To tanker i hodet samtidig

Kanskje må studentene rustes på en litt annen måte nå. Kanskje holder det ikke lenger å bli en arkitekt for bygninger, men også for det litt mer usynlige reisverket rundt sin egen arkitektrolle, skrive Ida Messel.

Av Ida Messel

Kanskje må studentene rustes på en litt annen måte nå. Kanskje holder det ikke lenger å bli en arkitekt for bygninger, men også for det litt mer usynlige reisverket rundt sin egen arkitektrolle, skrive Ida Messel.

Av Ida Messel

Ida Messel er arkitekt og skribent.

Foto: privat
>

Nylig kunne et bilde på skolens sosiale medier avsløre totebags med oransje påskrift henge over polstrede, mørke Syvern-stolrygger i tomme rader. Med en høytidelig, nesten litt pertentlig lik avstand mellom seg. Snart skulle noen sette seg på disse stolene.

Førsteårsstudenter ble ønsket velkommen på Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo (AHO), og mandag var gangene fylt av spente smil, nervøs latter og nye møteblikk, skrev skolen. På plenen bak hovedbygget på Gløshaugen i Trondheim hadde arkitektstudentene på NTNU også samlet seg til immatrikulering denne uka. I Bergen og i nabolandene våre begynner det også til sammen hundrevis av arkitektstudenter, nye av året.

Og samtidig som NAVs tall viser at 938 personer innenfor yrkesgruppene arkitekter, planleggere og designere var registrert som helt eller delvis ledige både i juni og juli 2025, kunne man lese om arkitektutdanningen på en av skolene at:

«Etter oppnådd diplom blir du kvalifisert til å jobbe som arkitekt, noe som åpner opp for mange muligheter. Som arkitekt vil du planlegge, tegne og designe forskjellige typer hus, bygninger og anlegg, eller jobbe med byplanlegging og byfornyelse. Du kan etablere eget firma, jobbe i bygnings- og planleggingsprosjekter og delta i samfunnsutviklingen i fylker og kommuner. Med en master i arkitektur er du rustet til å møte et arbeidsmarked i stadig utvikling».

>

Noe av det flotteste med arkitektutdanningen er måten den ofte hevder seg retten til å være «autonom». Det betyr at den stort sett skal få være seg selv, ikke bukke under for standardiseringskrav fra andre akademiske kanter, ikke vaie i vinden med trendene, og kanskje heller ikke mime for mye etter tendenser i arbeidslivet.

Idealet er kanskje at arbeidslivet skal tilpasse seg de faglige verdiene som støpes under utdanningen mer enn omvendt. Sånn kan man bevare ryggraden i faget gjennom – og kanskje forbi – de politiske og økonomiske realitetene som ofte utfordrer og utmatter kvaliteten på det bygde.

Men likevel kan man ikke la være å lure på hva studentene blir fortalt i år, i presentasjonene og i talene fra rektorene og professorene. Hvordan foregår de obligatoriske samtalene studentene imellom i løpet av fadderuka, om hvorfor den eller den har valgt å studere arkitektur? Snakker de om permitteringer og oppsigelser? Blir det pratet om hvordan nyutdannede må konkurrere med erfarne fagfolk om svært få ledige stillinger? Snakker de om Siri Frøystein, som modig sto fram i NRK i sommer, som etter endt mastergrad jobber bak disken i en stor bakerikjede i Oslo?

Snakker de om hva slags arkitektur og hvilke arkitekter det er plass til der ute, om det faglige spillerommet som venter dem om de er heldige å få jobb?

Kanskje er det som NAL-president Tina Larsen sa det i Dagsnytt 18, den 8. juli, at vi – attpåtil – trenger flere arkitekter enn dem vi allerede har? Skoen trykker ved svekkede kompetansekrav til dem med søker- og beslutningsansvar i byggeoppgavene, ikke ved at vi utdanner for mange i forhold til samfunnsbehovet.

Dessuten kan utdanningen lede mange ulike steder. Arkitektskoler trener folk til å analysere problemer fra flere vinkler, til å gå sin egen metode etter i sømmene, bli løsningsorienterte, og gjennomføre prosjekter fra A til Å. Hva man får ut av en arkitektutdanning kommer an på hvor man hviler blikket selv i løpet av de 5 +/- årene.

Det er mange meninger om hvordan utdanningen burde endre seg. Minst et tosifret antall kommentarer eller utdrag fra intervjuer publisert i Arkitektur gir uttrykk for en lengsel etter det, enten det dreier seg om måter pedagogikken skal bli snillere, utdanningen mer klima- og miljøorientert, at man burde begynne mer med håndtegning igjen, forstå mer av historien, bli bedre håndverkere, bli mer radikale også videre.

Det er heller ikke noe særnorsk med diskusjonene. I Dezeen tidligere denne uka skriver designeren Sana Tabassum om bransjetilstanden fra et britisk perspektiv: «With another academic year over, there are thousands more young people struggling to find an architecture practice», skriver hun, og peker på et manglende profesjonsfokus i utdanningene der. Det ser tøffere ut enn noensinne, skriver hun. I kommentarfeltene har mange kommet opp med løsninger: De burde lære oss Revit, Archicad, lære oss mer om detaljering, lære oss å jobbe raskere.

Noen ganger kan det nesten høres ut som vi burde vært dobbelt så lenge på skolebenken for å få med oss alt som burde vektlegges. Det får for eksempel et litt heseblesende ekko i svarene til professor Erik Langdalen da han i begynnelsen av 2023 blir intervjuet om formgivingskompetansen blant studentene.

En haug av ulike hensyn er stampet inn i utdanningen nå, og bra er det. Han karakteriserte det likevel som vanskeligere for studentene nå å vite hvordan de skal prioritere underveis.

Man er heller ikke ferdig utlært etter avlagt diplom, det kan de fleste kjenne seg godt igjen i. Men en ting er sikkert: Nå kan man ikke lenger lene seg like tungt på lovnaden om en bufferperiode som nyansatt. Det er ikke nødvendigvis noen sømløs overgang inn i et arbeidsliv, der man etter learning-by-doing-prinsippet skulle få satt seg inn i alt man ikke rakk under studiet.

Det er mye man skal kunne for å være arkitekt og ansvarlig søker: om bygningsjussen, byggepolitikken, generell planlegging og forvaltning.

Etter årevis med foreløpige friskmeldingsprognoser om bransjen som bare skyver på seg ett år til – og ett år til: Kommer utdanningen til å måtte endre seg litt igjen likevel?

Noe er vakkert og småsentimentalt med å se nye studenter ønskes velkommen til skolene igjen, men det er også kilde til ambivalens. Kanskje må studentene rustes på en litt annen måte nå. Kanskje holder det ikke lenger å bli en arkitekt for bygninger, men også for det litt mer usynlige reisverket rundt sin egen arkitektrolle.

>
>
>