Buranbanen aktivitetspark Trondheim

Den forslitte sirkelen

Like øst for Trondheim sentrum ligger Buran, i overgangen mellom bykjernens tette husrekker og periferiens hageeneboliger. Sett ovenfra gjør den nye parken krav på sin plass i nabolaget med et formspråk som er arketypisk for vår tids landskapsarkitektur; her møter sirkelen, i sin perfekte geometriske form, den rufsete, allerede eksisterende vegetasjonen.

Jeg skal ikke begynne min første landskapsarkitekturkritikk med å konstatere at sirkelen er en forslitt form (kan den i det hele tatt bli det, når formen i seg selv er uten ende, ja, rett og slett uendelig?), men jeg lurer likevel på hvilken rolle sirkelen spiller i akkurat dette prosjektet.

Fra Agraff har jeg fått vite at formspråket blant annet bygger på den sirkulære «lunden» sørvest i parken, hvor eksisterende trær, buskfelt og skiferheller er bevart, og som i dag fungerer som grillplass. Ellers skal det ha vært lite utenom trær og øvrig vegetasjon å bevare fra den forhenværende «Buranbanen», hvis navn refererer til den enkle fotballbanen i grus som lå her før. Men selv om det ikke var mye å hente fra selve prosjektområdet, har arkitektene klart å holde miljøavtrykket nede ved å gjenbruke materialer og møblement fra andre prosjekter. Alt av utstyr og overskuddsmateriale fra den nye Buranbanen ble så sendt tilbake til Trondheim kommunes gjenbrukslager.

Dermed har sirkelen nok en forankring; Buranbanen kan nemlig skryte av tittelen «eksempelprosjekt på sirkulærøkonomi i landskapsarkitekturen», kåret av NLA i 2023.

Sirkelens evne til å overlappe og omfavne gjør at den med rette kan kalles en «inkluderende» form, her er ingen skarpe kanter eller spisse albuer. I Buranbanen aktivitetspark skjer overlappene i både program og materiale, hvor sistnevnte inkluderer betong, asfalt, gummi, sand, grus, rullestein, kantstein, plen og metall. Men det som gjør at Buranbanens sirkler skiller seg fra andre sirkler, er den overraskende koblingen mellom form og funksjon. Har du for eksempel prøvd å spille fotball på en rund grusbane før?

Bibliotek og utenomjordiske vesener

I tillegg til allerede nevnte klatrestativ, treningsstativ, fotballbane og basketballbane (som kun har én kurv, men som til gjengjeld har anlegg for å kunne forvandles til volleyball- eller badmintonbane), finnes blant annet en fantasilekeplass, et huskeområde, et såkalt «steinlandskap» og en betongsokkel (som i utgangspunktet skulle være en paviljong, men som av økonomiske årsaker ikke ble det). Asfaltflaten med et grafisk uttrykk utgjør også en sentral del av parken, hvor jeg bare ser vilkårlige former og streker før jeg blir fortalt at mønsteret inneholder lengdehopp, paradis og en ur-trøndersk «bassebane».

Men kanskje er det ikke bare jeg som er blitt for gammel; kanskje må også barna lete litt blant de fargerike formene – som har paletten sin fra omkringliggende bebyggelse. Kanskje skal det være litt motstand, for som vi vet fører motstand (i passelig mengde) ofte til kreativitet.

Flere tiltak er gjort for å sikre det som ifølge brukermedvirkning var det aller viktigste når parken nå skulle revitaliseres: oversikt og trygghet. Dette har ført til en utjevning av terrenget, samt at flere trær har måttet vike – både for å oppnå siktlinjer og for å sikre lysinnslipp til parken. De fire store lyskasterne, med fokuslys som kan rettes mot ulike deler av parken, er foreslått av Zenisk, og sørger for trygghetsfølelse også på vinterhalvåret, når deler av parken forvandles til sesongbasert skøytebane.

En annen viktig bidragsyter til parkens brukervennlighet, er det relativt nyåpnede bydelsbiblioteket Buran bibliotek, som ligger i umiddelbar nærhet, og som har inngått et samarbeid med velkjente Bua. Aktivitetspark pluss gratis utlån av leker og sportsutstyr er en heldig kombinasjon.

Men det er ikke bare Bua som har inntatt aktivitetsparken. Noen helt spesielle vesener har også slått seg ned, etter det som må ha vært en lang romfart. De fargerike, vennlige «Buranus»-skulpturene – som kan betraktes som kunstinstallasjoner og lekeapparater på én og samme tid – er laget av ReMida i samarbeid med Agraff, og består utelukkende av gjenbruksmaterialer. De skal fungere som et sosialt eksperiment; de diffuse elementene utgjør scenografien for videre rollelek og utforskning – kanskje helt ut til det ytre rom. Jeg tenker at jeg hadde digget dette som barn – og innser straks at jeg digger det nå også.

Noen har i hvert fall vært her og tilberedt dagens lunsj; i en slags kjele som vokser ut fra den ene figuren ligger rester av en grus-, gress- og vannsuppe.

Borte på pumptracken, derimot, har en gutt med sparkesykkel satt seg ned midt i banen. Noe har trigget nysgjerrigheten hans. Litt bortenfor ham lekes en slags «boksen går», barna løper i alle retninger for å gjemme seg bak busker og skulpturer. Alt av parkens «programmer» er opphevet i leken. Den som ikke hadde gjemt seg godt nok forrige runde, teller ned.

Vil gutten tørre å gå bort til dem?

Det som er så stygt at det blir fint

Det-som-er-så-stygt-at-det-er-så-morsomt-at-det-blirfint er en egen estetikk. Space-cowboyen med slalåmstøvler og de andre alien-aktige figurene går under denne kategorien, med trykk på fint; de oppleves som autentiske.

Men det er ikke alt i parken som er så stygt at det blir fint. Jeg gremmes generelt over gummiunderlag – landskapsarkitekturens største synd – som her er brukt til fallunderlag for både treningsområdet, huskeområdet og deler av den ellers så geniale fantasilekeplassen. Jeg skal senere denne dagen gå forbi Thornæsparken (Asplan Viak), og ønske at også Buranbanen hadde fått grovflis til fallunderlag (og en mer harmonisk materialpalett generelt).

Det mest påfallende ved parken er likevel hvor dårlig «form» den later til å være i – og da sikter jeg ikke til sirkelen, men til metaforen. For enda parken bare er to år gammel – ikke mer enn at plantebedene fremdeles har beskyttelsesgjerder – vil jeg påstå at den ikke akkurat eldes med stil. De tidligere så skarpe fargene på deler av belegningen er falmet, og det som en gang var sand på fantasilekeplassen er i dag bare hard belegning med litt småstein på toppen.

Det tristeste eksempelet på gode intensjoner som forblir nettopp det, er de ujevnt asfalterte sirklene, omtrent en meter i diameter, som ligger spredt rundt i parkens sørlige del. Asfalteringen skal ha skjedd i kommunalteknisk regi; her var opprinnelig det arkitektene kalte «sølepyttsamlere» – men de falt visst ikke i smak hos alle (hint: det var ikke barna som klagde).

Overgangene mellom de sirkulære sonene var trolig tydeligere rett etter ferdigstillelse, da materialer og farger fremdeles var intakte. Men romfølelsen har nok aldri samsvart med den ellers så formsterke plantegningen – et misforhold jeg ofte merker meg i moderne landskapsprosjekter.

Dette bringer oss tilbake til start, eller: Tilbake til formen som ikke har noen start. For grunnet skalaen er det uklart at man tidvis befinner seg i sentrum av, eller tangerer, ulike sirkler når man beveger seg rundt i parken. Trær er felt, terreng jevnet ut, men på én måte forblir parken uoversiktlig.

Men det kommer et men. For er dette nødvendigvis et problem for barna? Eller snarere tvert imot? Er det ikke nettopp det udefinerte, nærmest kaotiske ved prosjektet som gjør det, ja, delvis vellykket? En arena for den ikkeorganiserte leken som vi vet er så viktig?

Ja, turte gutten med sparkesykkelen noen gang å gå bort til gjemsel-gjengen?

I alt grubleriet har jeg mistet ham av syne. Men så hører jeg, i mylderet av lekende barn:

«Hva var det du het nå igjen?»

Ringen er sluttet.