Nordreisa gravlund – Raisin hautuumaa – Ráissa hávdeeanan Nordreisa

En trygg labyrint

Etter å ha tatt av fra E6 på Storslett kjører jeg en svingete vei gjennom tett bjørkeskog før jeg kommer fram til en lysning (parkeringsplassen) og blir tatt imot av en lav skifermur med hvitmalte porter som markerer inngang til selve gravlunden. Rett til høyre for skifermuren står en stor driftsbygning inne på parkeringsplassen. Klokketårnet stå sentralt plassert rett på innsiden av skifermuren. Furuskogen dominerer på og rundt gravplassen. Portene og tårnet gir en opplevelse av trygghet og hygge.

Klokketårnet er utført i tre med kvensk inspirert håndverkstradisjon og gir meg en god opplevelse av å ha kommet frem og hjem. Tårnet signaliserer respekt for generasjoner, tradisjoner og lokal identitet. Portene derimot er av en mer påtrengende utførelse og virker mer masseprodusert.

Når man kommer innenfor gjerde, føler man seg ivaretatt. Gravlundene er opparbeidet som et lappeteppe av lysninger i den ellers tette furuskogen. Gangveier og lysningene er reaktivt rette og rektangulære i motsetning til fragmentene av natur imellom.

En tydelig om enn noe skjev, hovedakse leder deg fra klokketårnet og videre innover gravlunden. Gravfeltene oppleves bokstavelig som rom på rom som i en leilighet hvor stuene ligger etter hverandre med doble dører imellom. Eksisterende bunndekke og trær er tatt vare på og danner vagger mellom gravfeltene. Den eksisterende naturen består i hovedsak av bunndekke og trær. Det er lite vegetasjon i mellomsjiktet, noe som gjør at lett får oversikt over hele gravplassen. Gangveiene er relativt rette, men gjør stadig små retningsforandringer, noe som gir opplevelsen av å bevege seg i en labyrint. En trygg labyrint omkranset at en tydelig inngjerding som markerer skille mellom gravlunden og den ville naturen på utsiden. Dette gjerde har en enkel utforming i naturfarget tre, omkranser hele gravlunden og markerer skille mellom den ville natur og kulturen. Prosesjonsveiene inne på gravplassen er utført med knust relativt grove steinmasser. 

Dette virker unødig og lite gjennomtenkt. Er noe finere steinmasse av knust morenestein vill gitt et mildere og mer gå og trille vennlig dekke.

Et skjermet sted

Gravplassens enkle virkemidler er slående: den eksisterende vegetasjonen som ramme om gravplassen og hvert enkelt gravfelt. Sett bort fra klokketårnet, inngjerdingen med portene er det lite som forstyrrer besøkende. Vannpostene, avfallsstasjonene og sittebenkene er gitt en utforming som underordner seg dette prinsippet. Når man står inne på gravplassen er det oppsiktsvekkende hvor lite menneskelig aktivitet som er synlig til tross for nærheten til Storslett sentrum og E6. Kun en mast på en topp rett øst for oss en synlig.

En eksisterende tursti går igjennom gravlunden. Denne er tydelig gjennom de hvitmalte portene i inngjerdingen. Men inne på gravlunden er det i liten grad gitt plass til denne stien, som vi allerede nå kan ane at er i ferd med å forsvinne. Dette er synd, da turstien kunne gitt gravlunden et ekstra lag og sambruk som jeg tenker ville beriket stedet. Jeg savner kanskje også en liten port i nordenden av gravlunden ut i skogen som kunne gitt mer direkte kontakt ut mot havet som jo også er et symbol på reisen over til den andre siden og uendeligheten.

Utformingen av felles minnesmerke utført som en lav skifermur med innfesting av navneplaketter og enkel hylle for plassering av blomster føyer seg fint inn med resten av gravlunden. Men plasseringen og de nære omgivelsene til minnesmerket kunne vært gitt mer omsorg. Nå ligger den relativt sentralt plassert i tilknytning til et kryss, men uten at jeg oppfatter kvaliteten av dette stedet. Her kunne man med fordel latt eksisterende natur og bunndekke omkranset selve minnesmerket mer og skapt et mer skjermet og tiltalende sted for besøkende. 

Gjerne enda tettere kontakt med lyngen

At landskapsarkitektene ikke har blitt fristet til å bruke flere virkemidler står det respekt av. Her har den enkle og nære naturen fått spille hovedrollen.

Men som besøkende skulle jeg gjerne ønsket en litt tettere kontakt med lyngen og bunnvegetasjonen. Langs alle gangveien er det sådd til med gressfrø. Dette gjør at man beveger seg på grensen til at stedet oppleves som en gresslette med felt av naturlig vegetasjon, i stedet for et naturområde med gresskledde lysninger (gravfelt). Framtidig drift og skjøtsel av gravplassen bør være bevisst dette skille.

Så langt har jeg beskrevet en ny gravlund som har imponert meg og gitt meg en god opplevelse av samspillet mellom naturen og vår gravplasskultur. Fra ankomsten til lysningen (parkeringsplassen) og opplevelsen inne på selve gravplassen. Det jeg opplever som det store minuset ved gravplassen, er plasseringen av driftsbygget og gravlundens forhold, eller mangel på forhold til det spektakluære landskapet i sør.

Parkeringsplassen skaper en åpen lysning sør for gravlunden som åpner opp utsynet sørover og ikke minst opp mot fjellet Storsteet (Iso-Anikka på kvensk). Her skulle jeg ønske at det hadde vært jobbet med en tydelig visuell forbindelse mellom de viktige plassene og prosesjonsveien inne på gravlunden opp mot dette særegne og frittstående fjellmassivet. En slik forbindelse ville knyttet gravlunden opp mot det store landskapet og forsterket opplevelsen av samhørigheten mellom kulturlandskapet inne på gravlunden og den store, ville naturen utenfor.

Her ødelegger plasseringen av driftsbygningen med å ligge med langsiden på tvers av utsynet sterkt. En stor og massiv vegg dekker for utsynet sørover. Da hjelper det lite at at det i reguleringsplanen er tatt inn i bestemmelsen at det bør «vurderes bruk av arkitektfaglig kompetanse i utformingen av bebyggelsen.» Her er plasseringen helt feil. Opprinnelig var gravlunden tenkt på en annen tomt og slik jeg har forstått det ble konseptet for gravlunden tilpasset den nye tomten, lenger vekk fra E6.

Jeg mener det har vært veldig heldig for prosjektet, og skapt en gravlund frittstående inne i naturen. Men jeg får en følelse av at plassering av driftsbygningen har fått mindre oppmerksomhet i sluttfasen. Dette sammen med det lille tekniske bygget plassert rett foran Klokketårnet ved ankomsten foringer dessverre opplevelsen av et ellers flott og lavmælt anlegg.

Nordreisa gravlund har gjort inntrykk på meg som med sin nøkternhet og enkle virkemidler skaper et sted som oppleves inviterende og ukomplisert på samme tid. Plasseringen og utformingen gir en selvfølgelig følelse av en gravplass som har ligget her og vil fortsette å ligge her til evig tid, til tross for at den er splitter ny.