Enebolig Adolph Bergs vei Bergen

Klare likheter

Husene er altså svært like, og også når det kommer til vinduer, er det klare paralleller – til tross for noe forskjellige omgivelser. For meg virker det som om arkitektene bevisst eller ubevisst sorterer åpninger og vindustyper strikt mellom lys, innsyn, utsikt og fasadeuttrykk. Og det fungerer godt. I Adolf Bergs vei, med en litt mer åpen situasjon, har man også mer utsikt både fra soverom nede og fra kjøkkenbenken, med et klassisk avlangt vindu som følger benken. De store lysinnslippene gir kun utsikt til hagen.

Til gjengjeld har arkitektene forskjøvet et etasjeskille som gir høyere himling på deler av kjøkkenet og en snodig hems på det store soverommet i tredje etasje. Mest gir dette et større vindu ut mot hagen og gjør kjøkkenet til et fabelaktig rom.

I Fageråsen er denne sorteringen i vinduer dratt til det ekstreme, der det største vinduet er frostet og kun gir lysinnslipp. Utsikten på Fageråsen er fra soverom og fra et stort vindu med sprosser i stuen. Lysinnslipp kommer her fra takvinduene i trappehuset og spisestue-delen. Fordi de store lysinnslippene er konsentrert i kjøkken- og stueetasjene på begge byggene, forstørres de åpne mellometasjene enda er og øker kontrasten til de mer fortettede situasjonene i trapp, underetasje og toppetasje. Toppetasjen er dog mer konvensjonell på begge byggene, med soverom og bad samt en arbeidsplass.

Godt forhold til naboene

Utenom vindusplasseringen, er det trappene som definerer det innvendige ved å dele opp rommet i stue, spisestue og kjøkken. I Adolf Bergs vei er trappen avgrenset av vegger, mens i Fageråsen har trappene en mer uttalt rolle. Trappen fra underetasje til hovedetasje er fysisk dratt ut fra den kompakte bygningskroppen i en egen avrundet fløy. Det gjør at man har full etasjestørrelse i begge etasjer og plass til en skulpturell trapp opp til toppetasjen. Å bevege seg opp og ned de forskjellige trappene er en opplevelse i seg selv og samtidig skaper de romlige opplevelser i resten av bygget.

Utvendig er byggene en morsom blanding av å være veldig like hverandre, men samtidig ha en tydelig relasjon til sine omgivelser. Vi kan begynne med relasjonen til nærmeste naboer og til uteareal. Her kan det se ut som om arkitektene arbeider mer med negativt rom enn plassering. Det er som om byggene er definert av det rommet som skapes i relasjon til hekker og fasader som omringer dem. Liksom i annen eplehagefortetting er det små uterom. Det er derfor imponerende at det både blir relativt gode rom rundt byggene og noen fine utearealer. Dette er kun mulig fordi begge byggherrer bygger på egen, oppdelt tomt. Jeg antar at det trengtes litt goodwill fra naboen i Fageråsen. I en slik typologi og kontekst – enebolig utenfor sentrum – virker bergensere til å være mest redde for hvem som kan se inn. Jeg vil tro at å få et nytt bygg så nær eksisterende boliger hadde vekket mye motstand om det ikke var byggherre selv som eide nabobygget.

Stereotypen av et "hus"

Den andre relasjonen er til nabolagets arkitektoniske vokabular. Her er det vanskelig å si om referansene til nabolaget i fasaden på byggene er bevisst eller ubevisst. Uansett finner vi store og små vinduer med sprosser, karnapper, små vindusfelt, buer og saltak, som også er å se på 1950- og 60-tallsboligene som omgir begge de nye byggene. Men i gjentakelsene bruker arkitektene forstørrelser og forminskninger for å gi byggene sin gjenkjennelige særegenhet. Utgangspunktet er de smale, høye byggene som er nærmest illustrasjoner av stereotypen av et «hus».

Så legger man på et litt overdimensjonert karnapp med tilsvarende overdimensjonert vindu eller fire små kikkeglugger og så videre. Kanskje reflekteres overdrivelsen av karakteristikker også innvendig. Opplevelsen av å komme inn en kompakt inngang eller ut i et stort rom er oversatt og overdrevet av arkitektene. Liksom med alle store overdrivelser, så risikerer arkitekturen å bli en karikatur. Men kanskje er det arkitektkontorets største styrke, nettopp det å rendyrke disse overdrivelsene til det maksimale, uten at arkitekturen eller de arkitektoniske opplevelsene blir karikaturer av seg selv.