Clemenskvartalet Oslo

Fortsettelsen av fjordbyen

Bispevika – eller Oslobukta som den nå heter på folkemunne – er blitt et levende strøk der folk valfarter til restauranter, kafeer, klesbutikker og ikke minst Munchmuseet. Dessuten er uterommene, spesielt når sola skinner, fulle av folk, sommer som vinter.

Men strøket er ikke ferdig. Det bygges hele tiden, og det meste av det som skal oppføres er boliger. Den halvferdige byen bærer i seg en spenning: Hvordan blir det neste prosjektet? Blir det fint? Eller bare noe helt middelmådig halv-deprimerende som ligner på det som popper opp overalt ellers i dette landet?

Clemenskvartalet, som ble ferdigstilt våren 2024, innbyr til denne diskusjonen. Det er så distinkt annerledes enn Ensjø eller Løren. Her har vi et poengtert innlegg i debatten om hvordan vi skal bygge nytt og samtidig opprettholde drømmen om å lage ordentlige urbane bystrøk. 

267 Leiligheter rundt et stort gårdsrom

Clemenskvartalet er avgrenset av en kile av fjorden, Rostockgata og Kong Håkon 5.s gate, altså den veien som skiller Bispevika fra Middelalderparken. Selve kvartalet er i utstrekning omtrent som et klassisk bykvartal på Frogner eller Grünerløkka, med fire sider som måler mellom 75 og 105 meter.

Ikke bare ligner det i størrelse, men det er også et såkalt sluttet kvartal. Det indre gårdsrommet er omkranset av en sammenhengende bygningsmasse, der kun tre rause portaler viser veien inn.

Clemenskvartalet er med andre ord noe vi knapt ser bygget lenger, men samtidig er ikke prosjektet en reise tilbake i tid. Dette er ikke en kopi av Grünerløkka, Frogner eller Torshov, men et ambisiøst forsøk på å utforske potensialet i storgårdskvartalet med dagens tekniske forskrift, utviklerens avkastningskrav og kommunens ønske om å skape sosial bærekraft og byliv.

Ja, hver eneste detalj i Clemenskvartalet må sees i dette perspektivet. For eksempel er ikke portalenes dimensjoner tilfeldige. Høyden og bredden reflekterer kravene som stilles for at en brannbil kan kjøre inn. Samtidig gir portalene den besøkende en klar markering av hvor det offentlige rommet slutter og hvor det halvprivate begynner.

Det er en bieffekt, men minst like viktig som brannbilens adgang. Slik er det også med portalenes evne til å sikre et generøst lysinnslipp til bakgården, slik at lyskrav oppfylles og besøkende kan titte inn og nyte synet av den sosiale oasen. Det sistnevnte – som ikke er lovregulert – er det som bygger strøkstrivsel.

Bakgården demonstrerer den samme miksen av nødvendigheter og kvaliteter som har mer ideelle motiver. Ja, her finner vi de obligatoriske lekeapparatene, enkelte tekniske installasjoner og et tett dekke som brannbilene kan stå på, men Clemenskvartalets bakgård er også designet slik at man kan ha lave skuldre og sette seg ned på noe som verken er en stol eller en trapp, men som fungerer som begge deler.

Og der sitter man omgitt av gress, villblomster, et stativ for kajakker og titter opp på leilighetene som nesten alle har utsikt ned i bakgården.

Det er 267 av dem, alle har de balkonger, og på noen av dem sitter det folk som følger med på barna sine der de leker nede i gården, roper til dem og spør om de er sultne, ler og sipper kaffe.

Det slår meg at dette kan være et godt sted å leve. Det sitter folk her nede i bakgården, og prater løst med det som må være naboer eller venner. Sittemøblenes mangel på formell karakter skaper en lun atmosfære. Det litt slitte ordet «inviterende» passer veldig godt.

Her har Mad hatt Grindaker med på laget, og det er en god match. Mads stadig sikrere grep om bymessige fasader får et godt akkompagnement i Grindakers innlevelse i uterommenes muligheter.

Fargene har ankommet

Det mest iøynefallende med Clemenskvartalet er imidlertid noe helt annet, nemlig fargebruken. Det er den bredeste fargepaletten som er brukt i Fjordbyen, og ja, Koi fargestudio har bidratt. Der andre prosjekter – som Sørenga og Løren – har blitt kritisert for å ha for lite farger, er det i Clemenskvartalet større sjanse for at enkelte synes det er for fargerikt.

Imidlertid er ikke variasjonen i fargene det vesentlige. De korresponderer også med variasjon i materialer og i fasadeoppbygging, og det er i alt 14 ulike fasader – halvparten inne i kvartalet, halvparten på ytterveggene.

Det betyr selvsagt ikke at vi har å gjøre med 14 ulike bygninger – som ligger butt i butt, slik de gjør i de klassiske bykvartalene. Nei, selv om kvartalet teknisk sett er å betrakte som én bygning, så fremtrer det som 14 forskjellige fasader, som på sett og vis illuderer 14 forskjellige bygninger, og nesten like mange oppganger. Hver «bygning» får slik sett sin identitet. Denne karakteren er like tydelig som i trehusbebyggelsen på Kampen eller Vålerenga.

Noen av fasadene er i plater, andre i pusset mur, mens andre igjen er i tegl. Alle fasadene skaper relieff, fordi ulike elementer er trukket ut eller dyttet innover i vegglivet. Og ikke minst er de ulike fasadene distinkt forskjellige med hensyn til vindusplassering, komposisjon og detaljering, slik at de ville vært ulike selv med lik farge.

Noen av fasadene er stramme, ja rent ut modernistiske. Andre igjen har arker og buer, og er mest av alt å regne som postmoderne pastisjer. Det er steder i dette prosjektet der denne leken nesten vipper over. I enkelte fasader blir uttrykket litt maniert. Det er en hårfin balanse mellom å leke med artefakter, ornamenter, materialer og farger, og det å gå seg vill i dem. Symptomatisk er Mad bedre når de tilfører teglfasader relieff og avansert detaljering enn når de legger buer på det som skal se ut som en kobberkledd fasade.

Bygningenes høyder varierer også. Deler av kvartalet har åtte etasjer, andre kun fem etasjer. Det skaper brudd og motvirker fornemmelsen av monotoni som henger ved svært mange av landets åtteetasjes boligblokker. Dette grepet er veldig vellykket og gir assosiasjon til Oslos klassiske murby, der etasjehøyder ofte er så ymse, og det i samme kvartal.

Balkonger og hjørner

Når man står inne i gårdsrommet på Clemenskvartalet, er det slående hvor mange balkonger det er. De ligger så tett, og deres store variasjon – fra «bygg» til «bygg» – overdøver den fine variasjonen som fra før av skapes gjennom de ulike materialene, komposisjonene og fargene.

De av fasadene som har inntrukne balkonger kommer mye bedre fra det, det er som om de påhengte balkongene invaderer gårdsrommet og ikke minst er til sjenanse for hverandre. I ett av hjørnene er det rett og slett balkongoverdose.

Årsaken til denne litt påtrengende bruken av balkonger er selvsagt å finne i dagens kommersielle boligmarked. Folk kjøper ikke leiligheter uten balkonger. Det er fordi balkonger tilhører den typen objekter som ikke verdsettes ut fra bruk, men ut fra forestilling om bruk. Folk kjøper jo også kjoler, dresser, hytter og båter de ytterst sjelden finner passende anledninger til. Problemet med balkonger oppstår når bygningen er dyp, med gjennomgående leiligheter av moderat størrelse.

Da blir leilighetene smale og ergo ligger balkongene tett i tett, og naboskapet til nabobalkongen blir et problem. Spesielt balkonger som er festet utenpå bygningskroppen lider i slike situasjoner. Vi kan altså forklare noe av denne balkongtettheten med de dype bygningskroppene. Men samtidig er det muligens ingen stor sak at balkongene er tett og kaotisk plassert, det gir kanskje også noen gode sosiale bieffekter?

Et av de mest hyppige argumentene mot kvartalsstruktur er at hjørnene blir urimelig dype, dagslyset slipper ikke langt nok inn, og skulle arkitekten klare å løse kravet til dagslys, så blir leilighetene i hvert fall ikke salgbare. Rent teknisk-matematisk er det mer krevende å lage hjørner i en bygning som måler opptil 15 m i dybde, enn i en typisk bygård fra 1890-tallet som er 10 meter dyp.

Clemenskvartalet viser imidlertid at det absolutt er mulig. Mad har håndtert oppgaven med å lage salgbare hjørner på en overbevisende måte. Det ser helt naturlig og uanstrengt ut. Årsaken er ikke kun at de har fått arkitekturen til å gå opp med det juridiske regnearket, men også at Plan- og bygningsetaten i Oslo har ønsket seg storgårdskvartal, og vært fleksible når det har vært nødvendig.

1. Etasjer og gode hjørner

Hvis man spaserer rundt kvartalet, slik man ofte gjør i en by, så merker man umiddelbart at det har en støyende side og tre rolige sider. Den trafikkerte Kong Håkon 5.s gate står for bråket, men er også ganske fin der den ligger mellom den nye (og den kommende) bebyggelsen langs Clemenskvartalet og Middelalderparken. Her holder et konsulentbyrå til, både i 1. og 2. etasje, og leilighetene begynner først i 3.etasje.

Selv om det ikke er det hyggeligste stedet i Oslo, skaper Middelalderparken, vannspeilet, og utsikten opp til Ekeberg et rent ut gripende tablå. Ja, 22 000 biler passerer i døgnet, men de forstyrrer ikke så mye som tallet skulle tilsi. Gaten er oppkalt etter den kongen som flyttet hovedstaden til Oslo i 1314, og når man står her og skuer opp mot Ekeberg, bort til det stedet der Mariakirken lå, så blir det åpenbart at man befinner seg på et vesentlig sted i norsk historie. Selv om vannspeilet er en rekonstruksjon som viser hvor langt inn fjorden gikk på 1200-tallet, så er den samtidig også et kulturhistorisk interessant og vakkert åsted. Dette er tross alt Kristin Lavransdatters landskap.

De tre rolige sidene er enklere å forholde seg til. I vest slutter kvartalet altså inn mot en liten kile av fjorden. I øst er det en gatestubb mellom Clemenskvartalet og det nye Mariakvartalet som reiser seg. På langsiden, i syd, er utsikten ikke bare Akershus festning og Munchmuseet, men også siste byggetrinn av Vannkunsten-prosjektet. Alle førsteetasjene i Clemenskvartalet er på vei til å bli fylt opp av kommersielle aktiviteter. Her finner vi et treningsstudio, et apotek, og noen spisesteder.

Kanskje ligger cruxet også i selve høyden på 1. etasjen. Den er generøs, minimum fire meter som det står i reguleringen. Denne bestemmelsen sikrer ordentlig bymessighet; det blir attraktive lokaler og slik mye lettere å trekke til seg leietakere som løfter hele området. I mange av Oslos nye boligprosjekter der 1. etasjene er satt av til næring, er 1. etasjene for lave og direkte kjipe.

Ikke minst skaper Clemenskvartalet gode gatehjørner. Lutlaget – denne gjennomdesignede urban-romantiske cafeen i Clemenskvartalets nord-vestre hjørnet – demonstrerer det. Her blir man slått av hvor langt unna man er Ensjø. Det er folk, liv og røre. Lyset faller inn fra to sider, det har dobbelt eksponering mot fortau og gate, og flere innganger. Det blir et sted folk graviterer mot nærmest av seg selv. 

Et alternativ for fremtiden

At Clemenskvartalet ble et sluttet kvartal skyldes i stor grad detaljreguleringen for denne delen av Bispevika fra 2013. Her fikk Mad ansvaret for to felt, det ene er Clemenskvartalet, som altså stod ferdig i 2024, og Mariakvartalet på nabofeltet, som snart legges ut for salg. I denne reguleringen ble begge gitt kvartalsstruktur.

Det er ikke så rart at gode arkitekter vil tegne storgårdskvartaler; det er godt dokumentert i bysosiologisk forskning at denne typen form gir gode resultater for beboerne; de blir raskere kjent, og opplever mer trygghet og trivsel enn i en typisk lamell eller høyblokk.

Forskning på dette feltet gjør ikke annet enn å bekrefte det alle som bor i et av kvartalene på Torshov kan fortelle; naboskap og vennskap kommer trillende. Årsaken ligger i at kvartalsstrukturen skaper halvprivate soner. Denne typen rom mykner overgangen mellom det helt private rommet – leiligheten – og det helt offentlige rommet – gaten utenfor.

Vi kan også sammenligne Clemenskvartalet med de nye kompaktbyene som popper opp, det være seg Lørenskog, Ensjø, Nydalen eller Ulven. Den som er hyppig leser av norske områdereguleringer vil være kjent med uttrykkene «perforert kvartal», «oppløst kvartal» eller «åpne kvartal». Disse begrepene er intet annet enn språklige selvmotsigelser. Et kvartal kan ikke være «oppløst», da er det ikke lenger et kvartal.

Det som de facto menes med «oppløst kvartal» er en tomt der det er plassert fire eller flere lameller eller høyhus slik at det i midten oppstår et rom som ikke er bebygd. Kritikken som er reist mot disse nye byområdene går sjelden på hvilke plangrep, morfologiske og typologiske valg som er tatt. Det er imidlertid mulig at den formen for kjedsomhet og estetisk monotoni man kan identifisere på Ensjø henger sammen med fraværet av sluttede kvartaler.

Nå er det ikke første gangen at det sluttede kvartalet blir utforsket. I 2013, da Mad tegnet reguleringskartet for Clemenskvartalet, reiste Sørenga seg. Det er også et område med mange sluttede kvartaler, og prosjektet beskjeftiget seg seriøst med å utforske kvalitetene i denne byformen.

Sammenligner vi kvartalene på Sørenga med dem i Clemenskvartalet, finner vi markante forskjeller. Clemenskvartalets tomt beslaglegger omlag 6500 kvadratmeter, og har i sin midte et gårdsrom som er knappe 3000 kvadratmeter. På Sørenga er en kvartalstomt gjerne rundt 4000 kvadratmeter, mens det indre gårdsrommetikke er stort mer enn 1000 kvadratmeter. På Sørenga blir det mørkere, men viktigste av alt får man ikke den sosiale karaktereren som skapes med et større areal i gårdsrommet. Det kreves en viss størrelse i en bakgård for å skape utvungent samvær med folk man bare vagt har sett tidligere.