Anneks og tilbygg i Bergslia 35 Oslo

Tomten er ikke så stor, i underkant av 900 kvm, og faller inn under Småhusplanen, som gir detaljerte føringer for blant annet høyde, tomteutnyttelse og terrenginngrep i småhusområdene i Oslo. Småhusplanen har vært mye omtalt, og er nylig revidert til en strengere praksis, som ikke er rettskraftig enda. Hensikten med Småhusplanen er å sikre boligområdene som preger store deler av Oslo. Særlig vern av grønne verdier og natur skal sikres mot overdreven fortetting, i tillegg til stedlig karakter og bygningsmessige kvaliteter. Utvidelse av eneboligen i Bergslia 35 måtte altså innordnes forholdsvis strenge begrensninger gitt i denne planen. Tomtens beliggenhet gir ytterligere begrensninger i form av støy fra T-bane og vei på den ene siden og avstandskrav til Bergskogen på den andre. I Bergskogen er det funnet gravplasser fra jernalderen. Den er derfor delvis fredet, og området har høyt arkeologisk funnpotensial. Mellom støy og fredet skog skråner tomten mot nord, slik at store deler av den er lite gunstig som uteopphold. Men tomten har god utsikt over kollene i nord, mens Bergskogen mot sørvest gir nærhet til trær og natur. Den opprinnelige boligen ligger tett på skogen, i området der tomten skråner minst.

Splittet romprogram

Den modernistiske boligen fra 1938 har en hvit base i pusset mur og en hovedetasje med liggende trepanel. Det er en ryddig og enkel komposisjon, typisk for sin tid og med et forholdsvis lite fotavtrykk, på ca. 80 kvm. Ønsket romprogram, med kontor for skrivearbeid, et danse- og koreografi-studio, i tillegg til bedre plass til tilreisende gjester, har nesten doblet fotavtrykket. En så stor utvidelse av byggets volum i forlengelsen av eksisterende hus og i tilsvarende form, ville endret boligens karakter og ville tatt beslag på delen av tomten som egner seg best til uteopphold. Mopos grep ble derfor å splitte romprogrammet, til et buet tilbygg på østsiden av hovedhuset, og et frittliggende anneks i vest som rommer behovene som med fordel kunne løsrives fra boligen.

Boligen har i sin helhet blitt renovert, mindre endringer har gitt bedre flyt og funksjonalitet og en gjennomarbeidet fargepalett bidrar til rommenes egenart. Inngangsetasjen ligger delvis under terreng, og en utvidet og nå romslig entre fører til tilbyggets første rom, et bibliotek og kontor for familiens forfatter. Rommet har et stort vindu i front, som gir utsikt ut til gaten og besøkende, og som utenfra gir lys og åpenhet til et ellers lukket inngangsparti. I etasjen over er kjøkkenet flyttet ut fra hovedvolumet, i en buet form som krager ut over biblioteket. Kjøkkenet har knallgult gulv og inventar, synlig trekonstruksjon i taket og vindusbånd fra kjøkkenbenk til himling rundt det hele. Den buede formen krever nøye tilpasning av kjøkkeninventar og plassbygde benker der alt har sin plass, også en rund sittegruppe lengst mot nord. Kjøkkenet ligger tett på trerekken i nabogrensen, slik at utsikten varierer fra tett på det grønne til mer åpent landskap, rettet mot kollene i det fjerne, gaten like nedenfor og annekset med funksjoner som er frakoblet resten av hverdagslivet. Rommet er omsluttet av hyller og benk opp til vindusbåndet, noe som gir en intim og privat atmosfære åpenheten til tross.

Annekset ligger nærmere veien, og utnytter tomtefallet fullt ut. En garasje er plassert inn i terrenget, og de to etasjene over er tilpasset den fallende tomten med egen inngang til hvert plan. Like over garasjen inneholder annekset en liten gjestehybel, med skjermet inngang, og buede oppholdsrom. Her er fasaden forholdsvis tett, med vinduer plassert i de rette delene av fasaden, noe som gir et skjermet rom, med utsikt nok, men begrenset innsyn. Øverst ligger et lite danse- og koreografi-studio, som i likhet med kjøkkenet har vindusbånd fra benkehøyde rundt det meste av bygningskroppen. Mot nord og mot nabo gir opake vinduer nøytralt lysinnslipp mens det skjermer for direkte innsyn, mens dans og bevegelse inne vil være synlig som skygger for forbipasserende. Som dansestudio er rommet ikke så stort, men nok til mindre grupper og utprøving av ny koreografi. Innvendig er rommet kledd med spilekledning, også mellom takbjelkene, forholdet mellom spiler og bjelker gir rommet en tydelig rytme av rette linjer i kontrast til rommets buede form.

Tilbygget og annekset er begge gitt en buet karakter, med like vindusbånd i øverste etasje og stående spilekledning under. Flatt tak med en tydelig gesimsmarkering og presis detaljering binder de to nye volumene sammen, tross plassering på hver sin side av den opprinnelige boligen. Både de nye bygningsvolumene og huset fra 1938 er malt i samme, grønne farge, og formgivningen har et historisk slektskap med det modernistiske, men rektangulære utgangspunktet. Til annekset er det tilført utendørs trapp og rekkverk i cortenstål som binder utendørselementene sammen. Høyder er regulert av Småhusplanen, men også tilpasset det opprinnelige bygget, og tross betydelig masseuttak for funksjoner under terreng, oppfattes uteområdene lite endret eller berørt.

Endring og vern

Flere omtaler av prosjektet i Bergslia 35 fremhever måten arkitektene har forholdt seg til gammelt og nytt, og det var derfor, for meg, overraskende at boligen ikke var et registrert kulturminne. Boligen fra 1938 ble tegnet av Ragnar Nilsen, som hadde sitt virke i Oslo fra 1930-tallet. Ragnar Nilsen er kjent for arbeidet med boligutbyggingen i Iladalen, og tegnet også Iladalen kirke som ligger mellom dem. En stor del av praksisen hans i etterkrigstiden var kirke-restaurering, der han, i større grad enn andre i hans samtid, var opptatt av respekt for kulturminnenes historie og kirkenes egenart. Likevel var altså ikke eiendommen i Bergslia 35 registrert på Byantikvarens Gul-liste.

«Gul-listen» er en oversikt Byantikvaren i Oslo har utarbeidet over bygninger eller områder som ikke har juridisk vern, men som har kulturhistoriske verdier, som enkeltobjekter eller kulturmiljø. Ved søknadspliktige endringer skal Byantikvaren uttale seg, og ved mulige omreguleringer skal juridisk bevaring vurderes. En registrering på Gul-liste begrenser handlingsrommet for endring, der arkitekter, tiltakshavere og Plan- og bygningsetaten skal balansere ønskede endringer mot kulturminneverdier, og der Byantikvaren har betydelig påvirkningsmulighet. Selv om Bergslia 35 ikke var listeført, har altså arkitektene likevel hensyntatt kulturminneverdier i renoveringen og i utformingen av tilbygg og anneks. Begrensingene fra Småhusplanen, og ikke minst arkitektenes egen innstilling, viser at det ikke nødvendigvis er en listeføring som er viktig for et godt renoverings- og tilbyggsprosjekt.

Kontrast og tilpasning

Mopo Arkitekter har gitt prosjektet navnet 1938+2023, og det er et beskrivende navn. Prosjektet er tydelig og lesbart, der eneboligen fra 1938 står frem i sentrum av prosjektet, og der den opprinnelige arkitekturen ikke er forringet ved nybyggene. Alternativet med et mer ordinært tilbygg med samme høyde, bredde og utforming som originalen, ville i større grad endret lesbarheten, og endret boligens karakter. Utformingen av tilbygg og anneks, med detaljer og komposisjon, oppfattes helhetlig og gjennomført.

Prosjektet har fått stor oppmerksomhet og massiv positiv omtale. Med rette. Etter Bylivskonferansen i Levanger tidligere i høst ble også 1938+2023 trukket frem av Riksantikvaren som «et godt eksempel på ny arkitektur som tilpasser seg heller enn å stå som en kontrast til den eksisterende bebyggelsen». Nå har Riksantikvaren bedt om befaring for å vurdere det som et prosjekt til eksempelsamlingen deres. Uttalelsen fra Bylivskonferansen formidler kulturminneforvaltningens ønske om tilpasning heller enn kontrast, som fremkommer av Riksantikvarens Bystrategi fra 2021. Den vektlegger tilpasning som en riktig rettesnor ved nybygg i kulturmiljøer. Og jeg er enig med Riksantikvaren i at Bergslia 35 er et godt eksempel for å belyse dette.

Samtidig mener jeg prosjektet også kan være et godt eksempel på kontrast som vellykket virkemiddel. Eneboligen fra 1938 er et eksempel på modernistisk arkitektur med rettvinklede, enkle former, der faktisk også kontrast mellom materialer, mur og tre, er en viktig del av komposisjonen. Prosjektet fra 2023 har et formspråk med slektskap til modernismen, men det er likevel kontrasterende virkemidler som er benyttet. Nye volum er gitt buet form mot hovedhusets rettvinklede komposisjon. Der hovedhuset har vinduer plassert i en tett fasade, har nybyggene vindusbånd. Liggende trekledning har fått svar i form av stående spiler. Prosjektet fra 2023 har motsatt – og kontrasterende – svar på det meste, altså. Likevel oppfattes bygget som tilpasset originalen. I farge, i forhold mellom base og topp, i høyde og volum, men likevel med et tydelig skille mellom gammelt og nytt.

Så hva diskuterer vi egentlig når vi snakker om tilpasning versus kontrast? Dette prosjektet kombinerer de to virkemidlene, det er tydelig hva som er originalt og hva som er tilført, på en måte som gir en ny og vel så spennende helhet. 1938+2023 er et prosjekt som etter min mening følger det modernistiske Veneziacharteret fra 1964;

«Tilføyelser kan bare aksepteres i den grad disse tar hensyn til alle de interessante delene av byggverket, dets tradisjonelle ramme, balansen i komposisjonen og forholdet til omgivelsene.»