Ulvenparken Oslo

Regnvannskanal som flerfunksjonell buffer

Blomstringen er på hell, men gårdsrommet oppleves frodig og bugnende, selv nå i slutten av september. Gule solhatter funkler i alt det grønne. Prydgresset glinser av regnvann. Rognebærene henger røde og tunge. Jeg følger solhattene langs gangveien, her og der er det innslag av lilla og purpur.

Så ser jeg noe bak vegetasjonen. Jeg har funnet regnvannskanalen. Det føles naturlig å bevege seg langs vann, jeg får lyst til å se hvor det fører.

Ulvenparken borettslag ligger i hestesko rundt gårdsrommet. Overvann fra tak og gangvei ledes til regnvannskanalen, som går langs hele fasaden. Kanalen skal håndtere mindre nedbør på trinn 1 i tretrinnsstrategien for håndtering av overvann. Den er utført i varierende størrelser av rullestein og beplantet på hver side med et bredt utvalg av busker og stauder i ulike sjikt. Små broer fører inn til oppgangene. Til sammen skaper dette en illusjon av vann. Slik fungerer kanalen, også når det ikke regner, og danner en frodig ramme rundt gårdsrommet. Det er rett og slett en fryd for øyet å gå langs regnvannskanalen.

Den offentlige gangveien ligger nokså tett på de private markterrassene, men regnvannskanalen og vegetasjonen er en buffer. Hver boenhet har sitt eget lille bekkelandskap like utenfor terrassen. Her kan man oppholde seg skjermet, men likevel ha kontakt med det som rører seg utenfor. På denne måten lykkes det å skape en naturlig overgang fra offentlig til privat rom, uten at det blir et påtrengende skille.

På oppdagelsesferd langs vannet

Jeg følger regnvannskanalen ut av gårdsrommet. Her munner kanalen ut i regnbed. Disse rammer inn parken, og hit ledes vannet når kanalen er full. Regnbedene inngår i tiltakene for å håndtere større nedbørshendelser på trinn 2 i tretrinnsstrategien. Når regnbedene er fulle, ledes vannet videre ut i parken hvor det forsinkes og fordrøyes av annen vegetasjon og nedsenkede grøntarealer. Ballbanen og deler av gangveien utgjør trinn 3 og kan oversvømmes ved ekstremnedbør.

Tiltak for å håndtere mindre nedbør er etablert i parken. Steinsatte renner og rullestein langs gangstiene samler vannet før det går over i de større, gresskledde fordrøyningsarealene. Sistnevnte oppleves som svært godt integrert i terrenget. For at man skal få en følelse av mengden regnvann til enhver tid, har landskapsarkitektene lagd en tett renne av smågatestein som samler takvannet fra barnehagen i midten av gårdsrommet. Dette er et godt pedagogisk grep som gjør folk oppmerksomme på vannet. Der vannet krysser gangveiene er det lagt rister i betongen. Slik mister man aldri vannet av syne og kan følge det gjennom hele parken.

Foruten å håndtere vannet, lykkes tiltakene med å løfte vannet som ressurs, selv ved mindre nedbør. At overvannet håndteres i ulik skala, gir en variert opplevelsesverdi. Parken lykkes særlig godt med å innlemme de forskjellige tiltakene i landskapet slik at de oppleves som en naturlig del av parken. Det rause arealet og en nøye gjennomtenkt planteplan oppleves som viktige suksessfaktorer.

Stram betong og robust beplantning

Gangveien av plasstøpt betong er et interessant grep, og gir en spennende, stram kontrast til den bugnende beplantningen og det organiske uttrykket ellers i anlegget. Den går gjennom hele området og markerer overgangen mellom gårdsrom og park, uten at det oppleves dominerende.

Betongen glir sømløst over i en langsgående benk som strekker seg langs gangveien gjennom hele området. Enkelte steder gjør benken en sving inn og her er det etablert større, varierte oppholdssoner med bord og benker. I bakkant ligger regnbedene og vegetasjonen sørger for å skape lune lommer for opphold.

Mens gårdsrommet har en parkmessig beplantning, er det benyttet vegetasjon med mer naturlig og vilt preg i parken. Felles for beplantningen er at artene er plantet i miks i stedet for i felt. De fleste artene er gunstige for pollinerende insekter. Den store variasjonen i trær, busker, stauder og prydgress gir prydverdi og variasjon gjennom hele året.

Spennende økoøy – overflødig gummiøy

Midt i parken er det noe som skiller seg ut. På en liten kolle har landskapsarkitektene lagd en økoøy. En grussti snor seg gjennom trærne, her kommer man tett på vegetasjonen og årstidsvariasjonene den gir. Stedegne arter er benyttet, og denne øya skal få lov til å utvikle seg på egne premisser. Slik fremstår den som et minilaboratorium for naturen. Den kunne gjerne fått enda litt mer areal, men det er uansett en spennende måte å få inn natur på.

På hver side av økoøya ligger en annen type øy som ikke faller i smak. To fargesprakende øyer med gummidekke og apparater. Dette fremstår som unødvendig og overflødig. Selv om Ulvenparken skal være en nabolagspark som legger til rette for opphold og lek for alle, skulle jeg ønske at landskapsarkitektene i dette tilfellet stolte på seg selv og tillot vegetasjon, vannelementer og terrengforskjeller å utgjøre rammene for lek og aktivitet.

Gummiøyene kunne med fordel blitt erstattet av enda en økoøy. Dette kunne blitt starten på et nettverk av stepping stones og samtidig gitt mer areal til fri lek, noe det gjerne er mangel på i tettbygde områder.

Kupert landskap

Det er verdt å merke seg at gårdsrommet delvis er anlagt på parkeringskjeller. At landskapsarkitektene har lykkes med både regnvannskanal, trær og busker er inspirerende og må applauderes. Sjelden har jeg sett så frodig beplantning på tak.

Nedkjøring til parkeringskjeller byr imidlertid ofte på utfordringer. Hvordan integreres disse i et grøntareal på en god måte? På Ulven har landskapsarkitektene brukt dette til sin fordel og fylt på med masser. Resultatet er små høydedrag med nok jordvolum til å plante trær. Disse haugene brukes til akebakker på vinteren, de er utkikkspunkt og de gjør at parken avdekkes litt og litt. Slike variasjoner i terrenget gir også ulikt mikroklima, med variasjoner i sol og skygge, vind og le, noe som åpner for forskjellig type beplantning. Høydedragene oppleves som en stor kvalitet i gårdsrommet og bidrar til å løfte effekten av beplantningen slik at romligheten maksimeres.

La det grønne få nok plass

Mye av kritikken mot utbyggingen på Ulven er nok berettiget. Etter å ha fulgt vannets vei gjennom Ulvenparken, slår det meg at jeg ikke har ofret bygningene en tanke. Jeg løfter blikket mot de utskjelte fasadene og konkluderer raskt med at vegetasjonen allerede kamuflerer mye av høyden på bygningene. Det er rett og slett ganske interessant å se hva som skjer når det grønne bare får ta nok plass.

I stadig tettere byer, og med mer ekstremvær i årene som kommer, er det viktigere enn noen gang å la naturen få en plass i det bebygde landskapet. Men skal naturen kunne levere økosystemtjenestene vi ønsker, trenger den nok plass. Det virker det som man har lyktes med på Ulven. Trærne mot næringsbygget i sør er enda små, men med tiden vil de vokse og danne den siste veggen i gårdsrommet. En grønn vegg som vil gjøre den hemmelige hagen på Ulven komplett.