noe grunnleggende uærlig over å kalle seg verdens rikeste land og samtidig ikke ha råd til å ta vare på egne bygg. Private aktører vil til syvende og sist tenke profitt. Det er ikke en anklage, det er en beskrivelse av hvordan markedet fungerer.

Men konsekvensen er at byens rom sakte omformes fra steder som tilhører alle, til steder som tilhører noen. Og den dagen vi må betale for å sitte på det som en gang var et offentlig torg, vil ingen huske nøyaktig når det skjedde. Det bare ble slik. Stille, gradvis – bygning for bygning.