Prisen på bygg

Regjeringens arkitekturpolitikk, fremmet av Kommunaldepartementet, handler først og fremst om at det skal bygges mange boliger. Det skal bygges raskt og det skal bygges billig. Folk må jo få tak over hodet, til en pris de kan tåle. Derfor bør det bli enklere og raskere å få godkjent planene, byråkratiet må temmes, paragrafer som hentyder til upresise kvalitetsnormer bør fjernes fra lovverket.

Pristilbud blir stadig oftere utslagsgivende når anbud, fremmet av store ingeniørstyrte konsulentgrupperinger, innhentes og vurderes. Dette er en politikk trygt forankret i sunne omforente prioriteringer for samfunnets utvikling og klodens miljøutfordringer – det skal bygges fornuftig, i knutepunkter, egnet for kollektivtrafikk, med miljøriktige materialer, uten ødsling og misbruk av naturen. (Slike vettuge prinsipper skal også ligge til grunn for statens egen byggevirksomhet, men det gis åpenbart unntak for nye sykehus, som helst legges til store flate tomter, bra for parkering, godt utenfor byene og «knutepunktene»).

Nominasjonene til Oslo Bys Arkitekturpris, offentliggjort siste uke, kan kanskje være et bilde på en slik aktuell arkitekturpolitisk dreining. Juryen har innstilt tre prosjekter:

– Fire boligblokker i 8-10 etasjer på Bryn, i «bærekraftige» materialer og med treverk i fasader, og mye felles sosiale arealer som reduserer enkeltboligens arealbehov.

– Vollebekk torg i Groruddalen, et nytt sentrum i bydelen, en «gjenbruksestetikk» med lokal forankring og med uformelle oppholdsplasser.

– Badstulandsbyen ved Sukkerbiten, en ansamling små rare hus og hytter rett utenfor operabygget i Bjørvika, «en mangfoldig samling bygg der både lekfolk og profesjonelle arkitekter har bidratt».

Det er en tankevekkende utvikling. Hvilken arkitektur er det som prises? I de ulike arkitekturprisenes historie er det oftest det nyskapende estetiske grepet som står i fokus, arkitekturverkets evne til å løse en viktig oppgave og samtidig, gjennom romform, materialbruk og detaljering, samt gi en tilknytning til stedet og tiden.

Dagens debatt om arkitektur fokuserer på gjenbruk, nøktern og miljøvennlig materialbruk, nye sosiale normer, størrelsen og antallet boliger som bør bygges. Det er viktig og nødvendig. Men er det noe som blir borte eller glemt underveis? Arkitektur og arkitekter har hatt tilhørighet i kulturlivet, med nærhet til andre kulturuttrykk, til litteratur, billedkunst, musikk, teater. Nå er denne delen av kulturpolitikken i større grad overført til en mer teknisk ingeniørverden.

Kulturdepartementet har ikke lenger arkitektur i sitt arbeidsfelt eller arkitekturkompetanse i sin stab, alt nå overført til Kommunaldepartementet. Norsk Form var Kulturdepartementets arbeidsredskap for arkitektur, med utstillinger, debatter, publikasjoner. Det er borte, etter at det ble slått sammen med Norsk Designråd i DogA, og deretter overført til Næringsdepartementet (for å bli et virkemiddel for innovasjon og lønnsomhet i næringslivet).

Kulturminnevernet sliter i Kommunaldepartement, og ønsker seg tilbake til Kulturdepartementet. Arkitekturmuseet på Bankplassen er stengt. Den gamle læremester Sverre Fehn ville trolig vridd seg ubekvem i sin grav om han kunne opplevd dette, og lett etter sine kolleger Knutsen og Korsmo, Poulsson og Viksjø, Bang og Selmer.

Presidenten i Arkitektforbundet er høystemt glad og forventningsfull når hun ønsker velkommen landets nye «arkitekturminister», Bjørnar Skjæran i Kommunaldepartementet. Visstnok jobbes det med en stortingsmelding. Han vil få en tøff jobb dersom han skal kunne omforme den ordrike og tiltakstynne arkitekturstrategien til et handlingsdokument, verdt mer enn et valgkampinnspill.

Det er åpenbart at det er særdeles viktig at arkitekter nå forholder seg innovativt og dynamisk til tidens store utfordringer, innenfor miljø, ressurser og boligmangel. Men vi må fortsatt få hevde og forvente at god arkitektur også er noe mer.

Vi bør ikke stille oss ubekvemme og tause når vi presenteres for Arkitekturopprørets siste påfunn, å kle opp bebyggelsen på Furuset Senter i lånte klær, som på et utspjåket karneval i en nostalgisk mellomstor fransk by.

Prisverdig arkitektur er noe annet enn det.