Skårersletta Lørenskog

Bilen først enda en gang?

Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening fyller 80 år i år, og har fått ny president. Som en slags bursdagsgave skrev interiørarkitekt Maisam Mahdi før sommeren i Arkitektur at «NAL og NIL opererer i en kommunal saksbehandlingsfart», og etterlyste kampvilje fra dem som er satt til å forsvare en yrkesgruppe som i dagens marked er i en svært utsatt situasjon.

Neste spørsmål går til Cowi: Burde vi ikke likevel tilstrebe å gjøre området attraktivt for fotgjengerne og syklistene? I tråd med kommunens visjon om Lørenskogs nye «paradegate», bør ikke Skårersletta være mer enn en praktisk gjennomfartsvei, men et sted lokalbefolkningen ønsker å legge spaserturen til, et sted man ønsker å tilbringe lørdagen sin? Dette vil være nødvendig for å bygge opp lokal næring, som igjen vil kunne bidra til å definere Lørenskogs enn så lenge ukjente stedsidentitet. Med kaffen fra den hypotetiske lokalkafeen i hånda, kan etter hvert kultur oppstå, og omsider en følelsesmessig tilknytning til stedet. Ideelt sett. 

Som fotgjenger har man bedre tid til å ta innover seg omgivelsene, på godt og vondt. En nesten 1000 meter lang snorrett vei er et vanskelig utgangspunkt, her er ingen overraskelser rundt neste sving. Desto viktigere blir det å gjøre noe mer ut av formgivningen, og med de rause 5-6 meter brede fortauene burde dette vært mulig. Jeg savner enda mer grønt, jeg savner små hindringer, noe så enkelt som at belegningen brytes opp her og der av integrerte plantebed, som gjør at gittercellene i hjernen min får noe, etter eller annet, å bryne seg på. Monotoni gjør oss uoppmerksomme, og plutselig går det mot sin hensikt å velge «den tryggeste veien». 

Og monotonien fortsetter inn i det grønne

Det grønne, som kunne ha reddet prosjektet! Det er forresten mer gult enn grønt; i hvert fall i prosjektets midtre del. I det som trolig er et forsøk på nettopp å bryte med monotonien, har de tre busstoppene langs strekket fått hver sin farge: de nordlige busskurene, Lørenskog sentrum, har fått blå rustning, de midtre, Rolvsrud, er blitt gule, mens de sørlige skurene, Triaden, har fått en frisk lillafarge. Hva spiller fargene på? Ikke noe spesifikt, visstnok, men et ønske hos landskapsarkitektene skal ha vært å skape stedsmarkører langs strekket som altså tar rundt 20 minutter å gå fra nord til sør.

Mens «møtes på Skårersletta?» kan være en kilde til konflikt, vil «møtes ved det blå skuret?» kunne bidra til eierskapsfølelse.

Delt inn i ulike soner følger beplantningen, som består av både norske arter og kultivarer, samme fargekode som busskurene – ispedd noen mer fargenøytrale arter, som rørkvein, sølvbunke, hvitveis og prestekrage. Av fiolette planter observerer jeg blant annet anisisop og kattehale, nå nesten avblomstrede, men til glede for insektene i sommerhalvåret. 

Praktsolhatten vinner

Det «blå» grøntstrekket i nord er nærmest ikke-eksisterende. Ifølge landskapsarkitektene kan dette blant annet skyldes maskinbrøyting og salting fra den første vinteren, da gatevarmen – som ellers skal holde fortau og sykkelstier fri for salting – fremdeles ikke var klar til bruk. Det er altså midtpartiet og de gule plantene som har kommet best ut av det. Eller: Praktsolhatten kommer best ut. For her er solhatt så langt øyet kan se, såpass at den dessverre (selv om solhatten er en av mine absolutte favorittblomster) tar helt fokuset fra sine med-stauder, som den gule gåseblomen. Med soloshowet sitt får den selv dagliljen «Big Time Happy» til å se sjenert ut. 

Men det er ikke bare i nord-enden regnbedet sliter. Kan man skylde på skjøtsel? Eller, som det spekuleres i hos noen av prosjektets landskapsarkitekter: på alt byggestøvet fra omkringliggende boligprosjekter? Forurensning fra veien burde i hvert fall ikke være det største problemet, ifølge Kristine Lauklis doktorgradsavhandling «Regnbed langs veg og gate i nordisk klima» (2025), hvor nettopp Skårersletta trekkes fram som løsningsforslag, med sin opphøyede sykkelsti mellom kjørefelt og plantefelt. 

Jeg skulle ønske det bare skyldtes at sommeren er på hell, men mye tyder på at flere av hullene ikke vil fylles igjen til neste sesong heller. Noen steder, ved det som egentlig skulle fungert som terskler, er det øverste jordlaget helt forsvunnet. De blottlagte plastrørene gir et innblikk i hva som skjuler seg under bakken: et utvidet overvanns- og avløpssystem, samt avfallssug og anlegg for gatevarme til vinterhalvåret. Og det er vel her – i det tekniske – at Cowis ekspertise virkelig ligger.

Dronning Eufemias gate på Løren?

Det er ikke Cowi sin feil at omgivelsene rundt veiprosjektet er triste – både gamle og nye bygg. Men det er (dessverre) vanskelig å ikke se bygg og landskap i kontekst av hverandre. Noe ved det opplevd desperate, som også preger resten av norsk byutvikling for tiden, gir meg (igjen: dessverre) assosiasjoner til Lørenveien. Det oppleves som forhastet, ja, rett og slett uambisiøst på vegne av de følsomme menneskene vi er.

Det skal videre vise seg at min antakelse om Dronning Eufemias gate som referanseprosjekt stemmer – en assosiasjon jeg får lenge før jeg har sett det enorme fotgjengerfeltet; det er de tydelige soneinndelingene, brede fortauene, fargerike busskurene og minimalistiske lyktestolpene som leder tankene hit. Og så er det dette fotgjengerfeltet, da, som jeg ikke klarer å la være å kommentere; for det gir mening å ha et gigantisk fotgjengerfelt mellom Deichmann og Operaen, men her på Skårersletta gir det en nærmest en komisk effekt. Problemet er at det ikke (enn så lenge i hvert fall) binder noen ting sammen, der det ligger og brer seg ut nord for Triaden kjøpesenter, og stanger inn i en barriere på østsiden, med skue utover en trist parkeringsplass (som ligger utenfor Cowis mandat). Ja, befolkningsveksten skjer raskt, men vi snakker ikke Shibuya-crossing-tilstander helt enda. 

Men på ett punkt kunne Skårersletta vært litt mer Dronning Eufemias gate: beplantning. De vertikale flatene ber om å bli klatret på, av eksempelvis villvin, som også ville tilført farge om høsten. Jeg har allerede skrevet om monotonien i regnbedene, og jeg skulle også ønske meg mer variasjon i stammer og blader og kroner i de to trerekkene, som – etter det jeg forstår som endringer i siste liten grunnet leveringsproblemer – kun består av lind, spisslønn og svartor, hvorav sistnevnte riktignok tar seg svært godt ut med sin kjegleformede, fyldige trekrone.

Materialitet og kunst

De fem tusen kvadratmeterne med fortau har fått helnorsk naturstein som belegning, granitthellene kontrastert med smågatestein i larvikitt. Noe av det mest vellykkede ved prosjektet er de såkalte «portalene» i hver ende av gata. De fire brosteinkunstverkene har opphav i en konkurranse initiert av Lørenskog kommune i 2022, hvor over 200 bidrag ble sendt inn av lokalbefolkningen. Jeg skulle ønske at flere av de 200 bidragene fikk plass, og at de ble enda synligere! 

Også de seks busskurene har fått kunstnerisk utsmykning, her av en mer etablert kunstner. Med plastfolie montert på det herdede glasset, har Britt Juuls abstrakte malerier fått navnene Salomos knute og Deltalandskap. Idet jeg går forbi sistnevnte titter sola uventet fram bak de mørke skyene, og farger en del av fortauet gult, grønt, blått og rødt. 

Lysinstallasjonen, som er gjort i samarbeid mellom kunstner Pierre Lionel Matte og Cowi, og som pryder de brede fortauene i form av «bildedikt» på vinterhalvåret, får jeg dessverre ikke sett denne sensommerdagen. Utgangspunktet skal ifølge kommunen være «Lørenskogs lokale historie, landskap og mennesker». I den forbindelse lyssettes også det ellers så diskré kunstverket En rev kom på besøk, utført av samme kunstner, bestående av sandblåste dyrespor av elg og rev. Jeg tenker først at kunstverket er for diskré, men ser verdien av det subtile da en gjeng unger fra Solheim barnehage passerer og det på triumferende vis annonseres at «vi fant sporene!». Noe ved barnehagelærerens reaksjon tyder på at dette er en oppdagelse som går i loop.

Strake veien

Fine kunstinnslag til tross; jeg er bekymret for norsk byutvikling dersom det stemmer, som formulert på NLA sin nettside, at nye Skårersletta «legger rammene». Det er samtidig en krevende oppgave Cowi har tatt på seg her. Utover den blågrønne kanalen, som kan være et nikk til elven som rant gjennom Skårersletta før asfalt ble anlagt, har det tilsynelatende vært få spor å bygge konsept på. Selv har jeg gått rundt på prosjektområdet og tenkt: Jeg er glad det ikke er jeg som har fått denne oppgaven.