Samme bygg, i mange farger

Vi kjenner alle Stortingssalen som en ensfarget sal med røde vegger. Men himlingen viser hvordan salen var opprinnelig: Både vegger og tak var hvite og bemalt med rød sjablong og strekdekor. Dette er det mulig å se bak en av de store gardinene ved vinduene mot Eidsvolls plass -   et parti med original bemaling er skrapt fram og retusjert.

Ville folket reagert dersom nasjonalsamlingens representanter talte i en sal med arkitekt Langlets lette fargepalett med blomsterranker? Ville det blitt et ramaskrik grunnet av tap av verdighet for budsjettdebattene når vi vet at Langlet var inspirert av sirkustelt, med sitt lette og lyse uttrykk? Kanskje, men dette vet vi ikke. Men hvis Stortingets presidentskap vil gjenskape Stortingssalen slik den var, så vet vi hvordan arkitekten opprinnelig ønsket det.

Slik sett er farger både tradisjon og sedvane. Det er kanskje derfor mange reagerer på at "alt" i dag blir svart, hvitt og grått i bybildet. Mange bygder og byer har vært fargerike, og det ser vi spor av fortsatt. Nordnorske byer har ofte kraftige farger, og byområder som Grünerløkka i Oslo har livlige fasadefarger til glede for beboere og besøkende.

Andre steder, som i de hvite trehusbyene på Sørlandet, blir det gjort anskrik om noen våger å løfte en malekost med gul, rød eller for den sakens skyld grå maling. Dette selv om vi vet at de tidligere fargerike bymiljøene i Agder for alvor ble hvite på 1900-tallet, og «den hvite sørlandsbyen» er resultat av god markedsføring på 1920 og 30-tallet. I den andre enden av skalaen finner vi Øvre Holmegate, bedre kjent som «Fargegaten» i Gamle Stavanger. En gate som løfter humøret!

I dag lager flere og flere byer fargeveiledere for å ta vare på nettopp sitt eget særpreg. "Trondheim preges av jordfarger," skriver de i byens nye fargeveileder. Molde har laget en tidsriktig fargepalett for sine gjenreisningsbygg, og Oslo laget en fargeveileder i 2022 med fargepalett for 15 områder i byen.

Jeg heier på særpreget. I Riksantikvarens bystrategi gir vi råd om at lokal byggeskikk bør være utgangspunktet for nye bygninger, og at kommunen må ta vare på helheten og ikke bare enkeltbygg. La gamle bygg få ny bruk, ta vare på gamle strukturer for gater og bebyggelse, og gi nye bygg en form og farger som passer inn.  

Et levende kulturmiljø er det nettopp det byene og bygdene trenger for å skille seg ut. Noen kaller det sjel, men vi kaller det god byutvikling.

Og nei, Riksantikvaren har ikke som nyttårsforsett at Stiftsgården må bli grå. Den kan bli det på et tidspunkt, for nå vet vi hvordan dette flotte paleet så ut da det sto ferdig i 1778. Derimot lytter vi til diskusjonen i Trondheim, og vi setter pris på at farger setter fyr på debatten. Det viser at kulturminnet Stiftsgården betyr mye for folk – og at eierskap, stolthet og vilje til å engasjere seg for kulturarven går langt inn i hjerterota på folk.