Meninger / Kommentar
Nye boliger i gamle bygninger?
Av Hanna Geiran
NAL og NIL opererer i en kommunal saksbehandlingsfart
Det som virkelig svir, er stillheten. Hvor er kampviljen fra de som er satt til å forsvare oss, spør Maisam Mahdi.
Av Maisam Mahdi
Det som virkelig svir, er stillheten. Hvor er kampviljen fra de som er satt til å forsvare oss, spør Maisam Mahdi.
Av Maisam Mahdi
Maisam Mahdi er interiørarkitekt og møbeldesigner i Arkitektskap, og del av Arkitekturs faste spaltistkorps.
Foto: Gitte PaulsboDet er krise i arkitektbransjen. En krise som ikke er over selv om tallene flater ut. Kontorer stenger dørene. Nyutdannede finner ikke jobb. Erfarne arkitekter og interiørarkitekter forlater faget i stillhet. Det burde ikke komme som en overraskelse – vi har sett det komme, kjent det i marg og møbel. Men det som virkelig svir, er stillheten. Hvor er kampviljen fra de som er satt til å forsvare oss?
Både Norske arkitekters landsforbund (NAL) og Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL) har strategiene sine: økt synlighet, tverrfaglig samarbeid, tydelig samfunnsrolle, bærekraftige strukturer og politisk påvirkning. De er pene, tydelige og godt formulert.
NAL har stått i økonomisk motvind og nylig kuttet lokalforeningene med 1,4 millioner kroner. NIL fikk i 2023 en solid rapport med anbefalinger om bedre kommunikasjon og økt synlighet – særlig rettet mot yngre og nye medlemmer. Det er ikke dårlige tiltak. Men det hjelper lite når det brenner, og slukkehjelpen kommer i form av en rapport i PDF-format.
Det er ikke mangel på vilje jeg stiller spørsmål ved, men kraften i gjennomføringen. Det trengs mer enn å justere interne vedtekter og produsere strategiark. Det må tas politisk risiko. Det må skapes uro. Det må ropes høyere. Når arkitektkontorer går konkurs og nyutdannede jobber i butikk, da holder det ikke å sitte i utvalgsmøter og skrive notater.
Samtidig har Arkitekturopprøret, med sine tydelige meninger og enkle budskap, klart å løfte debatten om arkitektur og estetikk inn i stuer over hele landet. På få år har de klart det vi som fagmiljø har slitt med i flere tiår, å få folk til å bry seg om byutvikling og bokvalitet. De har blitt en stemme som politikere lytter til, nettopp fordi de tør å være ubehagelige, tydelige og tilgjengelige. Det er en påminnelse om at man ikke trenger å være stor eller tungrodd for å ha gjennomslagskraft, men man må ha mot.
Vi trenger at NIL og NAL følger med, og dermed unngå tilskuerposisjon på tribunen, men som spillere ute på banen. Det holder ikke å være en trygg havn for de som allerede er godt etablert. Vi trenger en kamporganisasjon, en som står sammen med de som er i ferd med å forlate faget, og med de som fortsatt kjemper for å komme inn. Jeg vil se et NAL og NIL i media, som står i debatter, som tar plass og er relevant når det virkelig gjelder.
Vi forventer ikke mirakler. Ingen tror at alle utfordringer skal løses i løpet av én generalforsamling. Men vi må kunne forvente at kontingentene våre går til mer enn møter og strategiplaner som ingen leser. For mange er det nettopp usynligheten som skaper avstanden, det var i alle fall den som fikk meg til å melde meg ut av NIL. Når det stormer som verst, da må organisasjonene våre være de som står fremst i vinden.
Dette er en oppfordring – ikke en avvisning. Vi vet at det finnes gode krefter i både NIL og NAL. Men vi trenger at de samles, skjerpes og mobiliseres. For akkurat nå er det ikke bare faget som står på spill – det er vår tillit til dem som skal forvalte det, i langt raskere fart enn kommunal saksbehandlingsfart.
