Nye Ålgård sentrum Gjesdal

Kanalparken. 

Kanalparken er én del av et tredelt prosjekt som omfatter flomsikring, oppgradering av infrastruktur over og under bakken, samt ny sentrumspark. Stedet er laget for aktivitet og deltakelse, og innbyggerne har fått være med på å programmere, mens fagfolk har formgitt. Ålgård torg, den nye sentrumsgata Torgveien, flomparken langs elva og kanalparken er tegnet av Dronninga landskap, mens aktivitetsparken på torget er utformet av ATSITE og Brandsberg Dahl arkitekter. KAP arkitekter har tegnet aktivitetspark for ungdom og busstopppark, mens fornying og utbygging av lokstallen er ved Sjo Fasting arkitekter.

Parkdraget ligger sørvest-nordøst, mellom elva og hovedgata, med nye Ålgård kirke (LINK arkitekter 2015) og nutlandskapet som fondmotiv. Parken består av et basseng med strand, kanal med kaskader og krysningsmuligheter, torg og gate. Foreløpig er parkdraget omkranset av parkeringsplasser og byggeområder, flankert av kjøpesenterbygg på hver side. 

Det vil bli spennende å se hvordan parkdraget vil fungere i forhold til fasadene som vil komme inn mot parken på sikt, og om parkdraget da vil virke for trangt. Utformingen og høyden på fasadene vil være avgjørende – dagens fasader er gjennomgående ganske lukkede, med lite kontakt mellom inne og ute, og lav kvalitet i fasadene på bakkenivå. 

Bruken av vann. 

På samme måte som elvebruset fra Figgjoelva drukner støyen fra E39, maskerer sildringen fra vannkaskadene i kanalløpet lyden fra den tilliggende hovedgaten. Vannet i kanalen er hentet fra en sidekanal til elva i forbindelse med en gammel kraftstasjon. Vanntilførselen ligger med selvfall, og tilgangen på vann er tilnærmet ubegrenset, også om sommeren.

“Vann er en magnet i uteanlegg. Det er interessant for alle aldersgrupper. og stimulerer alle ­sanser.” 

Vann er en magnet i uteanlegg. Det er interessant for alle aldersgrupper og stimulerer alle sanser. Her er det brukt mye vann, vann med fart, vann med lyd, vann med bevegelse. Det nedsenkede vannanlegget starter med et bredt vannfall fra et opphøyd basseng, som deretter fortsetter under gangflaten og ut i et grunt basseng med sandstrand. Dette er hjertet og det store trekkplasteret i parken. Stranda er sørvestvendt og har ypperlige solforhold. Vannspeilet er her på sitt bredeste, og sammen med den slake strandskråningen skaper det en opplevelse av at parkrommet er bredere enn det i virkeligheten er. 

Kanalen har mange forbindelser på tvers, noe som deler det langstrakte anlegget i sekvenser med ulik karakter. Variasjonen i utformingen av kryssinger, skaper ulike møter med vannet og ulik bevegelse i vannet. Det er stor vanngjennomstrømning og fart på vannet, og sammen med utformingen av tersklene i kanalen, gir det en ekstra kvalitet. Vannet bruser og fosser, klukker og sildrer. 

Vann og beplantning er holdt separat, det vil si at det er plantet tradisjonelle plantefelt langs kanalen, men det er ikke plantet i selve kanalen. Det gjør anlegget litt stivt og formelt, og selve kanalløpet noe dødt og kjedelig. Dette er ingen biotop.

Trinn og terskler i og langs kanalen er utført i plasstøpt betong med innslag av tegldekker og kanter i granitt. Store sittetrinn har sitteflater i tre montert på toppen. Langs kanalen er det brygger i tre. Kanalen har en hard og bygd side med rett linjeføring og kant mot vannflaten og en mykere side med skråning mot kanalen, noe som virker å være standardprosedyre for kanaler og kunstige bekkeløp. Den nederste delen av kanalparken er variasjoner over samme tema, og avsluttes med tre terskler med økene dimensjoner, før vannet slippes ut i Figgjoelva.

Anlegget er fremdeles nytt, og betongen er for det meste skinnende hvit. Men det er grunn til å være skeptisk til den utstrakte bruken av betong overalt. På andre siden av gata har betongen i rampeanlegget til kirka (2015) allerede rukket å bli skjoldete og skittengrå – betong blir sjelden vakrere med årene. 

“En av suksess­faktorene for park­anlegget har vært den rehabiliterte lokstallen som brukes som uteservering.”

Den gamle lokstallen og torget. 

En av suksessfaktorene for parkanlegget har vært den rehabiliterte lokstallen som brukes som uteservering i direkte tilknytning til den mest attraktive og brukte delen av parken. Teglsteinen i den gamle lokstallen ble tatt ned, renset og brukt på nytt igjen – Ålgård idrettslag vasket hver eneste murstein på dugnad. Det nye tilbygget harmonerer med gamle teglfasader, har en god og menneskelig skala og en tydelig lokal forankring. Bygget har flere store vindusflater ut mot parken med lukkede vegger bak, for å skape lysutslipp til underetasjen. Dette valget virker imidlertid lite gjennomtenkt i forhold til byggets funksjon, da den innadvendte fasaden skaper liten kontakt mellom bygg og parken rundt. 

Torget skal fungere som samlingsplass for 17. mai og andre tilstelninger, og har et større teglsteinsdekke som gir liv, farge og tekstur mot døde kjøpesenterfasader, der granittstein kanskje ville blitt for hardt og grått. For å brekke opp den store flaten, laget kunstnerne Løvaas og Wagle et kunstprosjekt som har brukt flere gamle mønster produsert i Ålgård som et teppe i teglsteinen. Mønsteret trer fint frem i dekket, og gir karakter til området. Størrelsen og skalaen på torget i forhold til bygningsmassen rundt er god, men det ser ut til at en har glemt behovet for bord og benker, da det er plassert provisoriske piknikbord i tre langs kjøpesenterfasaden. Ved å plassere leietakere med mer utadvent virksomhet på torget, kunne en skapt mer liv på torget.

Aktivitetsparkene.

Mellom torget og kanalen finner vi aktivitetsparken for barn. Hovedelementet er en 90 meter lang lyssatt benk som bølger seg over og langs gresshauger, staudefelt og vannspeil. Formen er spennende og variert, og inviterer til utforskning og lek. Det er tydelig at kommunen har vært ute etter noe særpreget og interessant, og har definert seg vekk fra krav til fallunderlag ved å lage benk i stedet for lekeutstyr. Det vil bli interessant å se om slitasje vil gjøre anlegget mindre grønt – kanskje det ville tålt tidens tann noe bedre dersom plantefeltene var større, på bekostning av teglsteinsdekket. 

Aktivitetsparken for ungdom er kanskje parkens svakeste punkt. Hovedsakelig fordi den ikke underordner seg kanalparkens formspråk og skala, der den står og roper så høyt den kan i fargesprakende rødt og oransje. Skaterampe og klatrevegg med utsiktstårn er plassert irriterende nær kanalen, og midt i synsaksen fra nederste bro og opp til kirka. Kanalen trenger og fortjener mer rom. Arkitektene bak aktivitetsparken burde tatt hensyn til anlegget rundt, mens landskapsarkitektene bak hovedplanen burde fått større innvirkning på plassering og utforming.

Alt i alt vitner resultatet om et godt samarbeid på alle nivå, der kommunen har vært flinke til å involvere og engasjere både innbyggere og politikerne i prosessen med å skreddersy programmeringen av parken, mens landskapsarkitektene har stått for utformingen. Barn og unge har fått en viktig rolle i medvirkningen. Det er lov å spørre seg om en liten kommune som Gjesdal har satt av kompetanse og ressurser til å skjøtte og vedlikeholde et slikt anlegg, men ambisjonsnivået er i hvert fall satt. 

Ålgård trengte et sentrum, og har fått både det og en ny bypark der det rennende vannet – grunnlaget for at stedet ble til – spiller hovedrollen, et anlegg som i ordets rette forstand er skapt for å brukes.