Strandgateparken Hamar

Beplantningens skjermende effekt

Parkens formspråk er dynamisk, med store trær, frodig og variert vegetasjon, områder med klipt plen, og stier på kryss og tvers. Et 150 meter langt staudebed skjermer parken og de besøkende mot jernbanen. Bedet varierer i form og bredde: Noen steder bugner det, andre steder er det mer lavmælte arter som får tre frem. Den bølgende formen og de tidvis høye plantene skjuler at det er et transportelement bak, og mykner opp forholdet til jernbanen. 

Staudebedet består av en kombinasjon av stauder, prydgress, busker og trær. Bedet ble designet av Stefan Mattsson, tidligere stadsträdgårdsmästare i Enköping i Sverige. Mattsson var med på å transformere Enköping til en grønn parkby, og har tatt inspirasjon og erfaring herifra inn i utviklingen av staudebeplantningen. 

Beplantningen varierer i form, frodighet og farger, og er utvalgt for å være på sitt beste på høy- og sensommeren. For å skape variasjon og liv også i andre sesonger, er det plantet inn vår- og tidligblomstrende arter. Særlig gir prydgresset og noen av buskene en følelse av at bedet bugner, men i enkelte områder oppleves det likevel som noe rotete, og det framkommer at det ikke er skjøttet tilstrekkelig de senere årene.

Det ble ved etablering av staudeprosjektet i 2016 utarbeidet en skjøtselsplan, men i dag bærer bedet preg av å være lite skjøttet, og flere av de opprinnelige artene er i ferd med å forsvinne til fordel for ugress som er vanskelig å bli kvitt. Staudeprosjektet har ikke fått den oppmerksomheten det har trengt, og det bærer det dessverre preg av. 

Det er satt opp skilt som viser hvilke arter som er plantet, inkludert bilder av hvordan artene ser ut, samt planteliste og planteplan. Skiltingen inviterer den skuelystne helt inntil beplantningen, og viser hvordan artene er tenkt å se ut når de er på sitt vakreste: Det er fargespill, høye og lave arter, som fremhever bedet som et frodig tilskudd til parken. Benker langs staudebedet gjør det mulig for besøkende å sette seg ned og beundre beplantningen, eller rette blikket mot resten av parken, som for eksempel mot gummikulelandskapet i nordre del.

Lekelandskap

Lekeplassen, som fungerer som parkens midtpunkt, ble til i 2016. Hamar kommune ønsket å etablere en ny, attraktiv og sentrumsnær lekeplass i et område hvor det kun sto igjen rester av en eldre lekeplass: Kun en gammel karusell fikk være med på veien videre. 

Den nye lekeplassen er utformet som et bølgende landskap der gummikledte terrengvariasjoner skaper bevegelse og inviterer til lek, mens mer tradisjonelle apparater fungerer som lekelandskapets randsone mot parken. Fargene, kulene og de ulike høydene skaper variasjon i lekelandskapet, og enkle illustrasjoner er integrert i asfalten, tegnet av barn selv. Det løsner opp asfaltens kjedelige uttrykk og tilfører liv og lekenhet også her. Designerne har vært kreative også i utformingen av elementære apparater, som den smilende søppelkasse-bjørnen som skjuler søppelkassens egentlige form og funksjon bak et mer velkomment ytre. 

I forlengelsen av Stortorget er det lagt til rette for en møteplass der park og lekeplass møtes i et slags episenter. Møteplassen er enkelt utformet, og kan være et godt sted å vente mens barn og ungdom leker i landskapet. I tillegg til tradisjonelle sittegrupper er det utformet noen alternative sitteplasser i stål og tre, som ligner store U-er, der en kan sitte alene og mer uforstyrret. Den alternative utformingen gjør at de ligner på statuer som strekker seg oppover og gjør plass til et lite menneske i et lite rom, avgrenset mot det store parkområdet rundt. 

Uforløst potensial

Ved første øyekast er det parkens lekelandskap i gummi som trekker øynene dine til seg. Fargene og høydene skaper variasjon i parken, men lekeplassen oppfattes likevel som noe malplassert. Den følger kunstige terrengformer som ikke er der, og selv om den inviterer til løping, vandring og utforskning av de ulike høydene, virker den ikke å være helt hjemmehørende på stedet. Lekeplassens urbane uttrykk står som en motsetning til parkens mer enkle, til dels landlige preg, og gitt det historiske uttrykket i parken hadde muligens en mer naturlikt utformet lekeplass fungert enda bedre, selv med koblingen opp mot det urbane Hamar sentrum. 

Det er i mindre grad tilrettelagt for rekreasjon og parkbruk rundt lekeplassen, og med utgangspunkt i parkens sentrale plassering mot sentrum og stasjonen, hadde området vært tjent med enda fl ere sitteplasser og en tilrettelegging av flere rom for rekreasjon også utover de som er tilknyttet lekelandskapet.

Strandgateparken har vært gjennom en fornyelse, og når du går mot parken er noe av det første som treff er deg liv, leven og støy fra lekeplassen, som i dag er svært populær. Det ligger likevel et uforløst potensial i parken som kommer av dens nåværende rolle som gjennomfartsåre, samt mangelen på andre aktiviteter å forholde seg til. Parken er redusert til lekelandskapet, og de grønne rommene rundt har mistet noe av sin parkfunksjon. Det er det historiske parklandskapet jeg savner, parken som møteplass og rekreasjonsområde, som forsvinner litt i mylderet.