Vollebekk Torg Oslo

En mosaikk av et bygulv

Hjertet av torget er omkranset av et forseggjort bygulv med en mosaikk av materialer og formater i nyanser av grått. Skifer, granitt, smågatestein og storgatestein med ulike overflatebehandlinger danner et levende spill. Alt satt i system, slik at besøkende ledes til de ulike målpunktene. Her og der er det innslag av rødlig stein, noe som gjør at bygulvet glir fint over til hjertet av torget, uten at kontrasten blir for stor. Og her, i hjertet, starter skattejakten. Gjenbrukt takstein av tegl er satt på høykant i deler av dekket, andre steder er den knust til grus. Sammen med innslag av tredekke skapes en livlig overflate som gir en lun varme til plassen. Felter med marktegl strammer opp inntrykket og rammer inn. Rullevennlig er det også.

Opp av mosaikken skyter en høy og luftig paviljong. Den sørger for skygge om sommeren og dessuten noe mer: Den definerer torget og gir romfølelse på en ellers åpen plass, og det trengs. Det gjør at man kan sette seg ned, uten å føle seg beglodd fra leilighetene som ligger rundt. Torget har allerede blitt en populær og inkluderende samlingsplass med aktivitet hele året.

Både paviljong og bygulv tar opp i seg fargene i de omkringliggende teglfasadene og forener bebyggelse og torg. Her og der er det vaiersystem for klatreplaner som vil gi lette, grønne vegger om sommeren. I bakkant av paviljongen aner man starten av en opphøyd hage som er i ferd med å bli til. Og nettopp dette med å bli til, selve prosessen, har vært et pionerarbeid med så mange gjenbrukselementer i sving. 

Spunt i ny drakt

Et vannarrangement er utformet som en konkav avspeiling av paviljongen og den opphøyde hagen. Og her blir det enda mer interessant. For aldri har jeg sett spunt ta seg så bra ut. Hvem skulle trodd? Denne støttekonstruksjonen, som gjerne forbindes med gigantiske byggegroper, ser her overraskende intim ut. Hvis det er lov å bruke ordet sexy om spunt, benytter jeg anledningen her.

Nede ved vannspeilet er det et svært vellykket møte mellom stålspunt og vegetasjon. Spuntene tripptrapper seg nedover og tar med seg fargene fra tegldekket helt ned til vannoverflaten. Spuntens form, ikke ulik den som finnes i bikaker, danner lommer for vegetasjon, noe som myker opp det industrielle inntrykket. Den originale funksjonen som støttekonstruksjon er beholdt, men spunten har fått nytt liv som dekorativt element. Funksjonell er den også, ved at den danner tråkketrinn ned mot vannet, noe som gjør at man elegant unngår kravet om rekkverk flere steder. Det er det flere barn på torget som benytter seg av, for her er det virkelig tilrettelagt for å utforske og oppdage.

På motsatt side svever plattformer av rist og terrasso ubesværet ned mot vannet. Langs siden med størst høydeforskjell ned til vannspeilet er bygulvet utført i tre, og dette avsluttes enkelt med en bryggekant.

En oppdagelsesferd på materialnivå

Benker, belysning, utsmykking og bordtennisbord. Hvor kommer dere fra? Standard hyllevarer er det i alle fall ikke. Ta belysningen, for eksempel. Ved første øyekast ser det ut som vanlige pullerter. Men ved nærmere ettersyn viser det seg at soklene er forkullet treverk, utført i den japanske teknikken Shou Sugi Ban. Det svarte treverket glir sømløst over i en kvadratisk lykt av smijern og glass på toppen.

Svarene kommer fra landskapsarkitektene. Steinen i bygulvet er hentet fra Campus Ås og Torvald Meyers gate, for å nevne noe. Paviljongen består blant annet av solskjermingsmoduler, hentet fra fasaden på et næringsbygg som sto rett ved torget. Herfra kom også taksteinen som nå er del av bygulvet.

Bordtennisbordene er små kunstverk i seg selv. Det som ligner avstøp av helleristninger er i realiteten kopper og kar fra Fretex, for knust til å kunne brukes. Støpt ned i betongen er porselen og keramikk foreviget. Gamle vaser, en halv kaffekopp med fin hank, en suppeterrin. En gang bruksgjenstander i en husholdning, nå dekorelement på et bordtennisbord.

Det meste av treverket kommer fra stillaslemmer, brukt i sin helhet eller plukket fra hverandre og satt sammen til benker, stoler og amfi. Om en planke må skiftes ut, kan den enkelt løsnes, slik at ikke hele møblet må byttes ut. Noe innslag av nytt treverk er det også, som kubbebenkene av malmfuru.

Armlenene og det ene langbordet på torget er resirkulert plast; fiskesneller, plastbestikk, snusbokser og assortert labmateriale har fått nytt liv her. Det andre bordet er restmarmor fra Nasjonalmuseet. Begge bordene har integrert belysning, og i mørket fremstår de som svevende flater av lys.

Kunsten på torget ble funnet på lageret hos et steinhuggeri. En lav steinskulptur i hjertet av torget med tilhørende runde heller i dekket gir ytterligere dynamikk til bygulvet. Dette uttrykket gjentas i tråkkheller og som støtte rundt den midlertidige, opphøyde hagen, her er det granittkjerner fra blant annet Slottsplassen. Under treningsapparatene består dekket av knust fasadetegl. Her har man klart kunststykket å sno seg unna gummidekke: Med fin nok fraksjon ble teglen godkjent som fallunderlag av lekeplasskontrollen.

Samlende fargepalett og formspråk

Det kan høres ut som et kaotisk loppemarked. Med så mange materialer og elementer blir det fort utfordrende å skape en sammenhengende helhet. Noe av svaret ligger kanskje i fargepaletten. Nyanser av rødt går igjen i bygulv, spunter, belysning, møblering og paviljong. En annen fellesnevner er det svarte understellet på møbleringen, som binder de ulike formene og enhetene sammen. Søppelbøtter og rekkverk er også utført i svart, sistnevnte så elegant at de nesten forsvinner.

Plattformuttrykket er gjennomgående, og bidrar sammen med fargepaletten til at torget oppleves såpass helhetlig. Resultatet er en balansert komposisjon, hvor konvekse og konkave former komplementerer hverandre. Med dette får det i utgangspunktet flate torget ulike nivåer og flere rom, og fremstår større enn det er. Plattformene og nedtrappingen mot vannet, og tråkkhellene rundt, over og gjennom den påbegynte opphøyde hagen skaper et dynamisk uttrykk. Slik åpnes torget for variert bevegelse og stedet kan oppdages på nytt og på nytt. 

Å være på riktig tid til riktig tid

Sirkularitet har vært førende i arbeidet med Vollebekk torg. Ombruksideen sprang ut av medvirkningsprosessen, hvor både landskapsarkitekter, lokale aktører, innbyggere og byggherre ble med på den sirkulære visjonen. Felles oppgaveforståelse har vært avgjørende for å lykkes med implementeringen av ombruksmaterialene. Det samme har god nok tid, timing, midlertidige tiltak i påvente av å finne riktig element, og ikke minst nok lagerplass. For det har vært en utfordring å finne riktig materiale til riktig tidspunkt. Attraktive restpartier har det med å forsvinne raskt. Testfelt for materialer har også vært en del av prosessen, blant annet for å finne ut hvordan takstein fungerte i dekket og for å sikre at vedlikehold ikke ble for komplisert.

Magien skjer når gammelt blir nytt

De ombrukte materialene forankrer prosjektet i stedet på et nytt og utradisjonelt vis. Kanskje kan uttrykket sammenlignes med å gå på loppemarked, komme hjem med klær fra fire forskjellige tiår og sette dem sammen til noe nytt og unikt. Det føles som om Vollebekk torg har vært der lenger enn det har, det tar vanligvis litt tid før nyetablerte prosjekter får det uttrykket. Handler det om patina? Eller er det følelsen av levd liv?

På samme måte som at vegetasjon må få et villere uttrykk for å ivareta biologisk mangfold, må vi fremover tenke nytt rundt estetikken også for byggematerialer. Vollebekk torg fremstår som et vellykket og spennende pionerarbeid, og en viktig motsats mot fast fashion i byggebransjen. Et slikt prosjekt koster fortsatt mer i timer og kroner, men det lønner seg med tanke på bærekraft og miljø. Kvalitetsmaterialer har fått nytt liv, og resultatet er unikt, også estetisk. Fremover blir det viktig å legge enda bedre til rette for sirkularitet i prosjekter. Vollebekk torg har satt en ambisiøs standard og bidrar forhåpentligvis til å vekke nysgjerrighet for ombruk av materialer i fremtidige prosjekter.