Takk! … og farvel?

Sliter med å finne sin rolle

NIL hadde ved oppstarten preg av å være en fagforening, som også gav råd om honorarnivå for ansatte og ledere, etter mønster av NAL. Dette så staten på som ulovlig kartellvirksomhet, og praksisen ble avviklet på 1980-tallet. Honorarer skulle fastsettes lokalt, etter forhandlinger mellom oppdragsgiver og utøver. NIL ble derfor mer en «fagideologisk» organisasjon, som skulle kvalitetssikre det faglige nivået på utøverne som kunne kalle seg MNIL og formidle deres tjenester, samt påvirke rammebetingelsene for interiørarkitektene.

AFAG og Arkitektbedriftene overtok på sin side de fagpolitiske oppgavene, med tariffavtaler og forhandlinger med stat og kommuner. Derfor betaler NIL’ere i dag som oftest medlemsavgift til to organisasjoner, men de kan bare få skattefratrekk for én av disse. 

Denne utviklingen har ført til at alle organisasjonene innen arkitektfaget, også NAL og NLA, sliter med finansieringen, de sliter med å finne sin plass i det statlige virkemiddelapparatet og de har utfordringer med å rekruttere tilstrekkelig med medlemmer.

De sliter ganske enkelt med å finne sin rolle. 

NIL var i starten tett knyttet til utdanningsinstitusjonene, ved at det var de samme aktørene som var aktive i undervisningen og i organisasjonen. I dag er utdanningsinstitusjonene mer bevisste på sin selvstendige og uavhengige stilling, og det er større ulikheter i hvor yrkesrettet og utmarkedstilpasset utdanningene er. NIL må dermed forholde seg til et større mangfold av søkere. 

NIL ser på interiørarkitekter som en egen profesjon innen arkitekturfaget, og at det er nødvendig med en 5-årig utdanning hvor studentene blir sosialisert inn faget og får ta del i «taus kunnskap» gjennom praksis. Som nevnt har innføringen av bachelor- og mastergradene ført til en uheldig todeling av utdanningen, med mange «halvstuderte røvere» i faget. Arkitekthøgskolen i Oslo og Universitetet i Bergen har i større grad enn Kunsthøgskolen i Oslo klart å holde undervisningen samlet i et 5-årig løp, som en profesjonsutdanning.

Dø alene eller gå videre sammen?

Det var trist at forsøket på å slå sammen NIL, NAL og NLA mislyktes i 2016, siden veien videre krever at arkitektfeltet står samlet i møte med statlige og private aktører. «Verden der ute» er ikke så opptatt av om aktørene kaller seg arkitekter, interiørarkitekter eller landskapsarkitekter. Samlet står vi sterkere.

Jeg håper at 80-årsfeiringen av NIL kan brukes som anledning til å invitere de andre foreningene til å ta opp igjen samtalen om sammenslåing. I 2026 har det gått 10 år siden forrige forsøk! Og det er nok av oppgaver å ta fatt på: 

Det statlige virkemiddelapparatet er rettet mot større aktører og næringer enn de relativt små arkitektkontorene, noe som er svært uheldig, da arkitekter (av alle typer) bidrar til å løse viktige samfunnsoppgaver innen sosial bærekraft, grønn omstilling og transformasjon og gjenbruk. Samfunnet trenger vår kompetanse. Et samlet arkitekturfelt må presse igjennom endringer, noe som til syvende og sist handler om politiske beslutninger. 

Dette er krevende oppgaver, som krever politisk innsikt og gode rådgivere, noe som er utfordrende for små organisasjoner å få til alene.

Verdien av formidling

Det er uheldig at arkitekter og designere har dårligere tilgang til statlige stipender, støtte til internasjonalisering, til vederlagsordninger og statlig støtte til databaser for dokumentasjon av utøvere enn de øvrige kunstfagene, av historiske grunner. Det er på tide å øke potten til slike viktige virkemidler for å videreutvikle fagutøverne innen arkitekturfeltet.

Det er også mulig å se på manglende grunnstøtte til frivillige organisasjoner som NIL, som er knyttet til arbeidslivet, da NIL ikke er en fagforening, men en fagideell organisasjon på linje med andre organisasjoner innen kulturfeltet. Dette gjelder også NLA og NAL, og gjør en sammenslåing enda mer relevant.

Den største og viktigste oppgaven for en slik felles arkitektorganisasjon, vil være å bidra til økt kunnskap om arkitektur hos det norske folk. Det er en demokratisk utfordring at vi har lekfolk med i styre og stell, som tar viktige avgjørelser om kvaliteter i våre omgivelser, uten at de har tilstrekkelig kjennskap om hva slike kvaliteter egentlig er. Den felles arkitektorganisasjonen må arbeide for økte tilskudd til formidling av arkitektur i skolen og på museer, til arkitekturkritikk og arkitekturdebatt. Vi må rette blikket mer utover oss selv.

Det er derfor viktig at verken NIL eller en sammenslått organisasjon blir en markedsføringsorganisasjon, med presentasjonstekster skrevet av PR-folk. Det vil bidra til en forflatning og redusere fagets betydning. Det er også viktig at innholdet i årboken er bestemt av en jury og at det skrives fagfellevurderte artikler om utøvere og verk i fagtidsskrift. Det er av stor betydning for ettertiden at det finnes vitenskapelige artikler og en referansedatabase om interiørarkitekter- og møbeldesignere i NALs bibliotek. Derfor er fortsatt abonnement på fagtidsskriftene og samarbeid om NALs bibliotek helt nødvendig.

Formidling som kjerneoppgave

Kanskje er det i forlengelsen av et slikt mandat også mulig å få til «arkitekthus» over hele landet, etter inspirasjon fra litteraturhusene? Her møter et vanlig publikum forfatterne og formidlerne, mens Arkitektenes hus i første rekke har vært et hus for utøverne selv. Mye av suksessen til litteraturhusene er at aktørene foretar programmeringen, mens litteraturhusets stab i første rekke er en tilrettelegger, organisator og informator. 

Slik kunne et bredt publikum få møtt arkitektene, fått sett, lært om og debattert arkitektur. Og arkitektene kunne møtt folk, kommende oppdragsgivere, brukere og beslutningstakere. Kanskje det ikke er behov for egne hus til dette. Men vi trenger en organisasjon som påtar seg oppgaven, det være seg i eksisterende lokaler eller i nye fasiliteter. På museer i det nasjonale museumsnettverket eller i lokale kulturhus. 

Jeg har troen på at det nytter å vise til hva interiørarkitektene, arkitektene og landskapsarkitektene bidrar med for å løse samfunnsoppgaver og til at vi ønsker å bidra til økt kunnskap om arkitektur blant folk. Vi er del av samfunnsveven. Og derfor må vi utforske nye måter å organisere og finansiere vår virksomhet på. 

Vi NIL-ere har 80 års erfaring som vi kan reflektere over. Det er viktig at vi ser utøvere og verk i en historisk kontekst for å forstå utviklingen. Arkitektene er heldige. De får snart et bokverk om den norske arkitektens historie. I løpet av de neste 20 årene burde vi også få finansiert og skrevet interiørarkitektens historie i Norge, slik at NILs 100-årsjubileum kan feires med historien i boks.

Hvis det fortsatt er en organisasjon som kan jubilere.