Ungdomskriminalitet: Blikket på gata

Kutt, kutt, kutt

Bystyret kaller det en krise – men kutter likevel millioner fra velferd, ungdomsarbeid og lokale tjenester i samme åndedrag. Det er nemlig ingen som bestemmer over Oslo, ikke en gang de som bestemmer. Det er vage størrelser som «markedet» og «økonomien» som bestemmer over byen.

Erling Lae Solberg (H) og Hallstein Bjercke (V) i byrådsledelsen sier for eksempel til lokalavisen at: «Økonomien er syk. Byrådet gjør det velgerne har satt oss til», og ber bydelene til sammen kutte om lag 500 millioner kroner. Sett i sammenheng med etatene vokser kuttet til 1,1 milliard.

Så økonomien er syk: Men hva gjør vi når byen er syk?

Hvem er de nye byutviklingsprosjektene i Oslo til for, de enorme område-utviklingene av Hovinbyen-beltet i øst? Hvem skal Filipstad være til for? Grønlikaia? Hvem tenkes å sitte på mottakersiden av relaterte boligpolitiske endringer?

Bystyrerepresentant Arve Juritzen (H) kan for eksempel gå ut i samme lokalavis og bruke sviktende salgstall for «store leiligheter» som premiss for at det lønner seg å skrote leilighetsnormen. Vi må bygge mindre fordi ingen kjøper det som er stort, mener han. 

Kunne det ikke godt hende at en trangbodd familie på seks kunne tenkt seg en av de større leilighetene dersom de hadde hatt råd? Det har de mest sannsynlig ikke. Oslo er en ulikhetsmaskin på steroider.

Og så smeller de kanskje forslaget i bordet om at Nylandsbrua må vekk, denne voldsomme betongbrua av en trafikkmaskin som ligger som et lokk over deler av Vaterland. Samtidig blir det tydelig at mange har vanskelig for å se på byutvikling som noe annet enn romlige, materielle spørsmål i veldig direkte, isolert forstand: Ta vekk smuget, ta vekk nærskogen, ta vekk åstedet.

Byens sykdomstegn, ungdomskriminaliteten, blir på sin side forklart som noe sosialt. Kriminaliteten svever langt forbi den materielle virkeligheten, forbi Nylandsbrua og Grønlikaia, stenging av barneskoler eller skroting av leilighetsnormen, skarpere ulikhet mellom øst og vest.

Nå, mer enn på veldig lenge, er det viktig å se det fysisk-materielle og det sosiale i sammenheng i måten vi tenker by. Byutvikling krever et helhetsblikk og stødige hender som vil noe.

Bygging og forebygging

Alle som har med planleggingsfag å gjøre, burde være særlig obs på skillet mellom to spesifikke tilnærminger. Sånn grovt sett finnes det to ganske ulike måter å «tenke byutvikling» på.

Byutvikling kan på den ene siden forstås som en serie av forebyggende tiltak – en defensiv respons på potensielle problemer som overbefolkning, forurensning og sosial uro, også videre – eller på den andre siden som en aktiv, kreativ, positiv prosess, der byer sees som motorer for sosial fremgang.

Og forskjellen?

Det første minner fort om brannslukking med apparatene man har til rådighet, mens det andre minner om å på lang sikt sørge for at brennbare materialer ikke står i faretruende nærhet med oksygen og en viss temperatur – ikke bare fordi vi vil forhindre brann, men fordi at sånn er det fint å bygge.

Spenningen mellom disse perspektivene avdekker dype ideologiske og praktiske spørsmål om hvem byer er til for, og om hvem som har rett til å forme den. Sånn sett kan og bør det leses i sammenheng med byutvikling og dens politiske rammevilkår. Mens avstanden mellom perspektiver gjør seg gjeldende i diskusjonene, må planleggingsfagene være årvåkne rundt hvordan man brukes som faglig instans inn i disse diskusjonene.

Byggefagene må også vite at man ikke kan isolere et byutviklingsspørsmål til å handle om, eksempelvis, fjerning av en bru eller ei, samtidig som ungdomsklubben på hjørnet (også et hus og et sted, forresten) legges ned, eller barnehagene (også bygninger) ikke har nok voksne på jobb inni.

Rommet og spillerommet

Selvsagt trenger man både bygging og forebygging. Forebyggende tiltak er ikke gale, men livsviktige. Tidlig intervensjonsteam og koordinerte tiltak mellom skoler, politi og barnevern utgjør naturligvis en reell forskjell. Men det er også en grense for hva forebygging kan gjøre, når byens bredere sosiale struktur tynnes ut.

Selv om forebygging er uunnværlig for å opprettholde stabilitet i byen, kan den heller ikke erstatte behovet for kreativ, produktiv urbanisme. Vi må fortsatt ha et spillerom som kan omfavne uforutsigbarhet, mangfold og transformasjon. Det er vanskelig å se at det blir et større faglig spillerom med den nåværende lokalpolitiske situasjonen i hovedstaden.

Skillet i byutviklingstilnærminger vil ha fysisk-materielle avspeilinger i hvordan vi bygger. Og for å sette det på spissen: Det er ganske mye by som kan og skal bygges på gode måter før man skal gå i gang med å granatsikre førsteetasjene, putte overvåkningskameraer overalt og flombelyse «hengesteder».

Et sted som behandler unge mennesker som – først og fremst – potensielle lovbrytere, mer enn fullverdige innbyggere som det skal planlegges for på lang sikt, vil for eksempel alltid være ett skritt bak dem som bestemmer seg for å bryte loven.

Det er klart vi må forebygge nå, og arkitektene må med, i den grad arkitektur ikke er «ting», men ressurser. Arkitekturen er utmerkete analyseverktøy inn til å forstå byen som sosio-materiell virkelighet.

Men nå som alarmen går og byen viser sykdomstegn, må bybygging og byutvikling forstås som brede, helhetlige prosesser, ikke kun som «forebyggende tiltak».

Aller minst må det forstås som ren pynt. Da blir kvalitetsbegrepet i arkitekturen noe som i en lynrask håndvending kan forklares som tegn på offentlig sløsing. Det er farlig.