Voldsløkka skole og kulturstasjon Oslo

Overvannshåndtering som premiss

810 elever går på skolen. Overflatene må være harde og robuste og tåle aktivitet. Og det er lagt inn permeable og grønne flater for overvannshåndtering. Målet var å skape et positivt tilskudd til nærmiljøet til tross for en veldig liten tomt. Man kan kalle reguleringen kravstor – eller at byggherre har vært fremoverlent og hatt høye miljøambisjoner.

Her er det viktig å løfte frem overvannshåndteringen som utgjør et solid grep og fremstår som helhetlig og svært godt utført. Konseptet løper gjennom hele skolegården og binder elementene fint sammen. Vann fra taknedløp føres via åpne renner i dekket til rist med renne under. Derfra blir vannet ledet ut i større, nedsenkede vegetasjonsarealer hvor det forsinkes og fordrøyes. Det blå konseptet ligger som et smykke rundt Heidenreich-bygget og legger føringer for resten av programmeringen.

Å la lokal, åpen overvannshåndtering være utgangspunkt for utformingen av en skolegård er modig og innovativt av Oslobygg KF. Plassmangel har vært en utfordring gjennom hele prosjektet, og åpen overvannshåndtering krever areal som kunne gått til elevene. At man har lykkes med å oppnå målene til byggherre og ivareta bestemmelsene i reguleringsplanen skal landskapsarkitektene i Østengen og Bergo ha mye av æren for.

Vegetasjon er ofte utsatt for slitasje i skolegårder. Sånn sett er det et smart grep at mye av vegetasjon inngår i overvannshåndteringen. 200 trær og 2000 busker er plantet, for det meste norske arter, i tillegg til mange kvadratmeter med blomstereng. Riktig tre på riktig plass har vært førende og plasseringen av hver enkelt art er foretatt ut fra hvordan de vokser naturlig. Derfor finner vi ingen bartrær i de nedsenkede arealene som skal fordrøye vannet. Det er forståelig, men det kunne med fordel vært noen bartrær andre steder i skolegården. Før de løvfellende artene får vokst seg til oppleves skolegården litt vel åpen så sent på høsten. At vegetasjonen er nedsenket gjør at særlig busksjiktet trenger noen år for å oppnå funksjon som romdannende element. Når det skjer tror jeg dette vil bli kjempefine rom å oppholde seg i, også etter at løvet faller.

Varierende overgang til nærområdet 

Tidligere var tomta veldig lukket mot omgivelsene. Landskapsarkitektene har jobbet mye med å etablere gode tverrforbindelser gjennom skolegården slik at den blir en integrert del av hele Voldsløkka-anlegget. Nord for Heidenreich-bygget er det anlagt en «kulturakse». Denne er stramt utformet, og består av en rekke med opphøyde sittekonstruksjoner som går parallelt med fasaden. En bred rabatt med både løvtrær og vintergrønne trær skaper en lun overgang mellom skolegård og idrettsbane. Midt blant trærne er det anlagt en scene, som henvender seg både mot skolen og idrettsanlegget og forbinder disse på en god måte.

Elementene i kulturaksen er moderne, men den stramme helheten harmonerer fint med Heidenreich-bygget. Samtidig savner jeg en strammere avslutning på skolegården i sør. Det er riktignok anlagt blomstereng her også, men arealene her er mer fragmentert. Et sammenhengende felt med vegetasjon hadde gjort seg, og adkomst til idrettsbanen kunne blitt løst ved å bruke rist.

Heidenreich-bygget kunne trengt noe å speile seg i, for eksempel en lav mur i samme farge. Denne kunne gått i flush med terrenget i skolegården, og fungert som sittekant ut mot banen. Den nødvendige terrengforskjellen er der allerede. Kombinert med blomstereng kunne det blitt kjempefint.

Solid material - og fargepalett

Selv om løvet har falt og blomstringen er over for lengst, var fargene noe av det første som slo meg da jeg entret skolegården. Både rister, gummidekke og belegningsstein fremhever den eldre industrifasaden uten å forstyrre den. Fargene i fasaden på det nye skolebygget passer overraskende godt inn i denne helheten.

Det jeg først trodde var marktegl viste seg å være et produkt fra Asak Miljøstein, utviklet spesielt for å skape samme liv og glød som tegl. Formatet er smalt og avlangt og med farger utviklet av KOI passer dette betongbelegget utmerket til Heidenreich-bygget. Alle stålkonstruksjoner er utført i en brunsort RAL, som oppleves varm og passer fint inn i fargepaletten. Langs de nedsenkede vegetasjonsarealene er det plassert lange benker som fungerer som avskjerming. I tillegg er det satt opp gjerder av midlertidig karakter, disse trekker inntrykket litt ned, men jeg antar de skal utgå på et tidspunkt.

Gummidekke og for mye asfalt stiller jeg meg kritisk til i skolegårder, men førstnevnte er vanskelig å komme unna dersom det også skal være rullevennlig. Argumentet med at asfalt danner en rolig flate mot solcellefasaden kjøper jeg bare halvveis, og skulle gjerne sett at det ble brukt et annet materiale her. Alt i alt oppleves material- og fargepalett gjennomtenkt og harmonisk. Den bidrar til å binde nytt og gammelt sammen slik at området fremstår som en helhet.

Ja takk til rist!

Vi må snakke mer om rist. Som rist- og åpen vannrenneentusiast blir jeg begeistret over den utstrakte bruken av slike elementer. Rist er nemlig et element man med fordel kan bruke mer, og særlig gunstig er det med tanke på dagsaktuelle temaer som biologisk mangfold, sammenhengende habitater, og håndtering av nettopp vann.

En rist er permeabel, noe som gir den et lett uttrykk og gjør at både vann og sollys kan passere. Det gjør at man ikke trenger å la vegetasjonen opphøre under den. En rist er også rullevennlig, noe som på Voldsløkka gjør at alle har tilgang til oppholds- og aktivitetsarealene i midten av vegetasjonsøyene.

I tillegg er det noe forlokkende ved det å bevege seg på en rist. Litt som å følge sviller langs en turvei i skogen. Man blir løftet ut av miljøet, og i stedet for å være en del av det, blir man en betrakter. Man observerer omgivelsene fra risten. Det passer fint på Voldsløkka, hvor vegetasjonen ikke skal forstyrres. Rista fungerer også som en plattform for læring, hvor man kan studere vegetasjonen og lese seg opp på informasjonsskiltene som er plassert ut.

Den gode benken

Uteområdet på Voldsløkka skole byr på mange og varierte rom, både for opphold og aktivitet. De mest vellykkede må være rommene som dannes på vegetasjonsøyene når løvverket har etablert seg på våren. Dette vil bare bli finere etter hvert som vegetasjonen blir tettere. Når det skjer vil de nok oppleves litt lunere, også på vinteren.

Tross varierte oppholdsmuligheter med både amfi, klatrestativ og langbord, savner jeg de mindre oppholdsstedene. De stedene man kan trekke seg litt tilbake til. Det er riktignok benker langs fasaden på det nye skolebygget som er trukket unna aktivitetssentrumet. Disse er imidlertid plassert foran vinduer og oppleves ikke som et godt sted å oppholde seg. Rekka av benker er lang, Uten noe som deler den opp og bidrar til mindre rom.

På torget og i passasjen mellom det nye skolebygget og Heidenreich-bygget, er det plassert en del stoler og bord i mindre grupper. I likhet med benkene langs fasaden innbyr heller ikke disse til opphold. Jeg setter meg ned og prøver å finne ut hvorfor. Også her er noen av stolene plassert foran vinduer. Jeg får følelsen av å sitte utsatt og eksponert.

Plasseringen nært innganger og aktive gangakser gjør det ikke bedre. Følelsen av ro uteblir. I passasjen er det så lavt under taket at det oppleves mer som en undergang enn et rom for opphold. Det er heller ikke noe mellom meg og resten av plassen eller noe som skiller de ulike gruppene litt fra hverandre. Det hadde ikke trengt å være så mye. En liten nivåforskjell, enda en vannrenne eller en plantekasse. Enkle grep kunne løftet disse sitteplassene og gjort dem mer innbydende. Et lite tak til hadde heller ikke skadet, det kunne for eksempel vært plassert i tilknytning til idrettsbanen.

Nominert til landskapsarkitekturprisen 2023

At uteområdet på Voldsløkka skole var nominert til landskapsarkitekturprisen 2023 er ikke overraskende etter å ha satt seg inn i prosjektet. Byggherre Oslo kommune skal berømmes for å legge lista høyt og stille krav, og prosjekterende landskapsarkitekt Østengen og Bergo har løst en stor oppgave på en liten tomt på en utmerket måte. Det er modig å gi så mye plass til vegetasjon når det er såpass knapt med kvadratmeter per elev fra før. Når det blå får legge premissene får man en skolegård litt utenom det vanlige, med veldig positivt fortegn.