Meninger / Leder
En varm juletakk til alle dere!
Av Gaute Brochmann, redaktør
Onsdag i neste uke samler vi et utvalg av Norges mest lovende unge arkitekter på Byens Tak, der de skal snakke om hva de vil med faget vårt og hvordan det er å drive et selvstendig, nyetablert kontor i 2026.
Bakgrunnen er at Arkitektur startet 2026 med å lage en kåring av de ti fremste unge arkitektpraksisene i Norge i dag. Det var på én side en hyggelig og interessant øvelse. Men også ubehagelig, siden det å bestemme seg for at noen er med, også innebærer at noen ikke er det.
Når vi allikevel valgte å gjøre dette, er det noen helt konkrete årsaker til det. Og av respekt for både dem som ble inkludert og dem som falt utenfor, har jeg lyst til å si noe om hvilke tanker som ligger bak denne kåringen.
Ikke bare en ny generasjon, men en ny virkelighet
Det har aldri vært enkelt å etablere seg som nyutdannet arkitekt. Men de siste årene har det vært vanskeligere enn på svært lang tid. Siden starten på 1990-tallet opplevde Norge 30 år med stabil vekst, ikke minst innenfor byggebransjen, noe som gjorde at det var lett å få arbeid som arkitekt. Og lenge var det forholdsvis enkelt å starte egen praksis.
Norge har en «kontorstruktur, økonomi og byggemarked som tillater nyutdannete arkitekter å starte egen praksis, og som gjør det mulig for kontorene å overleve som små over tid», skrev daværende direktør for Arkitekturmuseet Nina Berre i 2013, da museet sist gjorde en lignende kåring.
Siden den gang har både de faglige betingelsene og verden som sådan endret seg ganske radikalt. I skrivende stund er det nøyaktig seks år siden covid-pandemien brøt ut. Dette skjedd mot et bakteoppe av politiske endringer og krig i Europa på den ene siden. Økte renter og byggekostnader på den andre.
Dermed bygges det mindre, og det som er krevende situasjon for etablerte arkitekter, er betraktelig mer utfordrende for de yngre. Ikke minst siden bransjen på toppen av det hele er i ferd med å konsolidere seg gjennom at store selskaper kjøper opp de mindre, mens måten vi anskaffer arkitektur på i stadig større grad enn tidligere favoriserer nettopp de etablerte aktørene.
Vårt ønske er derfor å løfte frem dem som faktisk klarer å etablere seg dette nye, barskere klimaet.
For å gjøre stas på dem. Og for at de skal tjene som inspirasjon for oss alle.
Et nøye gjennomtenkt utvalg
Da vi startet arbeidet med utvalget, hadde vi noen klare ideer om hvor vi skulle med dette. For det første ønsket vi å ta med folk ikke bare under 40 år slik vi har sett ved lignende kåringer, men å skru alderskriteriet helt ned til 35 år, det vil si folk født i 1990 eller senere.
Grunnene er enkel nok, nemlig at de som er født midt på 1980-tallet rakk å etablere seg før det store værskiftet i arkitekturen, og dermed studerte og gikk ut i arbeidslivet i en annen virkelighet enn den vi har i dag.
Dette handler også om at det kanskje aller mest interessante med de unge kontorene ikke bare er hva de har gjort, men hva de ønsker å gjøre og hvor de er på vei. Og vi mener at det å komme inn i faget i en helt ny situasjon, også vil være en spore til den typen nytenkning vi lette etter – og fant – i arbeidet med denne kåringen.
Kriteriene var derfor som følger:
1) Vi ville inkludere både arkitekter, landskapsarkitekter og interiørarkitekter
2) Vi ønsket bare arkitekter som har startet egen praksis
3) Partnerne skulle være født i 1990 eller tidligere
4) Gjennom sine prosjekter skulle kontoret vise en arkitektonisk ambisjon og gjennomføringsevne som demonstrerer en kapasitet til å ikke bare mestre arkitektfaget som det er, men å utvikle det videre.
På bakgrunn av dette fungerte redaksjonen i Arkitektur som jury, mens fagavdelingen i NAL og våre fagråd i NLA og NIL hjalp oss med innspill og oversikt over feltet.
Alle disipliner
Allerede kriterium 1. viste seg å være kompliserende. Kort sagt fantes det svært få kandidater innen landskap og interiør, og ambisjonen om to representanter fra hvert fagfelt måtte reduseres til to kandidater til sammen. Der Elisabeth Våpenstad Vrånes ble med, selv om de andre partnerne i YME er født før 1990. Mens Paraply landskap ble kjøpt opp av HOLON underveis i juryeringen. Noe som sier mye om de vanskelige betingelsene for å starte for seg selv.
Egen praksis
Når det gjelder punkt 2. med egen praksis, handler det om to ting. Det er viktig å si at dette ikke er en nedvurdering av dem som arbeider i etablerte kontorer, i det offentlige eller andre steder. Men det var nødvendig med en avgrensning som gjorde det mulig å sammenligne de aktuelle kandidatene og vurdere dem opp mot hverandre.
For det andre er dette en kåring som peker mot kapasiteten til faglig utvikling, og vi tenker at den viljen og pågangsmotet som kreves for å starte for seg selv, også sier noe om en ambisjon på fagets vegne og en vilje til utvikling og nytenkning som kan være vanskeligere å forfølge som fast ansatt.
Født i 1990 eller senere
Dette var ikke et lett valg, for det betydde at unge praksiser som virkelig har fått lagd flotte prosjekter ble ekskludert. Men vi ønsket som sagt at denne listen skulle representere en dagsaktuell virkelighet der betingelsene brått har endret seg i vesentlig grad.
En kapasitet til faglig utvikling
Dette er både det mest interessante og utfordrende punktet. Der vi så på både de prosjektene som er produsert og tankene som ligger bak, på den faglige motivasjonen og arbeid med andre ting enn konkrete bygninger, være seg undervisning, forskning eller bokprosjekter.
Til sist endte vi opp med ti kandidater som i særlig stor grad fremstår som både trygge i den tradisjonelle arkitektrollen – og med en vilje og evne til en faglig utforskning som flytter arkitekturen fremover. Ikke dermed sagt at de som falt utenfor listen mangler denne evnen. Men etter nøye vurderinger kom vi frem til at disse ti representerer denne kapasiteten aller sterkest akkurat nå.
Så hvor er vi på vei?
Møt opp på Byens Tak onsdag 11. februar, så får du møte fagets fremtid der.
