Jordal idrettspark Oslo

Bekken er den store stjernen

Bestillingen av nye Jordal idrettspark kom fra Oslo kommune, som ønsket at det tidligere anlegget fra vinter-OL i 1952, med tilhørende asfaltert parkeringsplass, skulle transformeres til et grønt fellesskap. Målet var at nye Jordal idrettspark skulle gi noe tilbake til nabolaget. Og det gjør den i aller høyeste grad. Under befaring ble anlegget benyttet av ungdomsskoleelever som lo og diskuterte, betraktende pensjonister, barn som løp henrykt i gresset og studenter på jakt etter masterinspirasjon.

Det er verdt å legge merke til parkens delvise skålform, som følger det historiske landskapet. Det viser tilbake til de tider da det var uttak av leire her. Selve idrettsbanen, med blant annet en amerikansk fotballbane ligger i bunn, mens tribunen, gressplenen og trappeavsatsen opp mot idrettshallen danner skålens sider.

Det er i de små detaljene at jeg lar meg fascinere. Bekken med sine sildrende lyder og bevegelser fanger oppmerksomheten, og barberer vekk all støy. Fossefallets nivåer og hoppesteinene i vannet inviterer til lek og bevegelse, samtidig som benkene inviterer den besøkende til å sitte ned og nyte stillheten.

For det er virkelig Hovinbekken som er hovedattraksjon, der den snor seg gjennom landskapet og skaper ulike rom. Som vannspeilet ved inngangen til amfiet, der den ytre formen etterligner en hockeykølle, og det med millimeterpresisjon er planlagt for at vannet så vidt skal skape en hinne som renner over steinen.

Og fossefallet, som utrolig nok faktisk minner om et fossefall selv om vi finner det midt i Oslo.

Det viktige vannet

Idrettsparken er delt inn i ti delområder, med ti møteplasser, syv regnbed og to fordrøyningsbed. De ni bedene er alle integrert i parken, og særlig langs bekkeløpet inviteres parkens brukere til å sette seg ned på benker eller vandre på steiner som fungerer som små broer. Det oppleves ikke som en barriere at bekken renner langs idrettsplassen, tvert imot gir det en følelse av at idrettsarenaen er omkranset av frodig natur.

Ekstremværet «Hans» tidligere i sommer viste hvor viktig det er med flomsikring og gode anlegg for overvannshåndtering, og hele Jordal-prosjektet er godt forankret rundt bekkens funksjon. Bekkeåpningen er et eksempel på hvordan bekken, og den frodige vegetasjonen langs bekkens randsone, kan bidra både som estetisk vakkert og flerfunksjonelt overvannsanlegg. Både vegetasjonen og plenen rundt er planlagt for å tåle høy vannstand og har god infiltrasjonsevne.

Det aller meste av parkens beplantning finner vi rundt bekkeløpet, og er planlagt ut ifra en gradient der svært vanntolerante planter står nærmest vannet, og mindre vanntolerante arter er plantet videre utover mot bedets randsone. Gjennomgående er det plantet arter som tåler å stå i vann i kortere perioder, slik at de fungerer som en forsinkelse av vannstrømmen. I perioden for befaring lyste lilla kattehale vakkert opp blant starr og andre arter, og skapte ekstra liv.

Det er plantet 89 nye trær i parken, og særlig synlige er piletrærne som er plantet i nærheten av bekkeløpet. Dette er trær som trives i fuktige områder, og som også bidrar til å forsinke vannavrenning. Parkens gamle trær, som flere lønne- og bjørketrær, er godt ivaretatt og gir enda et inntrykk av stedets lange historie.

20 000 planter er plantet ut i de ulike bedene, og er i stor grad lokale planter som er med på å styrke grunnforholdene og ta opp overflødig vann. Plantene bidrar til å øke biodiversiteten, og både insekter og fugler ser ut til å trives i de frodige bedene.

Fokus på biologisk mangfold

Biologisk mangfold har vært sentralt i hele prosjektet, noe mangfoldet i vegetasjonen vitner om. Det er også tilrettelagt for at fisk skal kunne trives og svømme oppover bekkeløpet, og fisketrapper, kulper, nøye utvalgt plassering av stein og gjemmesteder er noen av tiltakene som er gjennomført for at fisken etter hvert skal kunne leve her. De ulike nivåene i bekkeløpet sørger for at anlegget har mulighet til å tåle 300 liter vann per sekund i ekstreme perioder.

Gjennom hele prosjektet er det brukt en enkel materialpalett med fokus på gjenbruk og delvis stedegent materiale, som går igjen både i beplantning og materialitet. Sitteplassen der man kan skue utover til det lille, men like fullt kraftige, fossefallet er delvis dekket av gjenbruksteglstein fra den gamle industrien som holdt til her. Grepet er enkelt, men når man får vite at dette er materialer med en historie får man en sterk følelse av at den gamle industrihistorien er med videre. Det er likevel litt synd at dette ikke kommer tydeligere til syne på stedet, og at jeg vet om det kun fordi jeg er blitt det fortalt. All stein er ellers hentet fra Østlandet, som i oppholdssonene som henvender seg til vannet, der vi finner belegg av røykengranitt og benker laget av larvikitt.

Den nye idrettsparken er blitt et flerfunksjonelt byrom, som samtidig fungerer som en nabolagsplass. For en som er vokst opp på Rodeløkka, føles det litt som å komme hjem, der den gamle, lave trehusbebyggelsen fint vender seg utover mot parken. Det føles ikke utrygt å vandre rundt, og hele tiden har man god oversikt og utsikt over parken, samtidig som det virker intimt. Få soner oppleves som uplanlagte.

Roter i det ene hjørnet

Det er likevel noe som skurrer med den lille lekeplassen vi finner i det nordøstre hjørnet. I en park som så tydelig har et naturlig preg, og hvor det er et ønske om å tilbakeføre plassen til det naturlige, stiller jeg spørsmål ved hvorfor landskapsarkitektene har plassert inn en miniatyr av en kunstgressbane inntil de andre lekearealene. Den virker malplassert både i materialitet og form. Hvorfor ikke også her la være å programmere ned til minste detalj, og la plenen i seg selv innby til lek? På plantegningene kalles akkurat denne sonen av lekeplassen for «Akebakken», så kanskje er det et ønske om at det vinterstid skal fungere som nettopp dette, og at kunstgresset skal sørge for gode forhold også vinterstid.

Med den nye idrettsparken på Jordal har Oslo fått et nytt flerfunksjonelt byrom, som knyttes sammen av Hovinbekken. Bekkens bevegelser og den frodige vegetasjonen inviterer til lek og sørger for at parken nettopp blir en nabolagspark, der gamle og unge, beboere og tilreisende kan møtes i en form for vill natur.