Norsk skogfinsk museum Finnskog

Skogfinner har hatt status som en av Norges fem nasjonale minoriteter siden 1998, og er etterkommere av jordbrukere som innvandret fra Finnland til Sverige og videre over grensen til Norge på tidlig 1600-tall. De representerte den siste svedjebruks-kulturen i Europa, en kunnskapstung jordbrukstradisjon der granskog svies av for å gi plass og god jordsmonn for dyrkning av rug. Det harde livet i skogen har gitt definerte, fysiske håndverks-tradisjoner, som er spesielt tydelige i byggeskikken og vakkert kunsthåndverk av naturmaterialer.

Og nettopp disse kulturhistoriske referansene er tydelige i arkitektenes arbeid med Skogfinsk museums nye bygg – i konsept så vel som innhold og materialvalg.

Et museum jeg ankommer etter en kjøretur på en slynget vei gjennom tett skog med små glenner og lysninger. Tomten ligger langs elven Rotna, og har potensial til å være et ganske idyllisk sted. Det er derfor en skuffelse å ankomme en enorm, asfaltert parkeringsplass. Historiske flyfoto viser at tomten har vært ganske åpen også tidligere, det har ikke vært den tetteste skogen akkurat her på lang tid. Men der bygget er tro mot tegningene fra konkurransen, gjelder ikke det uteområdene. Parkeringsplassen virker overdimensjonert og asfalten er trukket helt inn til svalgangen med en overgang mellom asfalt og treverk som ikke er spesielt godt detaljert.

Ja, det er plass til biler og busser med god adkomst for rullestolbrukere og barnevogner. Og plassen er sikkert enkel å vedlikeholde og holde fri for snø. Men denne pragmatiske løsningen for uteområdene bygger ikke opp under prosjektets konsept om et hus i skogen. Det gir inntrykk av et busjett som ikke var tilstrekkelig for uteområdet eller at landskapsarkitektens føringer ikke ble fulgt.

Mot elven tar bygget opp terrengforskjellen med et bredt amfi ned til en liten plass. Her er det satt opp en midlertidig scene av billigste sort, som avskjærer møtet med elven. Tomten har kvaliteter som kan egne seg godt for formidling av skogfinsk kultur og tradisjon, men slik det fremstår nå bygger ikke uterommet opp under det ellers gjennomførte konseptet til Skogfinsk museum.

Med skogen som inspirasjon

Så mye for førsteinntrykket. Skogfinsk museum ble etablert i 2005 som en konsolidering av fire kulturinstitusjoner som alle har jobbet for å fremme skogfinsk kultur og historie. I 2018 ble de unge Københavnbaserte arkitektene Hanna Johansson, Juras Lasovsky og Filip Lipinski utropt til vinnere av en åpen arkitektkonkurranse, der 203 forslag ble levert. Men først i 2025, 20 år etter at Skogfinsk museum ble samlet som én institusjon, ble bygget ferdigstilt med en høytidelig åpning.

Juryrapporten fra 2018 fremhever det sterke konseptet, som med et «enkelt formspråk og sober materialbruk» ble forventet å være fleksibelt og robust for tilpasninger underveis. Dette var en god observasjon som har vist seg riktig. Skogfinsk museum fremstår påfallende likt illustrasjonene fra konkurransen, selv om programmet ble noe endret, og arkitektene måtte gi slipp på enkelte ønskede designelementer. Endringer som er vanlig i de fleste prosjekter, men som ikke alle konsepter er robuste nok til å tåle.

Med skogen som en utvetydig inspirasjon, er museet utformet som et enkelt saltaksbygg omkranset av en tett søyleskog som bærer takutstikket langs en svalgang rundt hele bygget. Dette gir en fin effekt der hus og skog bindes sammen og skillet mellom inne og ute viskes ut.

Materialpalletten består i hovedsak av massivtre, limtrebjelker og store glassflater. Det enkle bygningsvolumet har resultert i få detaljer, noe som sikrer et godt resultat i et forholdsvis stramt budsjett. Bygget fremstår som solid, sobert og hverdagslig. Et godt prosjekt som har utnyttet tilgjengelige ressurser og materialer, litt som skogfinnene selv må ha gjort da de innvandret for 400 år siden.

Pragmatikk og kulturhistorie

Skogfinsk museum skal være en «pådriver og knutepunkt for skogfinsk kultur», og bygget inneholder både utadrettet utstillingslokale, kafé og samlingsrom, i tillegg til kontorer og arkiv for museets samlinger. Planen er godt løst, med tydelige skiller mellom offentlige, åpne områder, og det mer lukkede administrasjons- og samlingsarealet. Hovedinngangen, sentrert på langveggen mot parkeringsplassen, er utformet som en åpning i søyleskogen, som leder inn til et rom i hele byggets bredde og videre til en uteplass på langsiden mot elven.

En lang L-formet disk binder resepsjon og kaférom sammen, og gir samtidig en god flyt for personalet i kjøkken og resepsjon. Den store kaféen er et lyst og luftig rom, med full takhøyde og store vindusflater. En frittstående peisovn gir mulighet for møblering med ulike soner. Vegg i vegg ligger et forsamlingsrom, planlagt som bibliotek i konkurransen, men som benyttes av lokale foreninger og som festlokale ved bryllup og konfirmasjoner.

Arkitektene, Hanna Johansson, Juras Lasovsky og Filip Lipinski, har vist stor respekt for kulturen de har tegnet museum for. Dette vises både i helheten og i enkeltelementer, blant annet i utformingen av akustikkplatene i det lille auditoriet. Platene er kuttet kvadratisk, og lagt i et diagonalt mønster som refererer til neverfletting, en viktig skogfinsk håndverkstradisjon. Disse designmessige henvisningene til kulturhistorien er fine, men er dessverre ikke fulgt opp like godt i utstillingen.

Utstillingen er informativ, men utnytter ikke potensialet i rommet eller i arkitekturen, og virker planlagt helt løsrevet fra faktiske forhold i bygget. Blant annet er utsyn til søyleskogen avblendet med gardin for å gi plass til en storskjerm. De runde søylene som løper rundt huset kunne med fordel vært gjentatt i utstillingsarealet, der de kvadratiske søylene virker lite gjennomtenkt og noe tilfeldig plassert.

Arkitektene har ikke vært del av utstillingsdesignet, selv om de hadde tanker og idéer for hvordan en utstilling kunne løses. I et prosjekt som dette, der tolkning og forståelse for en (for mange) ukjent kultur er en viktig del av oppgaven, er det naturlig at arkitektene også tenker gjennom videre bruk og løsninger utover byggets arkitektur. Men fortolkningen av kulturhistoriske elementer i arkitektoniske valg møter til slutt en hverdag bestående av standardutvalg og pragmatiske løsninger. Det er synd, men vanlig, at den kunnskapen arkitekten opparbeider seg gjennom et prosjekt ikke utnyttes bedre, spesielt i utstillingsdesignet.

«Finnskogens hus»

Museet kan ikke sies å ligge langs allfarvei. Med en to- timers kjøretur fra både Oslo og Hamar er det en plass man må velge å oppsøke. Skogfinsk museum har også flere besøkssteder, som allerede før nybygget trakk 18 000 besøkende årlig, og antallet er forventet å øke med det nye museet.

I utgangspunktet er et museum viet historien og det som har vært, men her skal også en kultur videreføres, like mye som den skal bevares og formidles. Skogfinsk museums største kvalitet er derfor at kafé- og samlingsrommet utgjør en betydelig del av det offentlige arealet. Museet sikrer et større nedslagsfelt enn et rent museum kunne oppnådd ved å invitere til samlinger og bespisning, og benyttes allerede i vel så stor grad av lokalbefolkningen som av tilreisende.

«Finnskogens hus», mottoet fra konkurransen, kan derfor gjerne trekkes frem igjen, for like mye som et museum er dette et bygg for de lokale og for nabolaget, både til hverdags og til fest.