Bekkelagsbadet Oslo

Fra havneby til fjordby. 

10-15 år tilbake i tid, da betongflater og havnevirksomhet preget området, var dette et utenkelig syn. Men på 1920-tallet hadde Oslo faktisk 13 fjordbad sentralt plassert langs havnen. Med tiden ble disse fordrevet av kaier, industri og økende skipstrafikk. En forurenset fjord, som følge av utslipp fra elveløpene, ble også et hinder for den badelystne Osloborgeren. Med dette historiske bakteppet er det altså ikke en selvfølge at vi kan observere et rikt folkeliv langs havnepromenaden på varme sommerdager. 

Det var på 1980-/90-tallet at byens politikere og planleggere stod overfor et veivalg: skulle Oslo være en havneby for industri og logistikk, eller en fjordby for folket? I år 2000 kom fjordbyvedtaket, hvor de endelige føringene ble lagt. Godshavnen skulle konsentreres i Sydhavna, og de resterende havneområdene skulle frigjøres til byutvikling med bolig, næring og rekreasjon. 

Oslo Havn, som er eier og forvalter av store havneområder, har en sentral rolle i utviklingen av fjordbyen. Det nye anlegget på Ormsund ligger vegg i vegg med Sydhavna, og Bekkelagsbadet fungerer i praksis som en buffer mellom godstrafikk og boligområdene rundt. 

I 2015 ble bar bakke landskapsarkitekter kontrahert av Oslo Havn som prosjekterende landskapsarkitekt for prosjektet. Som et første ledd i utformingen, ble en omfattende brukermedvirkningsprosess gjennomført i regi av LÉVA Urban Design. Dette ble gjennomført i to faser, gjennom intervjurunder med sentrale aktører, og en aktivitetsdag hvor befolkningen i tilgrensende områder fikk utrykke sine ønsker og behov. Å etablere buffersoner mot havneområder er en viktig oppgave for Oslo Havn, og ble også et viktig aspekt ved det det 20 mål store parkanlegget, hvorav de siste 8 skal stå ferdig i 2023. For beboerne har det nye anlegget vært et etterlengtet tiltak, men selv om nærmiljøet nå kan smykke seg med et attraktivt parkanlegg, er det planlagt som et sted for hele byen, og et viktig tilskudd til fjordbyen. 

Badeanlegg og aktivitetspark. 

Utgangspunktet for prosjektet var å utvide og oppgradere eksisterende grøntdrag langs Ormsundveien og bryggeanlegget ved Ormsundet. Utvidelsen skulle skje mot det tilgrensende havneområdet, hvor Ormsundterminalen har ligget siden 80-tallet. I reguleringsplanen for Sydhavna var 5,5 mål av terminalområdet tiltenkt buffersonen mellom byen og havnen. Dette gjorde det mulig å åpne opp mot sjøen, etablere nye sikt­linjer og en større gresslette for opphold og aktivitet. De eksisterende forbindelsene har blitt forbedret og utvidet. Skakkeberget, som allerede var etablert som et lokalt utkikkspunkt, er integrert i anlegget, og har nå amfi og bålplass til glede for barnehager på tur.

“Anlegget bærer preg av å ha et ­generøst budsjett å støtte seg på.”

Ankommer du med buss fra E18 og Mosseveien, er det først lite som gir assosiasjoner til sjø og marint liv. Etter vel 200 meter i retning Ormøya, begynner trafikken å stilne og den nye ballbingen åpenbarer seg lengst nord i parkanlegget. Her blir kontrasten mellom barn som spiller fotball og havneområdet påfallende. En terrengsykkelbane slynger seg fint rundt ballbingen, og ligger godt plantet i terrenget nedenfor Skakkeberget. Fra kollen har man utsikt mot det nye parkour-anlegget, utformet i samarbeid med danske Street Movement. Her er gamle jernbaneskinner kombinert med betongkonstruksjoner og stålrør. Det er ikke noe beskjedent med anlegget, og er du en av dem som spretter opp på de høyeste avsatsene, er det fort tre meter ned til bakken og det knallblå gummidekket.

På den nyanlagte gressletten er det etablert en sandvolleyballbane mellom nyplantede rødeik- og kirsebærtrær. Fra volleyballbanen strekker en større, åpen gresslette seg mot det nye bryggeanlegget. I en såpass tett programmert park, er det befriende at det også er laget rom for et større, åpent areal med en fleksibel bruk. Den åpne sletten går ned mot sjøen, og gir rom for både opphold og uformell ­aktivitet. Terrenget bretter seg opp mot spunt­veggen, som danner et skarpt skille mellom parken og Ormsundterminalen. For å skape et skjermet ­miljø går terrenget aldri så høyt at du kan skimte over spunten og inn mot terminalen. Skulle du likevel savne synet av lastekraner, skip og trailere, er veien heldigvis ikke lang til toppen av Skakkeberget, hvor man kan sitte i amfiet og betrakte varer og gods som distribueres til det langstrakte land. 

Når man til slutt ankommer Ormsundet, er det den nye trebryggen og stupetårnet som legger til rette for direkte kontakt med vannet. En bryggevei bestående av både ny og gjenbrukt gatestein, utgjør forbindelsen til stupebrettet. Ellers er grus det gjennomgående materialet på gangforbindelsene i parken. Gressamfiet som hviler mot spunten, danner både bratte og slakere skråninger som henvender seg mot sjøen, bryggen og gressletten. Rød granitt gjenbrukt fra det gamle brygge- og parkanlegget er benyttet som sittekanter, og bidrar til å terrassere opp gressbakken. Tre store furutrær er bevart og lekkert integrert i det nye anlegget. Store deler av den eksisterende vegetasjonen er også bevart rundt Skakkeberget, og i den eldre delen av parken som før grenset til terminalen. Fremmede arter med høy risiko er fjernet, ellers er det en enkel og stedstilpasset planteliste med fem ulike løv- og bartrær som utgjør vegetasjonen. 

Miljøansvar. 

Bygg- og anleggsbransjen står for store utslipp hvert år. Et økt fokus på gjenbruk av materialer som et gjennomgående element i nye anlegg er positivt. Ikke bare sett i forhold til klimaregnskapet, men også i forhold til karakteren og utrykket det bringer inn i et prosjekt. Aldri før har vi vært så mettet på katalogprodukter og ferdigløsninger, som riktignok bidrar til å effektivisere bransjen, men også standardisere til det kjedsommelige. På Bekkelagsbadet er ingenting standard. Spuntveggen i stål er kledd med gamle jarrah-sviller fra undergrunnsbanen i London. «Jarrah», som opprinnelig vokser i Australia, er en annen betegnelse på eukalyptustreet, et svært hurtigvoksende treslag, som er naturlig impregnert med eukalyptusolje. Svillene er 25% hardere enn eik, og selv uten behandling og impregnering er de meget holdbare og værbestandige. Det mørke, rød-brune treslaget spiller godt på lag med den røffe spuntveggen i stål, og kan fungere fint som ryggstøtte når våren kommer og gressbakken blir egnet for opphold. Tresvillene er også benyttet som både sitteelementer og dekke i anlegget. 

Samtidig som fokuset vårt på miljøvennlige valg og gjenbruk øker, henger vi fremdeles etter på visse områder. Økende krav til sikkerhetssoner, universell utforming og fallunderlag har ført oss inn på et spor hvor gummidekker, i stor grad laget av gjenbrukte bildekk, har blitt normen. Det nye parkour-anlegget i parken har store areal med gummiasfalt. Ofte blir gummi den enkleste løsningen for å imøtekomme regelverket. For fremtiden kan man håpe at alternative løsninger for fallunderlag får sin renessanse. I kunstgressbaner har bruken av gummigranulat lenge vært omdiskutert, og fra 2022 ønsker EU å forby bruken av dette materialet, som et tiltak for å redusere mikroplastutslipp. I fremtiden må det erstattes med kork, sand eller andre biologisk nedbrytbare materialer. Det samme presset burde nå legges på den ukritiske bruken av helstøpt gummi­dekker. Frem til nå har lite forskning vært gjort på fallunderlag på lekeplasser, ettersom man ikke har vært bevisst på at de limte gummibitene også kan være en kilde til forurensning og miljøskadelige stoffer. Mikroplast er en av de største miljøutfordringene vi står overfor, og som faggruppe må vi stille de kritiske spørsmålene, og bidra til at bransjen følger med. 

En ny type byliv. 

Bekkelagsbadet omtales som en bade- og aktivitetspark, og riktignok er det tilrette­lagt for både ballsport, parkour og sykkel, men anlegget oppleves ikke ekskluderende for dem som bare ønsker å rusle en ettermiddagstur. Landskapsarkitekten har oppnådd en fin balanse mellom programmerte områder og åpne arealer for opphold og rekreasjon. Her er ulike brukergrupper og stedets utfordrende lokalisering mellom boligområder og havnevirksomhet tatt på alvor. Anlegget bærer preg av å ha et generøst budsjett å støtte seg på, som i dette tilfellet bidrar til å løfte prosjektet opp til et nivå av høy kvalitet. At offentligheten nå har fått et påkostet badeanlegg i et landskap omringet av villabebyggelse, der private hager vandrer ned til strandsonen, kjennes riktig. At sjøen og strand­sonen stadig gjøres mer tilgjengelig for offentlig­heten, er en spennende trend for byen. Den publikumsvennlige sjøfronten er under utvikling, og alle med interesse for møtet mellom den urbane byen og det marine livet burde hive seg på bølgen. Fem år tilbake i tid var helårsbading forbeholdt de spesielt interesserte. Så begynte de flytende saunaene å dukke opp innerst i fjorden. Det har introdusert en ny plattform å møtes på, og skaper en ny type byliv i tverrsnittet mellom land og vann. Videreutvikler man denne tankegangen, har man mulighet til å skape unike friområder og møteplasser for Oslo sin befolkning. Samtidig bidrar man til økt kunnskap om fjorden og et felles eierskap til fjordbyen.