Arnaparken Bergen

Vi ankommer med buss en passe grå hverdagsformiddag i september og går i retning av det vi fra kartet vet er Arna parken. Inngangen som vender mot Arna sentrum og fjorden fremstår som en forsenkning i det oppbygde terrenget, og et skilt påpeker at vi står et sted mellom de to storebrødrene blant steder, Bergen og Voss.

Men nå er vi her. Mellom fjellet over oss og den dundrende flyten av lastebiler i ryggen. Det er noe hardt med lydbildet i Arna slår det oss. Vi sikter oss inn på stien som ser ut som et tråkk laget på trass mer enn en plan, men i det vi kommer over og noen steg bak terrengvollen, skjer det noe vidunderlig: Lydbildet. Våre rolige skritt i grusveien og fuglekvitring er nå det som fremstår som dominerende.

Noe som igjen skaper et stemningsskifte i oss som nyankomne gjester. Plutselig er dette et sted.

Skaper det vidunderlige

En gutt i hettegenser med treningsbag løper forbi mot idrettsbanen rett ved, noe endene i vannspeilet tilsynelatende for lengst er blitt vant til, der de veksler mellom å svømme og vippe seg ned med stjerten i været og beite på plantene på bunn. Småfuglen derimot letter i stor flokk idet vi nærmer oss den viltvoksende og brede buffersonen mellom slått gress og vann. Dette er gode tegn på naturens vegne. Som ut av intet dukker det også opp unge fedre med barnevogn over haugen. De går eiendommelig sakte – det ser ut som om denne parken var deres mål.

«Hvor lite kan man gjøre for å skape det vidundelige», sa byarkitekt Maria Molden en gang. Dette kan man ta med seg inn grepet om Arna parken og dens stille lomme. Men i kjølvannet av dette ligger selvfølgelig mange spørsmål og vaker.

For vidunderlig for hvem? For våre ører og for endene i vannet, kanskje. Men hva skjer om de lager rede på andre siden av nettinggjerdet, som har samme type vegetasjon som inne i parken og som slås for mat til våre middager? Hvor mye mindre mat blir laget på denne gården som følge av at den har blitt park?

Kanskje små utslag isolert sett, men samlet gir det store ringvirkninger. For god matjord er jo som mange vet, ikke noe man kan kjøpe seg til på Plantasjen eller i en krukke med persille på butikken. Den er et produkt av grunnfjellet og naturens sakte kvern og full av usynlig liv som spiller sammen og gir variasjon i fruktbarhet og bruk. Økologene sier det tar 10 år å bygge opp 1 mm matjord. Det vil si, at den matjorden som vi ofte ser på ca. 30 cm dybde, ja den er 3000 år gammel.

Kanskje er dette spørsmål på siden av denne parkens premisser og utgangspunkt. Men fra et overordet forvaltningsperspektiv er det en relevant problemstilling: Er det primært av disse jordbruksarealene vi skal restaurere og tilbakeføre natur?

Delt landskap

Indre Arna er gjennom landskapets topografi delt i to, det opprinnelige sentrum og hovedgata oppe på platået. Mens området rundt jernbanestasjonen og Øyrane torg (kjøpesenter) ligger nede med sjøen og lever i stor grad sitt eget liv. Koblingene mellom disse to nivåene går langs Garnesvegen som ender oppe på platået der hvor hovedinngangen til parken ligger.

Veien fram mot etablering av denne våtmarksparken på Seimsmyrane har vært lang og langt fra rettlinjet.  På 80-tallet hadde Indre Arna stor befolkningsvekst, og det oppsto et stort behov for aktivitetstilbud for stedets barn og unge.

Allerede tidlig på 90-tallet pekte Bergen kommune på Seimsmyrane som aktuelt sted for idrettsanlegg og park. Seimsmyrane har gjennom tidene vært svært produktivt jordbruksland, og striden sto omkring jordvern versus tilrettelegging for barn og unge. Reguleringsplanen ble løftet helt til Miljødepartementet for avgjørelse etter innsigelse fra fylkeslandbruksstyret i Hordaland. Men i 2002 ble reguleringsplanen godkjent av Miljøverndepartementet med begrunnelse i at jordbruksarealet ikke har blitt holdt i hevd de siste 20 år, og at over 5000 av kommunens innbyggere ville ha gangavstand til parken og slik kunne være et lett tilgjengelig aktivitetstilbud.

Sentrum?

Idrettsanlegget sto ferdig i 2010, og Arna bydelspark er da 2. etappe i etableringen av et fullverdig aktivitetstilbud for Arnas befolkning.

Intensjonen med bydelsparken var å skape en folkepark som skulle bli et sentralt møtested. Med stedets natur- og kulturkvaliteter var det viktig å styrke både naturmangfold, ivareta våtmarkas funksjon som flommagasin og habitat for fuglelivet samt forsterke opplevelsen av det storslåtte kulturlandskapet. Integrering av nytt kastfelt var også del av bestillingen.

Som nevnt er etablering av park og idrettsanlegg i et høyproduktivt jordbrukslandskap med særegne kulturlandskapsverdier. Det gir grunnlag for refleksjon omkring prioriteringer. Med FN`s bærekraftrapport fra 2022 og den internasjonale avtalen «Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework», har Norge forpliktet seg til å bevare natur og ressurser på stedet.  

Men i dette prosjekteksemplet, får man også en diskusjon omkring bevaring versus tilrettelegging for spesifikke aktiviteter. Idrettsplassen ligger der og har sin gitte funksjon, så spørsmålet er: i hvor stor grad må man kultivere og «bygge» møteplasser? Er landskapskarakteren ivaretatt og hvordan etablerer man gode overgangssoner fra natur og kulturlandskap inn mot en standarisert idrettsarena? Og kan man i en slik utvidelse redefinere hva som er klubbhusets bakside, slik at man oppnår en synergi og ikke nok en barriere?  

Hvordan formidles historien om det produktive jordbrukslandet og våtmarkas funksjon som flommagasin og fuglehabitat?

Og har dette egentlig blitt Arnas nye møtested?

Roen på broen

Tilbake til vandringen. Det er tydelig at her er det lagt ned mye arbeid, kunnskap og innlevelse i stedet og for artene som bebor og besøker stedet. Kanskje spesielt oppleves den buede broen som en vellykket sekvens, der materialer og detaljer sammen skaper en vennlig invitasjon til å ta en pause. På armlengdes avstand viser fuglelivet oss biter av sin hverdag, og i dette møtet berikes hverdagen vår. Dette korte innblikket og lagene av vann og siv som flettes og diffuseres inn mot bakgrunnen, skaper sammenheng og drar den bratte skråningen av kulturlandskap og skogkledt rygg.

Arnaparken gir gode opplevelser for store og små, og er langt på vei et fint møtepunkt for Indre Arnas beboere og besøkende. Med forpliktende internasjonale avtaler om biodiversitet og Bergen kommunes egen naturstrategi, vil denne form for park være høyaktuell fremover. Parken både ivaretar natur- og kulturlandskapshensyn samtidig som den skaper gode steder å være for mennesket.

Den ligger sentralt plassert i stedet Indre Arna, godt påkoblet forbindelseslinjene og som et kjærkomment tilskudd til Idrettsparken. Om man likevel skal stille spørsmål rundt noe, så er det om man kunne dratt naturkvalitetene enda lenger inn mot idrettsplassen, og ikke falt for fristelsen til å etablere en litt mer standard park med ferdigproduserte lekeprodukt med gummidekke og en stor grusplass. Amfiet ligger som en litt fremmed fugl i landskapet og orienterer seg mer mot veien enn mot de fine kvalitetene innover i kulturlandskapet, og kunne med fordel fått både et annet formspråk og åpenhet mot landskapet rundt.

Men de frodige staudebedene og sitteplassene inn mot klubbhuset gir derimot en fin og lun oppholdssone som en skaper et samspill og fin overgang mellom natur og den mer kultiverte idrettsparken.