Lascaux IV Montignac, Frankrike

Et tverrfaglig, internasjonalt samarbeid

Etter prekvalifisering ble fem internasjonale team valgt ut, og i 2012 ble det klart at det var Snøhettas team som hadde vunnet konkurransen. Kjerneteamet bestod av scenografer fra London (Casson Mann), rådgivende ingeniører fra Bordeaux og Paris, akustiker fra Paris og innholdsleverandør for scenografi fra Tyskland, i tillegg til lokale arkitekter fra Bordeaux og Paris. Et sterkt tverrfaglig samspill mellom arkitektur, interiør, landskap og scenografi var et viktig premiss for at prosjektet skulle lykkes.

Besøkssenteret Lascaux IV er tenkt som et fint snitt i landskapet som inviterer de besøkende inn til en mystisk, prehistorisk verden. Prosjektet er en “landskapsbygning”, som i størst mulig grad skal være en naturlig del av omgivelsene. Det er en naturlig fortsettelse av det omkringliggende landskapet og er tilgjengelig for publikum. Taket utgjør en brutt linje i åssiden som reflekterer åsens bølgerygg. 

Tomten og landskapet

Den originale grotten ligger på toppen av en ås (La colline de Lascaux) som nå er fredet for å unngå skader på grotten og grottemaleriene. Lascaux IV ligger ved foten av denne åsen, ved veien som fører opp til de opprinnelige grottene. Tomten grenser dermed mot det opprinnelige, vernede grotteområdet, samtidig som den vender seg mot landsbyen Montignac. 

Tomtens avgrensning beveger seg mellom uberørt skog og kulturlandskap. Det eksisterende kulturlandskapet i Vézèredalen, med sine stedegne plantearter, blomsterenger og busker, fortsetter over og dekker prosjektets tak. Foran hovedfasaden er det parseller med dyrket mark, som på en naturlig måte blir en fortsettelse av lokale jordbrukstradisjoner. Alle eksisterende trær er beholdt og beskyttet under selve byggeperioden.

Enkel materialitet

Byggets form og materialitet er enkel: Både vegger, tak og utvendig og innvendig gulv er støpt i betong. For å forsterke inntrykket av at de negative volumene i prosjektet er skåret ut av åssiden, er den samme betongen benyttet både på gulv og vegger.

De vertikale betongflatene er sandblåst i horisontale striper med varierende høyde og avstand for å vekke assosiasjoner til geologiske sjikt i fjellet. Betongtilslaget, som har samme farge som betongen, eksponeres i de sandblåste partiene. Der det av tekniske grunner ikke var mulig å benytte betong, er himlingen utført i en gråtone som ligger nær betongfargen. 

Prosjektets andre dominerende materiale er glass, som står i kontrast til betongen. Glassfasaden veksler mellom å være gjennomsiktig og opak, og antyder hva som foregår på innsiden.

Lys som materiale

Utformingen av bygget bestemmes av to sentrale dagslyskilder: Den ene er et langsgående snitt i landskapet som løfter og skiller to nivåer. I snittet trekkes de to nivåene fra hverandre, og en vertikal fasade slipper lyset horisontalt inn i bygningen. Den andre dagslyskilden er et dypt kutt langs byggets ryggrad, som åpner seg mot himmelen og slipper lyset vertikalt ned i orienteringssonen som går gjennom hele planen, parallelt med åssiden. Besøkende som beveger seg gjennom anlegget kan oppleve hvordan de vekslende lysforholdene påvirker de ulike rommenes stemninger og funksjoner. 

Lascaux IV er tenkt som en bevegelsens arkitektur: Den besøkende tas gjennom en sekvens av romlige og sanselige opplevelser på sin ferd gjennom grotten – fra mørket i de rekonstruerte hulene, til den åpne himmelen i hagen og dagslysets skyggespill i orienteringssonen. Ingenting ved denne reisen er tilfeldig, og de skiftende lysforholdene er nøye tilpasset hvordan øyet responderer på lys og mørke.

Om kvelden er den karakteristiske åpningen i hovedfasaden opplyst og formidler noe av mystikken som fortsatt omgir grottemaleriene i Lascaux.

Vandring gjennom Lascaux IV

Vandringen gjennom Lascaux IV forteller en historie. På samme måte som de lokale guttene som oppdaget de opprinnelige grottene i 1940, inviteres publikum på en oppdagelsesreise full av sanseinntrykk, gjennom et skiftende landskap som fører til grottene.

Oppdagelsesreisen begynner på de fire stiene som leder mot hovedinngangen. Derfra føres grupper på 30 personer opp og ut på det grønne taket ved hjelp av en vertikal løfteplattform, en glassheis. Det er her reisen nedover langs skogkanten mot grottens hovedinngang begynner: Temperaturen faller, lyder og dufter fra skogen forsvinner, og det blir gradvis mørkere og trangere. Til slutt står man i et mørkt, fuktig og kaldt rom. Romlighet, grottemalerier og graveringer, farger, temperatur, akustikk og luftfuktighet er så nær opp mot den originale grotten som mulig. Øynene vender seg til mørket og de fantastiske maleriene og graveringene kommer til syne, og en guide fører gruppen gjennom reproduksjonen av Lascaux-grotten. 

Etter å ha besøkt den mørke grotten, med sine sterke sanseinntrykk, trer de besøkende igjen ut i friluft, ut i varmen og lyset. De befinner seg da i en beplantet overgangssone, ”grottehagen”. Fra hagen beveger publikum seg inn i en sekvens av utstillingssoner, knyttet sammen via et langstrakt, vertikalt rom – orienteringssonen – som skjærer gjennom hele anlegget og åpner seg mot himmelen. 

Utstillingsarealene

Bruken av homogene, lyse betongoverflater i sirkulasjonsarealene står i kontrast til og forsterker mangfoldet av farger og detaljer i utstillingsarealene. Utstillingsarealene er hovedsakelig sorte, nøytrale rom med sorte akustiske elementer på vegg og i himling.

I L’Atelier de Lascaux henger reproduksjoner av grottefragmenter i stålstag fra taket. Her kan den besøkende undersøke maleriene i detalj, og få inngående kunnskap om hvordan de opprinnelig ble laget. De besøkende kan også selv interagere med dem gjennom digitale hjelpemidler. I de påfølgende sonene gis det en innføring i hvordan vitenskapen og kunsten har analysert og fortolket grottemaleriene.

På vei ut passer man en museumsbutikk og et lite brasserie som serverer mat og drikke laget med råvarer fra distriktet. I vestibylen og restauranten er møblene trukket i myke ulltekstiler i en fargeskala som er en fortolking av fargene man finner i grotten.