Tomme og sprekkfulle ord: arkitekturens språkproblem

Da står man også dårlig rustet når Arkitekturopprøret anklager arkitekter for å være en «modernistisk maktelite» eller andre slengbemerkninger. Når bygningslandskapet stadig blir dårligere og arkitektene stort sett er tause, eller snakker i uforståelige koder, skjønner jeg hvorfor noen innbiller seg at systemet er rigget.

Lothepus-stavkirka stjal overskriftene, men i Arkitekturopprørets kåring av «Årets vakreste bygg» ligger også flere solide modernistiske kandidater. Kanskje tiden er moden for å legge bort mye av de språklige skillelinjene og snakke om hva som faktisk fungerer – for alle sider.

Det er foreløpig lettere sagt enn gjort.

For et av de største problemene i arkitekturdebatten er språket. Vi mangler et felles vokabular, og ord betyr altfor ulike ting i den bygde virkeligheten. Arkitektvokabularet fremmedgjør, med ord som ikke stemmer med folks faktiske opplevelser.

Det én kaller «ordnet» eller «ryddig» kan like gjerne oppleves av en annen som «monotont» eller med «mangel på variasjon». I tillegg bruker vi ulne størrelser som farge, dybde, rytme og menneskelig skala – uten å være enige om hva de betyr, og uten å utdype.

Selv gode intensjoner og poenger, som Erling Okkenhaugs snakk om «lesbarhet, gjenkjennelse og innhold» og «romlige strukturer som støtter menneskelig persepsjon», er så åpne at de kan tolkes i mange retninger. Det samme gjelder Arkitekturopprørets fem prinsipper i manifestet: Arkitekter nikker ofte til dem i teorien, men når konkrete bygg diskuteres, betyr ordene ulike ting for ulike parter.

Det samme så vi i folkets nominasjoner til «Årets vakreste», som spente fra stavkirkeimitasjoner til renskåren modernisme. Virvaret var egentlig litt herlig, men hvordan skal vi uttrykke kompleksiteten med språk?

Her traff Tom Porter for så vidt godt da han ga ut boka «Archispeak» i 2004. Han viser hvordan arkitekter kommuniserer gjennom abstraherte ord og glansede visualiseringer som lover en opplevelse som sjelden stemmer med virkeligheten. Når språket idealiserer og tegningene pyntes på, mister vi en felles referanse, som svekker mulighetene for å diskutere arkitektonisk kvalitet med dem det gjelder.

I boka, som minner om en ordbok, forsøkte Porter å rydde i arkitektens vokabular for å forstå hva «god arkitektur» egentlig er. Det var et hårete mål, og lyktes ikke  – kan man vel si tjue år etterpå – og kanskje fordi utgangspunktet var arkitektens språk, ikke publikums?

En ting virker sikkert etter NRKs serie: Til syvende og sist skaper alle involverte aktører en selvforståelse som passer situasjonen, for å fraskrive seg ansvar for at det bygges for stygt. Så lenge språket ikke klarer å binde disse perspektivene sammen, vil ordene våre fortsette å gli unna virkeligheten de prøver å beskrive.

Det blir ekstra farlig når kvalitetsbegrepet relativiseres så mye at smak og romopplevelse framstilles som rent individuelt – som om dagslys, proporsjoner og leilighetsstørrelse ikke lenger er faglige spørsmål.

Når alt kan tolkes, kan også alt bortforklares.

I 2020 forfattet forskere ved Arbeidsforskningsinstituttet AFI (OsloMet) en diger rapport på bestilling fra daværende kommunaldepartement kalt «arkitektonisk kvalitet gjennom planlegging». Rapporten viser at dagens lovverk og nasjonale føringer er for vage, og at dette gir kommunene for stort tolkningsrom.

Å samkjøre forståelsen av arkitektonisk kvalitet krever først og fremst tydeligere og mer enhetlige styringssignaler gjennom hele plansystemet – fra staten, via fylkeskommunene, og ned til kommunene som står for den faktiske plan- og byggesaksbehandlingen.

Resultatet av vag lovgivning er at begrepet «arkitektonisk kvalitet» praktiseres svært ulikt. Ett av hovedgrepene i forskernes anbefaling handler derfor om å tydeliggjøre kvalitetskrav i plan- og bygningsloven, utvikle bedre nasjonale veiledere.

Det krever et mer felles vokabular som gjør forventningene forståelige for både kommuner, utbyggere og innbyggere.