Majorstuhjemmet Oslo

Fra tomannsrom til moderne eldreomsorg

Siden jeg ble bedt om å skrive om prosjektet med fokus på interiør og helse, gikk jeg gjennom bygget sammen med interiørarkitekt Elin Skjeseth Bashevkin, partner i Cadi, som var interiørarkitekter for prosjektet. Hun husker standarden fra 1988, da hun var nyutdannet: tomannsrom og ett bad på gangen. I kontrast fremstår dagens løsninger som nærmest radikale. Den gangen ble mer «eksklusive» romlige grep møtt med skepsis i Norge, i dag er arkitekturen for eldreomsorg grunnleggende endret.

Majorstuhjemmet, som åpnet i august 2024, er et nytt langtids- og omsorgshjem med 122 beboere fordelt på fem avdelinger over åtte etasjer. Hver beboer har sin egen lille enhet med eget bad – en grunnleggende markør for verdighet og autonomi.

Vinterhagen som et indre byrom

I toppetasjene ligger fellesarealer som rammer inn en skjermet bakgård og to store terrasser. Vinterhagen knytter de tre fløyene sammen og fungerer som et lyst og innbydende oppholdsrom. For dem som ikke lenger kan bevege seg ut, er det mulig å gå langs panoramavinduene, der sonene er utformet som små byrom i miniatyr.

Hver etasje består av tre beboergrupper med åtte rom hver og egne fellesrom. Interiørarkitektene har delt disse inn i mindre soner – tv-stue, sofagruppe, spiseplass – for å skape hjemlige flater og redusere institusjonspreget.

Sykehjemsetaten ønsket mange ulike løsninger, mens arkitektene hadde utviklet en tydelig fargepalett. Den er rolig og naturforankret, bygget opp rundt grønne toner som knytter interiøret til sansehagen utenfor. Tak og vegger i dype, dempede grønntoner gir rommet en jordende ro og tydeliggjør orientering. Gulvene er lyse: terrazzo og trelignende vinyl skaper en behagelig kontrast.

Interiørarkitektene måtte supplere, balansere og raffinere helheten. Fargepaletten følger arkitekturen – fra dyp grønn til lyst tre. «Du skal oppleve verdighet», som Elin beskrev det.

Interiørarkitektens verktøykasse

Da Cadi ble involvert av Veidekke, var planløsningene allerede i praksis fastlagt.

«Det er mye utstyr og mange behov som ingen har snakket med oss om i tidlig fase», forteller Elin. Derfor ble plasseringen av dører i de nederste etasjene en av interiørarkitektens viktigste oppgaver. Mange beboere sitter i rullestol. Det krever romslighet, flyt og centimeterpresisjon.

Interiørarkitektens verktøykasse egentlig ganske enkel: en gjennomtenkt planløsning og møbler valgt med omtanke. Nettopp derfor bør interiørarkitekten inn tidlig i prosessen.

Dagsenteret som kampen mot ensomhet

Bak caféen i første etasje ligger dagsenteret og et lite bibliotek. Hit kommer personer som fortsatt bor hjemme, men som trenger sosialt fellesskap. De blir brakt av pårørende eller kommer på egen hånd. Mange vil på sikt flytte inn, og dagsenteret gir en myk overgang. Det er en del av kampen mot ensomhet. 

Majorstuhjemmet er forankret i Bydel Frogner. I fellesarealer står lamper man kjenner fra Frogner-leiligheter. Et sykehjem er et hus, men også en liten by av minner. Og som i byen utenfor må det skapes rom for verdighet, autonomi og et hverdagsliv som fortsatt føles rikt.

Møblering som kvalitetskriterium

Møbleringen i Majorstuhjemmet er et vakkert eksempel på dansk møbeltradisjon: heltre eik og materialer av høy kvalitet. Møblene kommer fra produsenter som Fritz Hansen og Schou Andersen – valgt for å ivareta både funksjonelle behov og et helhetlig estetisk uttrykk.

Elin viste meg bordplater med avrundede hjørner, sittemøbler som kan skyves helt inn, og konstruksjoner som støtter eldre med knesmerter. Da jeg spurte hvordan møbler av så høy kvalitet kom inn i prosjektet, svarte hun:

«Fordi vi er gode til å beskrive kravene. Vi er spesifikke i kravspesifikasjonen – ikke en liten tekst, men en omfattende beskrivelse av funksjon, estetikk og helhet, slik at alt skal passe sammen. Vi vurderer helheten i det leverandøren foreslår. Det står tydelig at vi vurderer både estetikk og kvalitet på hvert enkelt objekt og hvordan objektene fungerer sammen. Da har vi mange kriterier å trekke på. Når hvert forslag får en skår, evaluerer vi både helheten og enkeltdelene: Det bordet? Skår 8 – det er rundt. Hvis de foreslår et skikkantabord, får de lavere skår. Høyden må også passe til resten. De kunne jo ha foreslått en benk folk snubler i.»

Presise beskrivelser i offentlige anskaffelser gir bedre tilbud. Det lærer man ikke så mye på skolen, tenker jeg, mens Elin snakker. Og dette er et veldig godt eksempel på hvorfor designskriving må være en større del av interiørarkitektutdanningen.

Den etiske dimensjonen

Rundt 80 prosent av beboerne har en demensdiagnose. Elin fortalte at hun, som interiørarkitekt, har tatt omfattende videreutdanning for å forstå demens bedre – både de ulike typene, hvordan sansene påvirkes, og hvordan pårørende opplever endringene. Denne innsikten preger alle interiørfaglige valg.

Et sykehjem er ikke et prosjekt hvor interiørarkitektur kan reduseres til estetikk eller standarter. Arkitekturen får direkte konsekvenser for trygghet, orientering og verdighet. For beboerne er dette det siste hjemmet de vil ha. Hver beslutning er derfor viktig, fra møbleringens taktilitet til plasseringen av en dør.

Interiørarkitektens favør

Som Elin forklarer, rommer dagens norske standard én felles ytelsesbeskrivelse for arkitekt og interiørarkitekt. Møblering, overflater og romlige detaljer ligger formelt under arkitektens ansvar, selv om mange arkitekter ikke har spisskompetanse på dette.

Oppdragsgivere løser det ofte ved å dele ytelsen i to, én for arkitekt og én for interiørarkitekt, men dette er ingen forpliktelse. I offentlige prosjekter er det krav om arkitekt og landskapsarkitekt, men ikke om interiørarkitekt. Landskapsarkitektene fikk denne posisjonen for rundt 25 år siden, og da blomstret faget. Interiørarkitekturen venter fortsatt på samme nivå av anerkjennelse og et tilsvarende krav om bruk av fagkompetansen.

Interiørarkitekten jobber med – og for – mennesker og deres daglige interaksjoner, og Majorstuhjemmet er et tydelig eksempel på dette: I slike prosjekter handler interiørarkitektur om noe helt grunnleggende – å sørge for at den siste døren i livet er riktig plassert.