Med geometrien som verktøy Changbai

EBM: Hvilke andre forskjeller har du opplevd i forhold til å jobbe i Norge?

JOJ: Jeg kan bare uttale meg om erfaringene med dette prosjektet, men det som slår meg er oppdragsgiverens engasjement. Det var åpenbart at dette prosjektet ble viktig for dem og de brukte mye tid sammen med oss. Vi opplever ofte at det kan være avstand til den egentlige prosjekteieren her i Norge, i hvert fall i større prosjekter. I stedet snakker man med en velmenende innleid person, som har alt annet enn et lidenskapelig forhold til prosjektet, og som vanligvis er mest opptatt av å ikke gjøre noe galt. En slik mentalitet kan ta livet av arkitekturen i de fleste prosjekter. Det jeg opplevde som den største forskjellen her var byggherrens glødende eierskap, og en tilhørende vilje til å endre på planene hele tiden, dersom han fikk noe bedre i stedet. Men jeg vet godt at andre har hatt helt andre erfaringer i Kina.

EBM: I Norge er Jensen & Skodvin kjent for å være dyktige til å forholde seg til eksisterende landskap, og å ta vare på for eksempel trær. Det var også et viktig utgangspunkt for dette oppdraget?

JOJ: Ja, denne tomten har slik sett en høy vanskelighetsgrad. Det måtte bygges en sti på omtrent en halv kilometer gjennom en fredet skog, fra nærmeste bilvei og frem til vannkilden, for å håndtere den slitasjen som antall besøkende ville medføre. Det var store bøter for å hugge trær eller skade røtter. Posisjonen til stien skulle godkjennes av lokale vernemyndigheter, som ofte besøkte byggeplassen. All motorisert ferdsel i skogen var forbudt. Alt byggemateriale og alle maskiner entreprenøren skulle bruke måtte bæres inn til byggeplassen. Vi måtte derfor sørge for at de største bygningsdelene i prosjektet ikke veide mer enn det ti mann kunne bære, det var dimensjonerende maksimalvekt. Det gjorde det fornuftig å prefabrikkere mest mulig. Alt dette sporet oss inn på det geometriske og konstruktive systemet vi endte opp med.

EBM: Kan du fortelle litt mer om fleksibiliteten i de runde elementene som står over hvert konstruksjonspunkt på stien til og rundt vannkildene?

JOJ: De runde skivene er et sentralt grep i prosjektet. I hvert av senterpunktene vi satte ut kunne vi gjøre trinnløse retningsendringer. Som fundamenter brukte vi tynne stålpæler slått ned mellom røttene. Mellom pælene spenner stålbjelker med variabel lengde. Det ble gjort oppmåling av punktene vi hadde satt ut, og disse brukte vi som grunnlag for arbeidstegningene. Det er et enkelt konsept som gjør det mulig å tre stien inn mellom trærne.

EBM: Det minner, som prinsipp, om noe dere har gjort tidligere. Jeg tenker på en prototype for en teglstein som dere har utviklet?

JOJ: Ja, du tenker på LadyBrick, en teglstein som vi laget for noen år siden? Den ligner et ledd i et sykkelkjede, og slik kan man lage alle mulige buer i plan.

EBM: Jeg synes det er interessant å se dette i forhold til noe som har vært et diskusjonstema blant mange arkitekter de siste årene, nemlig det man kaller ”parametrics” i arkitekturen – det vil si en utstrakt bruk av gjentagende geometriske elementer, ofte basert på kurver eller flater, hvor serier med konstruksjonselementer til sammen danner et konstruktivt kontinuerlig nettverk eller objekt. Slike parametriske prosjekter blir ofte utviklet som et objekt, en geometrisk (eller parametrisk) helhet. Men i utformingen av disse prosjektene må arkitekten sjeldent forholde seg til noen hindringer i den virkelige verden, annet enn tyngdekraften. Det er ingen fredet skog, for eksempel, som i dette prosjektet.

JOJ: Ja, man har stor formal frihet i parametriske prosjekter, før noe må bygges. Jeg syns det verktøyet er veldig spennende, men det kan la deg gå amok som arkitekt. Jeg mener nesten alle komposisjoner har godt av en eller annen form for disiplin, en vanskelighet, eller det Lars von Trier kalte ”dogmer”. I vannprosjektet vårt har vi to slike kompliserende forhold, ett som vi valgte og ett som var gitt: 1) et skalltak uten stag og sekundærkonstruksjon, og 2) en trang amorf tomt med mange forstyrrelser og fredede trær tett inntil vannkilden. Taket vi ønsket å tegne hadde i utgangspunktet en form som kan oppleves som tung. Vi mente derfor det var nødvendig å lage en skalltakskonstruksjon helt uten stag og sekundærkonstruksjoner for å etablere den elegansen og lettheten vi ønsket at taket skulle ha. Dette ble et grunnleggende arkitektonisk ønske, men vi hadde ikke en konstruktiv løsning det første halve året. Mens stien og fundamentene for taket ble bygget, jobbet vi videre med planleggingen av overdekningen. Da var alle søylepunktene for taket fastlagt og vi hadde på sett og vis bundet oss til masten. Mange av de første takformene vi jobbet med ville seget ned dersom de var blitt konstruert uten stag. Vi lagde mange pappmodeller her på kontoret, hver med små justeringer, trykktestet dem og diskuterte løsningene med vår ingeniør, og kom sakte, men sikkert videre. Etter hvert som vi nærmet oss brukbare løsninger fikk vi utført FEM-analyser. Til slutt fant vi et prinsipp, en slags saltaksform. Konstruksjonen hadde ganske små geometriske marginer, men de var store nok til at det var mulig å deformere et i utgangspunktet rektangulært geometriske system, slik at det passet inn i skogen. Dette er den typen konstruksjon Frei Otto kalte minimal structures; de aller letteste konstruksjoner som må ha helt bestemte former for å fungere, noe som er så langt fra parametrics som du kan komme. Etter noen måneders arbeid og en mengde forsøk, godkjente FEM-analysen og ingeniøren det hele, plateskjemaene ble sendt til Kina og taket sto ferdig til åpningen.

Tak over drikkevannskilde: Arkitektens beskrivelse

For et kildevann-firma i det nordlige Kina har vi tegnet en gangvei gjennom et skogsområde med gamle trær og rikt dyreliv, som leder frem til et beskyttende tak over en drikkevannskilde. Skogen er en del av et stort naturreservat, og det er derfor ikke tillatt å kjøre store maskiner inn i området – gangveien er laget av prefabrikkerte elementer som kunne bæres inn. Elementene kan settes sammen på mange ulike måter, slik at veien kan tråkle seg inn mellom trærne i skogen.

Taket består av en 4 mm tykk skallkonstruksjon i rustfritt stål med sandblåst overflate. Materialet er brettet, slik at hele taket blir en rekke av bjelker. Konstruksjonens hovedelement består av tolv triangulære stålplater som er sveiset sammen på stedet og plassert på to søyler. Dette elementet eller modulen kan spenne ni meter uten strekkstag. Hvert element kan ha ulik størrelse, form og posisjon, både i snitt og plan, og kan, innenfor visse begrensninger, settes sømløst sammen med nabomodulen, uten å miste sine strukturelle og formmessige egenskaper. Dette gjør at taket kan plasseres mellom trærne, rett over vannkildens uregelmessige form, og ha en utforming som er skreddersydd for området.

Selv om taket kan se ut til å ha blitt utformet som en skulptur, er det et resultat av et strengt konstruktivt og geometrisk system som er anvendt på en kompleks, tredimensjonal tomt. Takkonstruksjonen ble først laget i målestokk 1:2 på verksted for å kontrollere at ingeniørens beregninger var riktige.

En inngangsport er også oppført ved hovedinngangen til området, bestående av 200x200 mm furukubber, forbehandlet med varm tjære.

Jensen og Skodvin Arkitekter AS