H3 sommerhytte, Lafterom Nesodden

#H3 / Situasjon - Idé

I forbindelse med etablering av VA-anlegg i hytteområdet hadde hytteeier behov for et baderom, og ønsket i tillegg også et soverom. Den eksisterende hytta på eiendommen er en godt bevart sommerhytte i plankelaft fra 1930, bestående av kjøkken, stue-soverom og stor åpen veranda i hele hyttas bredde, med ettermiddagssol og utsikt mot Oslofjorden. Den nye hytta ble lagt tilbaketrukket mellom trærne, inn mot en fjellvegg. Sørfra går man rett mot gavlen til gamlehytta, og oppdager kanskje ikke den nye hytta før man nesten har passert den. Den nye hytta består av to laftekasser, et baderom og et soverom, med et overdekket uterom imellom – planprinsipp tilsvarende et tradisjonelt midtgangshus. Verandakvaliteten i moderhytta er videreført ved at begge rommene i den nye hytta har dører som kan åpnes helt opp mot sol og utsikt.

#H3 Konstruksjon

Grunnelementet i LAFTEROM er en firkantet laftestokk med enkel not og fjær, hvor stokkens sammenføyninger freses ut ved hjelp av datastyrte maskiner.

En selvpålagt utfordring var å bruke kun én dimensjon til alle trekonstruksjonene, til lafteveggen og til gulv- og takkonstruksjonene, for å utforske stokkdimensjonens konstruktive egenskaper.

Laftestokkens dimensjon er valgt tilnærmet lik den avrundede laftestokken i veggene på moderhytta, og samsvarer også med stokkdimensjonen som brukes i dagens maskinlaftede hytter. Dimensjonen er kostnadsmessig gunstig fordi den utnytter tømmerstokken ganske effektivt. Veggene av laftestokker stables i høyden og fikseres sideveis med not og fjær, og i tillegg er det forboret hull i laftestokkene for gjennomgående tredybler. Gjengestag brukes i hullene der hvor samvirke mellom stokkene er ekstra viktig, som over dørene, hvor stokkene fungerer som en bjelke. Gulvene består av liggende lafteplank som er skrudd sammen, og som dermed oppnår en bæreevne som tilsvarer et massivtredekke. Dekkene er felt inn i veggene.

Pulttakene er konstruert som et åstak av laftestokker (her uten not og fjær), hvor takåsenes innbyrdes avstand er beregnet utfra den største rombredden. Siden åsene laftes inn i endeveggene, alltid i midten av stokken, gir dette takvinkelen. Takene over rommene er forskjøvet med en stokkhøyde for hvert rom, fordi terrenget stiger. Der hvor åsene overlapper, er de skrudd sammen, og forbinder dermed takflatene til hverandre. Dette virker stabiliserende på veggene og muliggjør de store åpningene i frontfasaden.

Den doble balkongdøra på badekaret og den store foldedøra står utenfor laftekonstruksjonen, som dermed får synke uavhengig. Spesialbeslag i råstål holder lafteveggen sammen og gir innfesting for glassdørene sideveis. Inngangsdørene er tegnet med spesialkarmer som er tilpasset veggens tykkelse og bevegelse, og som utgjør utvendig belistning. Luftevinduene er montert direkte i hull i lafteveggen – det framstår som om et parti av laftestokken er kuttet bort.  Vindusrammene, utvendig ramme med glass og innvendig ramme med fluenetting, er hengslet i overkant av åpningen og har en enkel lukkemekanisme på innsiden.

Produksjon

Å finne noen som både kunne høvle en firkantet laftestokk og samtidig jobbet med datastyrt lafteproduksjon, var ikke helt enkelt. Men Selbu byggtre sa de kunne levere, og daglig leder viste seg å være oppriktig interessert i nye ideer for anvendelse av laft. Selbu bygdesag høvlet (noe motvillig) laftestokkene av tettvokst malmfuru fra Selbudistriktet med helt skarpe kanter.

De prefabrikerte trematerialene, vinduene og dørene ble pakket for helikoptertransport og fløyet over heia mellom veien og byggeplassen. Med to erfarne laftere fra Selbu byggtre og tre lokale tømrere ble alle konstruksjonsdelene montert på én dag – en lang dag, riktignok. 

Vinduene og dørene, samt undertak med papp, lekter og liggende tretak ble montert etterpå. Det elektriske anlegget er montert på innervegg med synlige galvaniserte stålrør opp til bryter og stikkontakter, med fordelingsrør under gulvene. Toalett og vask er tilkoblet gjennom gulvet til underliggende rørsystem og varmvannsbereder. Soverommet har en enkel spesiallaget peisovn i råstål. Hytta har ingen isolasjon. Dette er en sommerhytte. 

#H1 og #H2

Nabohyttene ble produsert og levert samtidig med #H3, og er eksempler på andre typologier i LAFTEROM-serien: 

#H1 er en sovehytte med tre soverom på rad, plassert bortenfor den eksisterende hytta, forbundet med en massiv treplatting.

#H2 er et arbeidsrom/gjesterom, lagt på en avsats lengre nede på tomta. 

Soverommene og arbeidsrommet har samme snitt og bredde, men ulike romlengder. Soverommet er én sengelengde langt, mens gjesterommet kan ha to senger i lengden. Lafteveggene fortsetter utenfor lafteknuten i bygningens lengderetning og gir rom for et overdekket utekjøkken og lagring. Mellom lafteknutene i bakkant av soveromsfløyen er det etablert et installasjonssjikt til badet, som er et eget volum med vegger av 3 mm brettet corténstål med en glassplate som tak.

Fremtidig utvikling

Disse sommerhyttene viser LAFTEROM i situasjoner uten krav til isolasjon, hvor den enkle tømmerveggen både er konstruktiv og utgjør den ferdige overflaten ute og inne. 

Gjennom disse enkle hytteprosjektene har jeg gjort erfaringer med selve stokkprofilen, sammenføyningsprinsippene for laftestokken og brukbarhet i forhold til synk, stabilitet og utkragninger. Videre fremover vil jeg teste ut LAFTEROM med doble laftevegger med celluloseisolasjon mellom – en fullisolert, diffusjonsåpen og 100% trebasert vegg, slik at byggesystemet kan brukes i boliger og større bygninger.

Jeg er i gang med å prosjektere et bolighus i dobbellaft for en potensiell byggherre. I den sammenhengen ville det f.eks. ha vært gunstig å teste ut sammenføyningsløsninger i stor målestokk og foreta fuktberegninger med etterfølgende målinger.

Å utforske nye byggemetoder

Siden vi i Norge baserer det meste av dagens byggeri på (såkalte) preaksepterte løsninger, kan det å prøve ut andre konstruksjonsmetoder være ganske krevende. Løsninger som ikke er beskrevet i veiledere til Teknisk forskrift, som ikke er forhåndsgodkjent av SINTEF, eller ikke har tilsvarende godkjenninger fra andre EU-land, må dokumenteres. Den prosjekterende må utarbeide tilstrekkelige analyser som bekrefter at løsningen som er valgt oppfyller forskriftenes krav, samtidig som arkitektenes ansvarsforsikring ikke dekker skader i forbindelse med “nye og uprøvde konstruksjoner eller arbeidsmetoder”. Derfor kan det oppleves som ganske risikofylt både for arkitekt og byggherre å teste ut nye byggemetoder. 

Men i Norge finnes jo Innovasjon Norge, som blant annet gir “tilskudd til innovativ bruk av tre”? I 2003 fikk LAFTEROM tilskudd fra Innovasjon Norge til en studie av tradisjonelle norske hustyper i laft, og utvikling av nye hustyper med laft i kombinasjon med prinsipper for nyere typer treelementer og sammenføyningsmetoder kjent fra Mellom-Europa. 

Siden da har jeg utforsket laftekonstruksjonens arkitektoniske muligheter gjennom konkurransebidrag og skisseforslag, men det har tatt tid å komme i gang å bygge. I 2009 søkte jeg Innovasjon Norge om midler for å kunne dokumentere lafteprinsippene i forhold til fukt, lyd og brann, og jeg fikk tilskudd med forutsetning om å finne et konkret prosjekt for uttesting innen to år. Potensielle byggherrer ble forespurt, men formålet med uttestingen ble også begrunnelsen for at ingen tok risikoen. De to årene gikk, og tilskuddet gikk ut på dato. 

I 2013, etter at jeg hadde fått bestilling på tre laftehytter, kontaktet jeg Innovasjon Norge igjen, men nå fikk jeg tilbakemeldingen at siden byggherrene allerede var interessert i å bruke laft, kunne de ikke støtte prosjektet. Innovasjon Norge ville bare være med som utløsende faktor for valg av laft, fremfor f.eks. betong. I forhold til premisset i forrige søknadsrunde virket dette som en selvmotsigelse. 

Jeg ga midlertidig opp å bruke tid på søknader til Innovasjon Norge, og investerte heller selv i de nødvendige jern til bygdesagas høvel (for å få helt firkantede stokkprofiler) og omprogrammering av den cnc-styrte laftemaskinen (slik at den kunne lage lafteknuter på firkantsstokker), i tillegg til mange egne arbeidstimer. 

“Potensialet i skogen skal utnyttes bærekraftig og skogråvarene videreforedles i Norge for å gi verdiskapning” står det i Skog22, en nasjonal strategi for skog- og trenæringen, utarbeidet av Landbruks- og matdepartementet. Med støtteerklæring fra flere skogeierlag (som skjønner at dette byggesystemet kan gi større omsetning av tømmer), søkte jeg Skogeiernes fond om utviklingsmidler til LAFTEROM, men fikk avslag. “Prosjektet er dessverre litt for langt ut i verdikjeden for fondet sin del.” Siden jeg ikke eier en skog, fikk jeg ikke komme med forslag til bruk av tømmeret. Skogeierne anbefalte meg å søke Innovasjon Norge. 

For 2016 har Innovasjon Norge begrenset arkitektenes og idéutviklernes mulighet til å få tilskudd. LAFTEROM har fått 100 000,- som er maksbeløpet for “uttesting av industrialiserbare byggkonsept”. Videre har de nå bestemt at treprosjektmidlene kun skal gå til produksjonsbedriftene, selv om hovedanbefalingen i Skog22 var at “Skog- og trenæringen bør søke samarbeid om kunnskapsutvikling og -utveksling med andre næringer”. 

Slik Innovasjon Norge forvalter sine midler virker det som de har liten forståelse for kompleksiteten i produktutvikling i treindustrien, og for betydningen av erfaring og hva som må til for å komme videre.