Anno Hamar

Da jeg snakket med de prosjektansvarlige fra museets side, var de tydelige på at det var funksjon og praktisk bruk som var de førende premissene denne gangen. Dermed falt valget på en ganske enkel bygning, hvis eneste karakteristiske trekk må sies å være det skrånende taket. Dette skal hinte til en slags landskapstilpasning, der den gresskledde takflaten er ment å bidra til at bygningen blir en del av det hellende terrenget som bølger ned mot Mjøsa fra tomten der Anno er bygd.

Men dette er et så vagt grep at det kun kan sees på flyfotoer eller fra noen helt få punkter på gangstien nedenfor.

Tvert imot: Når man ankommer huset fra parkeringsplassen og møter inngang og hovedfasade, ligner dette på alle måter et ganske ordinært ungdomsskolebygg. Et ukunstlete preg som understrekes av en utvendig solavskjerming som trekker helhetsinntrykket solid ned til et nivå langt under det mange nok så for seg da konkurransen ble utlyst.

I forbindelse med annonseringen av vinneren, ble det også gjort et poeng ut av at om man virkelig ville ha terrengtilpasning, kunne man ikke da valgt forslaget som grov alle de nye funksjonene ned i bakken, og gav tomten tilbake til kulturlandskapet?

Men en slik kompliserende, fordyrende og potensielt lite ansatt- og besøkende-vennlig løsning, ble nok ikke en gang vurdert denne gangen. Både Fehns statiske utstillingsløsninger og Lund & Slaattos drivhuslignende konstruksjon har sine praktiske utfordringer.

Og med dette fremst i bevisstheten, valgte museet denne gangen å ikke legge kreftene i å dyrke faglig avantgarde, men heller å sikre god akustikk, fleksible romløsninger og imøtekomme en rekke tekniske krav som ikke minst fulgte med arkivfunksjonen som er en vesentlig del av prosjektet.

Resultatet? Det er vanskelig å si at det er dårlig, men det er umulig å la seg begeistre. Jeg opplever det dessuten som en stor ironi at dette ene grepet man har tillatt seg med et skråtak, etter min mening forringer selve utstillingsrommet ganske radikalt.

En stor, asymmetrisk hall med store vindusflater på to av fire vegger, er jo ganske langt unna den praktikaliteten man ønsket seg. Men utover dette, er huset helt fint løst: Åpnet og luftig, lett å lese og behagelig å bevege seg rundt i.

Min konklusjon er derfor som følger: Etter å ha dyrket individuelle uttrykk i arkitekturen i et drøyt århundre, har vi havnet i en situasjon der vi på mange måter mangler en felles standard for hva god arkitektur er.

Med andre ord: Når vi ikke søker det ekstraordinære (slik Fehn eller Lund & Slaatto gjorde), ender vi opp med det ordinære. Det er enten praktbygg eller praktiske bygg.

Og mitt håp er at det fjerde museumsbygget som en gang skal bygges på Domkirkeodden blir tegnet og bygd i et klima der disse to kvalitetene ikke er en motsetning, men kan forenes i et arkitektonisk uttrykk der god bruk og høy arkitektonisk kvalitet kommer sammen på en liketil og ukunstlete måte, som fremstår nesten umulig å frembringe akkurat nå.