Tekakapimek Contact Station Maine, USA

«La være»

Det er naturligvis ikke mulig å gjøre noen direkte sammenligning mellom disse to bygningene. Det er ulikt program, ulik motivasjon for å bygge, ulikt landskap. Men ikke desto mindre er det nærliggende å se de to prosjektene som del av en utvikling, både hos Saunders og faget for øvrig.

En nærliggende parallell finner vi i Turistvegprosjektene, som også var et springbrett for Saunders, der han sammen med Tommie Wilhelmsen stod bak det spektakulære utsiktspunktet Stegastein i fjellsiden over Aurlandsvangen. Ikke ulikt hotellet på Fogo-øyene, er dette en arkitektur som er tilpasset både bruk og et lokalmiljø, samtidig som det tar mye plass, er ekstremt synlig og innehar noen kvaliteter som arkitektur, som må kunne beskrives som selvhevdende.

Stegastein var kanskje det aller tydeligste eksemplet på en slik tilnærming i Turistvegprosjektet på starten av 2000-tallet, men det er åpenbart at Saunders’ bidrag representerte en bred trend, der signal-arkitektur så vel som effektene av masseturisme i liten grad var diskutert og problematisert. I stedet vil jeg si at det på samme måte som i tilfellet Fogo-øyene fantes en uhildet «kulturell og økonomisk vekst» i det samfunnet denne generasjonen turistvegprosjekter sprang ut av.

Dette har endret seg til i dag. Ser man på nye rasteplasser til Nasjonale turistveger i 2025, er det en påfallende nøktern affære, der fokus er på ombruk av materialer og lavkarbonbetong. «Rasteplassene er utformet etter samme lest i et forsiktig og lavmælt uttrykk med mottoet ‘LA VÆRE’», står det om Ørteren og Vardestopp på Hardangervidda, og det sier mye om hvordan den faglige holdningen har endret seg på bare få år.

Fra Statene til Snåsa

Jeg har ikke selv vært i USA og sett Todd Saunders Achitects’ Tekakapimek Contact Station, så det er umulig å bedømme det som arkitektur for meg. Men formalt sett ser dette altså både ut som en tydelig forlengelse av et arkitektonisk uttrykk som på en måte hadde en storhetstid for femten år siden. Og en utvikling. Der både materialbruk og disponering av tomt er tatt ned på jorden, sånn mer eller mindre bokstavelig.

Todd Saunders ble født i Newfoundland, Canada, i 1969, men etter å ha utdannet seg i hjemlandet flyttet han til Norge, og etablerte egen praksis i Bergen. Slik er han på mange måter forankret i to tradisjoner, og det er naturlig å se Tekakapimek i sammenheng med norske prosjekter. Den mest naturlige referansen er kanskje Saemien Sijte, altså museumsbygget i Snåsa som stod ferdig i 2022 signert Fur Arkitekter, og som ble bygget for å styrke formidlingen av sørsamisk identitet, språk og kultur.

Også her er dempet materialbruk i ubehandlet tre, en plassering trygt integrert i den lokale naturen sammen med form-følger-funksjon-inspirert deling av ulike funksjoner i ulike fløyer, de bærende elementene i arkitekturen.

Omtrent akkurat det samme kan også brukes som beskrivelse av Snøhettas kombinerte teater og reindriftsskole Čoarvemátta.

En evolusjon som går parallelt med revolusjonen

Som sagt ser jeg bare Tekakapimek Contact Station på avstand, og man skal være forsiktig med å skrive om arkitektur på dette grunnlaget. Men jeg vil driste meg til å si at det kan se ut som om Saunders her er del av en merkbar trend der den sen-modernistiske arkitekturen utvikler seg til en fortsatt gjenkjennelig, men mer moderat utgave av seg selv.

Samme år som Fogo-øyene fikk forsiden i bladet, satte min forgjenger Ingerid Almaas også av coveret til prosjekter som A-labs Equinor-bygg på Fornebu og Renzo Pianos Astrup Fearnley-museum på Tjuvholmen, to hus som også oppleves som svært sterke tidsmarkører, både arkitektonisk og kulturelt.

I år er samme Almaas leder for juryen til Statens Arkitekturpris, der de fem finalistene har et påfallende moderat og tradisjonelt preg. Og det er interessant at for eksempel Snøhettas formsterke boligtårn Vertikal Nydalen er utelatt i en konkurranse der bærekraft er et sentralt kriterium. For meg blir dette et signal om at vi ikke bare bygger annerledes – men at vi verdsetter de ulike nybyggene på en annen måte enn bare for få år siden.

Jeg tror at de tradisjonalistiske strømningene vi har sett Arkitekturopprøret fronte, faktisk har bidratt til en stille revolusjon i arkitektfaget, der hva vi ser på som kvalitet er i ferd med å endre seg.

Samtidig som prosjekter som Tekakapimek demonstrerer at det foregår en samtid evolusjon, der gårsdagens arkitektur stille og nesten umerkelig gjør sitt for å tilpasse seg et kulturelt stemningsskifte.