Samspillet mellom lokale kulturgrundere og globale investeringsfond

Et raskt nettsøk viser at det er særlig fire store investeringsfond som har aktivt investert i Oslo de siste fem år.  De arbeider ofte i partnerskap med lokale aktører, slik som Midgaard. Ett av disse investeringsfondene er Zetland-fondet med hovedkontor i UK, men registrert på Cayman øyene. Zetland opererer transeuropeisk. I Oslo har de bla kjøpt opp 6 bygårder og 330 boliger fra Pål G. Gundersen og konkursrammede Merkantilbygg.

Ifølge nettsøket selger Zetland leilighetene enkeltvis raskt etter at de er anskaffet eller pusset opp. Andre større investeringsfond som har investert i Oslo er Maddison International Reality med bygulvet i Bjørvika, Patrizia som kjøper nordisk «social infrastructure» som Kinland, Blackstone som har kapitalaktiviteter i 12 eiendommer deriblant i boligeiendommen Gardeveien 2, Mark Capital Mangament som er involvert i Handelsstrøket Promendaen, og NREP med engasjement i hotell-, logistikk- og lagervirksomhet.

Om antallet prosjekter ikke er omfattende så er verdiene ofte i flere titalls milliarder-klassen.

Zetland-fondet har det siste året, med Malling & co som en 5%-eiende lokal partner, kjøpt eiendommen Sorgenfrigate 16 på Majorstuen. Dette er en meget sentral eiendom nær Bogstadveien og Valkyrien, et  high-end kjøpesenter. Eiendommen har både boliger og ellers publikumsfunksjoner i første- og underetasjen.

To kreative og høyt kvalifiserte damer har over flere år drevet Sorgenfri, en hub for kunst, design og hverdagsliv i første- og underetasjen. Et visningssted, galleri og butikk som kombinerer kommersiell og kuratorisk virksomhet. Gjennom utstillinger av både etablerte og nye kunstnernavn kombineres kvalitet, bærekraft og estetiske verdier med både brukte og nye produkter.

Sorgenfri ble i 2020 omtalt som en spennende design hub i det engelskspråklige magasinet Vogue. En strålende omtale av komplementære aktiviteter til kjedebutikkene i Bogstadveien, skulle en tro. Aktiviteter som skaper både identitet og tilhørighet for både beboere og andre besøkende.

Kunstnerne knyttet til Sorgenfri er baserte i Norge, og stedet er kunstnerdrevet. Design-hub-en er oppgradert blant annet med støtte fra Kunstnernes hjelpefond, og har vesentlig bedre standard enn resten av bygget. Deler av innredningen i lokalene er utført i norsk marmor og kalkstein. Dette burde jo vært en ønsket virksomhet og utførelse for de nye eierne, men er det det? 

Driverne av Sorgenfri har tilbudt seg å kjøpe lokalene, men de nye eierne vil bare selge til dem etter at hele bygget er ferdig oppgradert. Uavklarte forhold knyttet til plan- og bygningsloven i forhold til tidligere eier av bygningen, gjør saken noe uoversiktlig.

Sakens kjerne er likevel at eierne av Sorgenfri-virksomheten har en to-årig leiekontrakt fra tidligere. Men som i mange andre tilsvarende tilfeller finnes en unntaksbestemmelse i kontraktene som gjør at de nye eierne kan si opp Sorgenfri-vikrksomheten med 6 mndrs varsel dersom de ønsker å starte ombygging av bygningsmassen. Ofte presser også de nye eierne på en uheldig måte på for å få frigjort lokalene enda tidligere enn oppsigelsestiden.

På denne måten fordrives kulturgrundere med begrensede ressurser ut, og ensrettetheten gir mindre mangfold og opplevelsesrikdom i byen. Sorgenfri-lokalene ble stengt for design-huben tirsdag denne uken.

De nye eierne har regelverket på sin side. Det er også forståelig at de ønsker å oppgradere boligstandarden, men er det denne ensrettingen vi og dem ønsker? Ikke all eiendom kan eies av norske eiere, langt derifra. Men dersom økningen i eierskap fra utenlands investeringsfond, utvikles slik vi ser i dette tilfellet, så taper både byen, vi som bor her og utviklerne som kjøper og forvalter eiendommer, tenker jeg.

Slik Nora Ulrikke Andersen påpekte.