Wesselkvartalet Asker

Mur og masse

Sandslottet er godt likt. Wesselkvartalet har på kort tid blitt en referanse både for arkitektstudenter og fagfolk, og er allerede kanonisert gjennom publikasjon nr. 26 i «asBUILT»-serien. Bygget har fått ros som noe så sjelden som et veltegnet, spektakulært – og instagramvennlig – boligprosjekt i en norsk småby.

Noe av suksessen kan tilskrives murverket: Teglen er tjeneren som ble æresgjest, for å parafrasere arkitekt Aina Dahle. Og etter et bunnpunkt markert med nedleggelsen av Bratsberg teglverk i 2014, er ironisk nok mursteinen igjen alles venn, både blant opprørere og utøvere i bransjen. Men der mange bruker tegl nærmest defensivt for ikke å bli hengt ut i sosiale medier, har man i Wesselkvartalet knadd mur og masse sammen til et stedegent, velformet og fint skalert sentrumsbygg.

Bygget skårer på ekspressiv form og rik detaljering, men kvaliteten ligger først og fremst i den presise prosjekteringen og den gode organiseringen av bygningsprogrammene. Et typisk eksempel er hvordan forholdet mellom balkonger og bakkeplan er avstemt – uten den visuelle og funksjonelle kollisjonen som ofte preger bymessig boligbygging. Et annet er hvordan en relativt høy utnyttelse ikke har stått i veien for å skape gode rom, både i og rundt bygget. Et tredje er hvordan bygningen, med sine mange horisontale og vertikale forskyvninger og skift likevel unngår å fremstå masete. Dette er rett og slett solid arkitektarbeid.

Men med 83 balkonger fordelt over 52 leiligheter innenfor det bølgende fasadelivet, er ikke «sandslotteffekten» gratis: Plass-støpte dekker, perforerte rekkverk i mur og en fasade opphengt i masse stålprofiler koster tid og penger. En funksjonsmiks av næring, kontor og bolig i samme prosjekt er heller ikke en utviklerfavoritt for å si det forsiktig. Så hvordan har de fått det til i Asker?

Smett og smau

Wesselkvartalet er først og fremst en bybygning, og er formet utenfra og inn. Kvartalet danner vegger mot nevnte Bankveien og Busserullen og rammer inn et plassrom - Askers tredje torg, og en reetablering av hagen som lå her i gamle dager (derav adressen «Apotekerhagen»). I midten troner et punkthus i syv etasjer. Her er det smalt – bygningen er plassert kun åtte meter fra det bakenforliggende volumet, og er betraktelig høyere enn hva reguleringsplanen la opp til. 

Arkitektene utfordret konvolutten ved å senke høydene på bebyggelsen mot trehusene i sør, og legge ekstra kvadratmetere i punkthuset. De fikk gehør hos kommunen uten krav om omregulering. Ifølge Vi-Ko var bygningsformene nøkkelen for å sikre den relativt høye utnyttelsen innenfor reguleringen. Konsekvensen var at hulldekker og en del andre standardløsninger ble uhensiktsmessige å bruke i prosjektet. Gevinsten var at man gjennom formgivning kunne sikre lysforhold og romkvaliteter ute og inne, tilpasset ønsker, behov og krav.

Ikke minst kunne arkitektene tilrettelegge for intime plassrom og passasjer uten å gå på kompromiss med kvalitet: Vigsnæs syn er at det bygges for mange store byrom i Norge, selv om det ofte er de mer intime plass- og gaterom som blir de beste møtestedene. Historisk ga smett, smau og veiter byen en uformell finmaskethet som vi sjeldent ser i moderne byutvikling. Hederlige unntak finnes, som Nygaardsplassen i Fredrikstad av MAD arkitekter – og nettopp Wesselkvartalet. Sånn sett er den bølgende teglen ikke bare dekor, men et redskap for å formgi myk flyt gjennom små rom mellom gateløp og torg.

Småby pluss

Skjønt, det er ikke akkurat bakgater vi går i: Bygulvet er programmert etter alle kunstens regler for å få den riktige urbane «småby-vibben». Vi kan kalle konseptet «småby pluss»: Eiendomsforvalter og utvikler Tandberg har sammen med byggherre og styreleder Henrik Nore gjort seg flid for å skape et attraktivt bymiljø. Som praktisk talt enerådende på eiendom i området, drifter Tandberg Asker sentrum som et utendørs kjøpesenter på godt og vondt – men definitivt mest på godt.

Tandberg har forstått at bykvalitet er mer enn aktivt kuraterte førsteetasjer og flerbruk. Gode romsammenhenger og møtesteder er et premiss for at næring fungerer, og riktig utformede nabolag i sentrum kan gi et byområde mer «urbanitet» enn noen kaffekjede. Med vekt på «kan»: Det er en bakside ved kvalitet og beliggenhet. Som andre knutepunkt i Norge, er over halvparten av leilighetene i Wesselkvartalet solgt til mennesker over 70 år, og kun tre til noen under 40, ifølge Budstikka.

Selv om de 52 leilighetene tilbyr bredde i størrelse og utforming, med løsninger som er unike for hver enhet, snakker vi tross alt om leiligheter på over 100.000 per m2 – og hvor reisen til Malaga begynner med flytoget et steinkast unna balkongen din. Kanskje er det ikke rimelig å forvente at sentrum også skal tilby bolig til «hvermansen».

Men i en kommune med ambisjoner for byutvikling, burde det ikke nettopp være et neste skritt? 

Alle gode krefter

Gode bygg fordrer gode byggherrer. Med et familieeid selskap på eiersiden, representert av styre- og prosjektleder Henrik Nore, fikk prosjektet en lokal forankring som er få forunt. Så når Nore med glimt i øyet uttaler til bygg.no at det gikk med litt i overkant mange arkitekttimer på arbeidet, så er det mer enn snikskryt: I Wesselkvartalet er arkitekturen først og fremst en investering, dernest et salgsobjekt. Når forretningsmodellen er eierskap, blir marginene på omsetting av boliger mindre viktige. Da er det også lettere å skape et klima som kan engasjere «alle gode krefter», som det gjerne kalles.

Blant disse kreftene er forhenværende plansjef og Askerpatriot Tor Arne Midtbø i en særstilling. Midtbø har vært primus motor i stedsutviklingen fra stasjonsby til handelssenter. At man ramler ut av stasjonen og inn byen, den gjennomgående bruken av tegl, at buer skal være et gjentagende motiv – mye kan tilskrives en strategisk og standhaftig tenkning omkring stedsutvikling i en årrekke fra Midtbø sammen med Askers kompetente planavdeling. Slik kan Wesselkvartalet betraktes som kronen på et verk som har vært i støpeskjeen over tiår.

Tillit er også betegnende for forholdet mellom Tandberg og Vi-Ko, som fikk stort spillerom og på nærmest gammeldags vis koordinerte prosjektgruppa under ledelse av den selvlærte prosjektlederen Nore. Og selv om prosjektet var en totalentreprise, ble ikke arkitekten tiltransportert entreprenøren. Dermed kunne kontoret beholde kontroll og oversikt fra tidligfase til gjennomføring, og sørge for at endringer underveis ikke gikk utover kvaliteten og helheten i løsningene som ble valgt.

«Mursteinen liker buen», sa Louis Kahn, med henvisning til at det ikke er snarveier til kvalitet. I Wesselkvartalet er det mange buer og få snarveier. 

Oppskrift på arkitektur

«Mesterne av middelmådighet» er begrepet Børre Skodvin bruker om norske utviklere i et lesverdig essay om bygget i boken «asBUILT». Han henviser til hvordan utviklere ofte stempler arkitekten som et fordyrende ledd i byggeprosessen, og mantraet om å bygge billig, samtidig som det er lite som tyder på at kjøper høster gevinsten av slike innsparinger. Frustrasjonen over nivået på den prospekt-drevne boligproduksjonen deler han med mange. Den uheldige kombinasjonen av både å bygge for dårlig og bygge for lite er det få som verdsetter.

Når boligbyggeriet er hjørnestenen i by- og stedsutviklingen, blir problemet prekært. I Wesselkvartalet har man staket ut en annen retning, og man lar arkitektene vise vei, påpeker Skodvin. Det er selvfølgelig forbehold: Deler av Wesselkvartalet er så påkostet og for ekstravagant til å ha en reel overføringsverdi til Norges mange småsteder. Men i bånn ligger noen innsikter som gjør prosjektet til et lærestykke i norsk boligarkitektur og byutvikling: Velmenende veiledere om aktive førsteetasjer og knutepunktfortetting med kvalitet er meningsløse begreper hvis man ikke har lokalt forankrede ildsjeler og fagfolk med ambisjoner for byen sin.

Og en arkitekturpolitikk må ikke bare speile mulighetene som ligger i arkitekturen – men også arkitekturfaget. Det kan dermed synes som at kvalitet i arkitektur og stedsutviklingen har en oppskrift: Den består av klarsynt og langsiktig offentlig planlegging og gjennomføringskraft, engasjerte og lokalt forankrede utbyggere, og dyktige arkitekter som leder an i utviklingen av prosjektet. Hvem hadde vel trodd dét?