Innfallsport Jotunheimen Nasjonalpark Lom

Velkommen til Jotunheimen

På oppdrag fra Miljødirektoratet og Nasjonalparkstyret for Jotunheimen og Utladalen er det Dronninga landskap som har tegnet pilotprosjektet Innfallsport Jotunheimen nasjonalpark. Pilotprosjektet er det første av fire med mål om å senke terskelen for å oppleve nasjonalparkene på nærmere hold, og at flere skal komme seg ut i naturen.

Innfallsport Jotunheimen nasjonalpark består av en universelt utformet tursti i en runde på cirka 1 km med utgangspunkt i Sognefjellshytta. Turstien går over og rundt Fantesteinsvatnet og består kort fortalt av to gangbroer av stål, en rampe av betong og en gangvei av grus som kobler seg på stier som går videre ut i fjellheimen. Tilknyttet disse elementene er det også informasjonsskilt, benker og bord. (Dette er imidlertid ikke på plass ved vårt besøk.)

Som mange andre gjester på Sognefjellshytta, starter vi oppholdet vårt med å gå den nye, tilrettelagte runden. Vi går ned en betongrampe, som når den står ferdig, også vil fungere som en rasteplass med informasjonsskilt, og videre over den første broa. Underlaget er fast, og stålet under føttene gir fra seg overraskende lite lyd. Broa er montert på enkle stolper, som bryter vannflaten og går ned i vannet. Videre fortsetter vi over et kort parti med grus, som knaser når man går, før en ny stålbro kommer til syne rundt svingen. Dette er en hengebro med et spenn på 52 meter, og det gynger lett når man går over den. Det klinger litt i den 2 centimeter tynne stålplata som utgjør gulvet. Vi ser flere barn og voksne som hopper ute på broa før de går videre. I den ene enden, nærmest Sognefjellshytta, er broa «brettet opp» så det blir en benk og fra denne er det flott utsyn mot Fanaråken. Broene i prosjektet har likt formspråk, men ulik utforming – noe som gir rom for ulike opplevelser. Etter broene fortsetter grusstien, på ca. 1,2 m bredde, rundt vannet, langs bilveien, før stien avsluttes ved Sognefjellshytta.

Folk til fjells

Mennesker har til alle tider ferdes i naturen. Stiene i den norske fjellheimen ble opprinnelig til etter at menneskene over lengre tid hadde brukt naturlandskapet for å frakte seg selv eller varer fra ett sted til et annet. I 1868 ble turistforeningen dannet, og dette bante vei for at nordmenn begynte å bruke fjellet til et sted for rekreasjon. Nå ser vi imidlertid at fjell og natur har fått en ny renessanse, det har blitt in. Det er ikke bare det ultimate friluftsmennesket som boltrer seg i fjellheimen. Eksempelvis ble Fjellfilmfestivalen på Gjendesheim utsolgt på litt over et døgn, og billettene til musikkfestivalen Vinjerock ble borte på to sekunder. Det arrangeres kokkekurs, yoga og meditasjonssamlinger i fjellheimen.

Vi vil ikke si at det bare er snakk om en gryende interesse for den norske naturen, men at interessen er eksplosiv. Myriader av fotturister har allerede trukket opp i fjellet. Den Norske Turistforening melder om besøksrekord på hyttene og flere hundre tusener fulgte Lars Monsen minutt for minutt, både i naturen og fra tv-stolen. Nå skal alle til fjells!

I Norge er det lange tradisjoner for røde T-er og varder som gjør det lettere å orientere seg i uoversiktlig terreng og tåke. Universell utforming har bidratt til at mennesker med redusert bevegelighet er sikret tilgang til steder som de tidligere var ekskludert fra. Tilrettelegging for rullende, svaksynte og hørselshemmede vil noen ganger utfordre estetiske hensyn. Det er kanskje ikke spesielt pent med en tilrettelagt grusvei i fjellheimen, men det er demokratisk. Spørsmål om tilrettelegging i naturen handler også om naturens sårbarhet i møte med menneskelig bruk. 

Som Trygve Sunde Kolderup, daglig leder av ekspedisjonsarrangøren Hvitserk of Norway, skrev om Trolltunga i Dagbladet i fjor sommer: «Tidligere har ikke naturforvaltningen i Norge trengt å ta høyde for at 80 000 mennesker uten fjellerfaring skal ta selfie på en gråstein».

Lavmælt og tilpasset arkitektur

I tillegg til å formgi et anlegg som har gitt fremkommelighet til nye brukergrupper, har Dronninga landskap tatt hensyn til naturens sårbarhet ved å gjøre minst mulig inngrep i naturen. Stien er tilpasset terrenget og materialene som er brukt er i stor grad kortreiste eller gjenbrukbare. Lokal stein, grus og stedegen vegetasjon gjør at stien faller naturlig inn i omgivelsene. Det er et godt grep av Dronninga landskap å variere underlaget. Slik får de som ikke har mulighet eller tid til en tur ut på vidda en følelse av å ferdes i et variert landskap. Materialpaletten består av cortenstål, rustfritt stål, lys betong, stein og grus. Cortenstålet glir sømløst inn i omgivelsene, og tar igjen farger fra landskapet. Om vinteren vil broene tre frem i snøen og bli mer tydelige. 

Det er likevel en forsiktig materialbruk som ikke prøver å stjele oppmerksomheten fra omgivelsene rundt. Materialbruken, sammen med konstruksjonenes slanke dimensjoner, gjør heller at oppmerksomheten til omgivelsene forsterkes. For eksempel rammes Fanaråken inn mellom stålbroas gulv og rekkverk. Dette er flott!

Noe forbedringspotensial ser vi likevel. Deler av turstien går langs og tett på bilveien – og den ender/starter på den store parkeringsplassen blant ryggende biler ved Sognefjellshytta. Stien som fører deg videre ut til Fanaråken har opprinnelig gått i denne traseen, men kanskje det er fordi den har blitt så «ordentlig» at det nå har blitt litt plagsomt? Det reduserer i alle fall opplevelsen av frisk luft og høyfjell, selv om det skal sies at Dronninga landskap har sørget for at fartsgrensa på bilveien er satt ned fra 80 til 50 på denne strekningen. 

Naturlig harmoni 

For tiden ser vi mange prosjekter (for eksempel Nasjonale turistveger) som roper på oppmerksomhet, og det kan noen ganger være nærliggende å stille spørsmål om hva som skal være i fokus – prosjektet eller naturen? Arkitekturen i dette prosjektet vekker ikke store følelser eller provokasjoner. Det er ikke spektakulær eller eksplosiv arkitektur, noe som etter vårt skjønn også er det fine. Hovedfokuset er på den storslåtte naturen du ser hvor enn du snur deg. For folk som ikke har tid, utstyr, kunnskap eller forutsetninger for å ta seg ut i naturen, fungerer prosjektet akkurat som skal: Det får folk til å parkere bilen og gå ut i naturen.

PS: Vårt første møte viste seg å være med hardbarka motorsyklister. Etter hvert traff vi ryper og myrsnipeunger på den rullestolvennlige stien. Vi traff besteforeldre med barnebarn og kjærestepar med hund. Og ja, vi traff en fotturist med fjellsko og ryggsekk. Men han hilste ikke.