I 2024 fikk en forskergruppe fra Telemarksforskning, Norsk Folkemuseum og klima- og miljøinstituttet NILU midler fra Riksantikvaren til å undersøke ni bygninger, fra fylkene Telemark, Innlandet, Vestland og Nordland.

Rapporten viser at fredede bygninger i Norge bærer på en giftig arv fra 1900-tallet. Kjemiske analyser viser høye nivåer av miljøgifter som DDT, PCP og tungmetaller i kjente kulturminner – blant annet verdensarvstedet Urnes stavkirke.

Flere funn overskrider grenseverdier for farlig avfall. 

Etter krigen kom det nye og svært effektive insektmidler og kjemikalier, som også ble brukt til å ta vare på og konservere kulturarven, blant annet for å beskytte tømmerbygninger. Disse stoffene ble forbudt utover på 1970- og 80-tallet, da skadevirkningene ble kjent. Utfordringen er at disse stoffene har svært lang levetid.  

– Samfunnet trenger mer kunnskap om konsekvensene av tidligere tiders bruk av miljøgifter. Det gjelder også bygningsvernet, sier riksantikvar Hanna Geiran i en pressemelding.

– Resultatene av rapporten viser at deler av den bygde kulturarven har en giftig industriell arv. Vi forstår at både eiere av fredede bygg, besøkende, håndverkere og folk som jobber i disse bygningene kan bli bekymret, fordi dette handler om trygghet for liv og helse, sier hun.  

Hensikten med undersøkelsen har vært å bygge opp kunnskap om hvilke miljøgifter som har blitt brukt og fortsatt er til stede i gamle bygg i Norge, og hvilke konsekvenser dette kan ha.  

Datidens antikvarer og håndverkere lente seg tungt på ingeniørenes og kjemikernes ekspertise, og de kjente ikke til de helse- og miljømessige farene ved impregnerings- og insektmidler slik vi gjør i dag. 

– Bygningsvernet brukte tilgjengelig kjemisk ekspertise for å bevare byggene best mulig og de benyttet konserveringsmidler som også ble brukt ellers i samfunnet, sier Anne Sofie Hjemdahl, prosjektleder for studien og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. 

– De ga de beste rådene de kunne gi. Det betyr at bruken av slike kjemikalier også kan gjelde helt vanlige bygninger som ikke er fredede. I dag vet vi mer om hvor skadelig disse stoffene er, sier hun.  

Selv om bare ni bygninger er undersøkt i pilotstudien, var disse stoffene tilgjengelig i handelen også for privatpersoner. Det er usikkert hvor mange bygninger som ble behandlet med slike metoder, både av antikvariske bygninger og «vanlige» hus.  

Det er ikke alltid enkelt å finne ut av historikken for hvordan en bygning har blitt behandlet gjennom tidene, men det er steder hvor du kan lete:    

– Vårt råd til eiere som nå blir bekymret er å finne ut mest mulig om byggets historie, sier Hanna Geiran.  

– Om bygningen din er freda, kan du ta kontakt med fylkeskommunen eller Riksantikvaren, så skal vi undersøke hva vi finner om eiendommen i våre gamle arkiver, sier hun. 

– For bygninger som ikke er freda kan kommunen ha noe dokumentasjon i sine arkiver, og hør gjerne med tidligere eiere, dersom det er mulig, sier Geiran.