En skippers beslutning Sortland

II. I en leid Polestar på vei gjennom Den Blå Byen

I 1999 fikk Sortlands-kunstner Bjørn Elvenes ideen om å male hjembyen blå. Det er den fortsatt. I alle fall blå nok til at jeg legger merke til fargen allerede før jeg ser skiltingen mot Blåbyhallen, og kommer på at dette er noe jeg egentlig visste om. Ja vel. Så er det en tradisjon for å ville noe med husene sine her oppe.

III. Bomtur. Trodde jeg møtte opp i administrasjonsbygget. Viste seg å være lakseslakteriet

Når du ikke bare går inn hovedinngangen, men registrerer deg med navn og firma, tar av skoene som anvist og venter pent i en lobby som kunne ha tilhørt et hvilket som helst storkonsern på Aker Brygge. Bare for å bli oppringt fra den egentlige resepsjonen som må forklare deg at du du befinner deg i en fabrikk, ikke et kontorbygg, og at du må kjøre 500 meter til langs kaia – ja, da vet du at du har kommet til et produksjonslokale helt utenom det vanlige.

IV. Og omsider. Styrerommet til Holmøy Maritime. Med to, tidvis tre, generasjoner Holmøy til stede

Rommet er lyst, vakkert, med store vinduer og fin utsikt. Først inn i et gangareal innredet som fellesrom, så videre mot Sortlandssundet og de hvite fjelltoppene på Langøya. Jeg har bare fått tatt en liten kikk på fasilitetene. Men det har allerede slått meg at sist jeg var på en skikkelig befaring, var det Regjeringskvartalet jeg ble vist rundt i. Og den sammenligningen kommer Holmøy Maritime godt ut av. Ja, skulle jeg valgt hvor jeg helst ville hatt kontorstolen min, ville valget vært overraskende enkelt.

Anlegget er signert Snøhetta, og stod ferdig for vel ti år siden. Det er kai og fiskemottak, fryserom og kontrollsenter for fiskemerder, fasiliteter for ansatte og administrasjon, verksteder og lasteramper for trailere. Blant mye annet. Og Snøhetta har tegnet rubbel og bit. Nå sist lakseslakteriet jeg først gikk inn i – i seg selv en milliardinvestering som stod ferdig for snaut to år siden.

Og for å foregripe konklusjonen en smule: det samlede resultatet er formidabelt. Med unntak av Vestres fabrikk The Plus på Magnor, har jeg aldri sett maken. Bygninger. Uteområde. Interiører. Dette er i en fullstendig annen liga enn alt jeg har sett av lignende industri.

– Så hvorfor Snøhetta og hvorfor akkurat her?

Jeg retter spørsmålet mot dem som sitter på andre siden av møtebordet, administrerende direktør Knut R. Holmøy ved siden av datter og konsernutvikler Ida Margrethe

Holmøy. Mens gründer og far sjøl, Ola Helge Holmøy, allerede har vært inn og ut et par ganger.

– Grunnen til at vi er her vi er nå, sier Knut med trykk på hvert ord.

– Grunnen til at vi fikk noen til å designe oss, det handler nesten 100% om rekruttering. Om hvordan vi skal få den kompetansen vi trenger for å utvikle denne bedriften videre. I Nord Norge. På en øy. I et rått miljø.

Han sier at Holmøy som trålerrederi lenge hadde de aller fleste arbeidsplassene sine på sjøen. Og at da de besluttet å utvikle virksomheten med å selv ta kontroll på større deler av verdikjeden enn selve fisket, måtte de lage et hovedkontor. Tromsø og Harstad, Trondheim og Ålesund ble vurdert. Samtidig ble bransjen i Vesterålen restrukturert, slik at det ikke lenger var andre aktører å drive rekruttering sammen med.

– Her vi sitter i dag var fjerdeplass på listen over gode lokaliseringer, så ærlige skal vi være, sier Knut.

Samtidig beskriver han den lokale tilknytningen som sterk. Faren Ola Helge kom nordpå med familien som fireåring. De to neste generasjonene har blitt født og vokst opp her. En flekk av Norgeskartet der det ganske tilfeldig også fantes en arkitekt sist på 1970-tallet.

En arkitekt ved navn Tarald Lundevall, som i sin tid satt på det som het «Interkommunalt plankontor». Han ble kjent med Holmøy-familien, og selv om han etter hvert trakk sørover for å arbeide i Snøhetta, ble han engasjert for et mindre oppdrag med å rehabilitere et lite fiskevær på Sildpollen. Som igjen ledet til det langt større prosjektet hvor vi sitter akkurat nå.

– At fiskeindustri bruker arkitekt på denne måten tilhører de absolutte unntakene. Hvorfor er det ikke flere som tenker som dere?

– Vi er vant til å ta en skippers beslutning. Du må ta et valg, sier Knut.

– Og alt på de første møtene skjønte vi fort at arkitektene ikke bare var kunstnere, de kunne noe vi ikke kunne. De evnet å analysere oss. Ved å høre på det vi sa. Men også ved å se på oss fra utsiden. Det trengte vi. Dessuten sa de at de aldri ville designe noe som ikke var økonomisk tilpasset den virksomheten vi driver med. Min påstand er at dette anlegget ikke er nevneverdig dyrere enn om vi hadde gått til en entreprenør.

– Så dermed ble skipperens beslutning å overlate roret til arkitektene?

– Du kan si det slik.

– Men det skjedde ikke uten problemer. Underleverandør og entreprenør her godtok ikke dette med det samme. Og det gjorde ikke saken bedre at det var tre damer som kom oppover, men det handlet nok mest om at de ikke var vant til å forholde seg til en arkitekt på dette nivået Entreprenørene foreslo jo løsninger som var billigere her og nå. Men da slo far min i bordet og sa:«DuKnut – nå skal vi pinadø gjør som arkitekten sier. Nå skal vi følge dem». Og det gjorde vi.

V. To dager senere, på telefon med Skur 39

Det første jeg kan slå fast etter å ha snakket med Snøhettas prosjektansvarlige Knut Tronstad, er at den fortellingen jeg fikk servert i Vesterålen stemmer svært godt overens med opplevelsen til arkitekten som sitter i Oslo.

Tronstad forteller om en prosess som både var langvarig, komplisert og givende. Da de kom i kontakt med Holmøyene, var det snakk om en ganske liten administrasjon, mens de ansatte som ikke var i ledelsen jobbet i skift ute på båtene. Da de kom til Snøhetta, var det med ønske om noe helt nytt: En egen hjemmehavn, og med det en radikal utvidelse av virksomheten.

– Hvordan vil du beskrive møtet med Holmøy-familien?

– Det var utrolig raust. De sa umiddelbart noe slik som at «vi kan båter og fiske – nå må dere fortelle oss hvordan ting skal fungere på land». Og i den prosessen som fulgte, fikk vi et stort ansvar med å tegne alt, fra strukturen til hvordan båtene kommer inn og lastebilene kjører ut, ned til møteromsbord og interiørløsninger.

– Holmøyene var veldig nøye på å si at de ville ha dere arkitekter på sin side av møtebordet hele veien?

– Det stemmer. Noe som ikke minst fungerte så godt siden vi brukte så mye tid sammen og virkelig lærte hverandre å kjenne. Det er viktig å huske at ingen visste helt hva vi gikk til da denne prosessen startet, så vi prøvde tidlig å finne en struktur der vi kunne bygge ut komponenter underveis. De trodde at de bygde altfor stort, men det gikk bare noen få år, så begynte man å utvide og skjøte på. Nå har vi brukt hele fotavtrykket vårt.

– Hva er særlig viktig å trekke frem når det kommer til de arkitektoniske prioriteringene?

– For Holmen 1 var det kaia som var det viktige elementet, med livet som var der, med trucker og lasting og lossing. Bygningene er uhyre enkle volum. Men vi har latt fasaden mot sjøen være litt mer utsmykket med en utkraging. Administrasjonen løftet vi opp, så livet på kaia kunne bevege seg fritt under. Snuten stikker fram, slik at det hele tiden er kontakt med havet og båten som er på vei hjem.

– Byggherre sier også at rekruttering er hovedgrunnen til tett samarbeid med arkitekt. Ble det kommunisert underveis?

– Ja, vårt inntrykk var hele tiden at målet var å bygge opp et stabilt arbeidsmiljø. De er stolte av å ha holdt på siden 1973 uten å si opp eller nedbemanne. Og at dette skulle være et attraktivt sted, var et premiss fra starten av. De er også veldig gode på å invitere nabolag og nærmiljø inn, er veldig deltagende i lokalsamfunnet. Jeg vil si at de ser det å styrke Sortland og omgivelsene som en helt sentral del av selve sitt eksistensgrunnlag.

VI. En rundtur på lakseslakteriet i følge med resepsjonist med utvidede fullmakter, Hanne Ramstad Johannessen

Det er en del interessante betraktninger om hus og kvalitet som kommer frem i løpet av en befaring som dette. Som at tidligere Sortlands-ordfører, Arbeiderparti-bauta og statsforvalter i Nordland, Hill-Marta Solberg, under et tidligere besøk hos Holmøy fikk det enkle spørsmålet: «Etter et langt liv som kystpolitiker, har du vært på et fiskemottak eller foredlingsanlegg der du selv kunne tenke deg å arbeide ved?».

Etter en lang stillhet måtte hun vedgå at nei, det hadde hun ikke.

Den ærlige kjensgjerningen tar jeg med meg der vi går i en bred gang med godt dagslys som ligger et par etasjer opp og gir fri utsikt til hele produksjonslinjen i det nye lakseslakteriet. Å betrakte driften her, er på det nærmeste en hypnotisk opplevelse, der en jevn strøm av digre, levende laks kommer inn i ene enden, for å paralyseres elektrisk, avlives, sløyes og legges på is, før de pakkes ferdig i kasser og gjøres klar til forsendelse videre. Noe som skjer i tett samspill mellom mennesker og maskiner.

Og ja visst er det et samlebånd med rutinearbeid. Men lyset finner veien helt inn til der folk jobber, plassen er god, det er skinnende rent. Lite visste vel jeg om hvordan laksen skjæres og renses automatisk i et kammers med fire robotarmer, som blant annet støvsuger ut innvollene som tas vare på og brukes til nye produkter, mens det knapt er en blodflekk å se på selve anlegget.

Snøhetta har selvsagt ikke levert eller arrangert logistikken her. Men de har vært en god fasilitator. Og i likhet med selve produksjonslokalene, er også kantine, kontorer og alle andre arealer av en standard som fremstår helt formidabel.

– De fleste vi har på omvisning her, pleier å spørre om det er en stilling ledig, sier Hanne.

Hun tar ordene ut av munnen på meg.

VII. På kjøretøy skal storfolk kjennes! Ved siden av en direktørparkert Bentley utenfor administrasjonen

Jeg spurte sjefen Knut R. Holmøy om marginer. Vi som sitter sørpå, er jo vant til å høre at de i det store og hele er eventyrlig gode. Han forklarer at med alle omkostninger knyttet til grunnrenteskatt og dieselpriser i forlengelse av Iran-krigen, er de noe helt annet enn mange ser for seg.

Jeg er ikke i noen posisjon til å diskutere med ham. Men bilen som jeg snart forstod at tilhører hans far, en sort Bentley som hadde vakt oppsikt om den stod parkert på Bygdøys beste adresse, er nå en gang det den er.

- Dette er en familieeid bedrift der midlene føres tilbake til virksomheten, ikke tas ut som fortjeneste, sier Knut sindig. - Vi kunne solgt unna og sittet og dinglet med beina et sted. Men det vil vi ikke.

I stedet har de bygget opp en bedrift som i sin tur har bidratt sterkt til å holde et lokalsamfunn og en region i live. Og så må det jo legges til at dette ikke har skjedd uten at det har vært rettet kritikk mot Holmøy.

Selskapet har møtt motbør fra aktører som Norges Kystfiskarlag, som har stilt spørsmål ved bruken av store trålere og flåtefordelingen. Det har også vært lokal debatt og medieomtale rundt de tette forbindelsene mellom konsernet og Sortland kommune. Blant annet at kommunen lånte penger av selskapet for å kjøpe aksjer i Vesterålskraft, samt diskusjoner om finansiering og eierskap av infrastruktur i forbindelse med byggingen av selskapets lakseslakteri.

Og som med mange aktører i denne bransjen, har det vært anklager om avvik i internkontroll og fiskehelse, og bekymring rundt risikostyring, avvikshåndtering og manglende biosikkerhetsplaner.

Hjemme på Lillehammer er jeg nabo med Havboka-forfatter Morten Strøksnes, som har vært i intens ordkrig med oppdrettsnæring og fiskeri. Det samme gjelder min brors svoger Simen Sætre, som skrev ramsalt kritikk av lakseindustrien i boken Den nye fisken. Jeg er med andre ord godt informert om havbrukets skyggesider. Men i møte med Holmøy får jeg naturligvis en ganske annen versjon. Jeg har ingen forutsetninger for å ta parti eller egentlig mene noe om dette.

Det jeg imidlertid virkelig føler meg svært sikker på, er at uten fisk er det ikke noe liv på Sortland.

VIII. Stortinden, 1018 m.o.h. Kvelden før besøket på Holmen. Opp i T-skjorte, ned i tett snødrev

Jeg ser ned mot Vangpollen, videre ut i Sigerfjorden, mot Sortland og videre vestover. Der er det strålende sol over speilblankt hav, men nordfra kommer uværet sigende, så noe blivende sted er det ikke, her jeg står. Og nysnøen ligger fortsatt tykk i søkk og skygge helt ned i fjæra der jeg startet turen, så aprilværet her nord er ikke noe man skal ta lett på.

Men jeg blir stående på toppen så lenge jeg våger. Ser ned på de slyngete veiene og små gårdsbrukene. Jeg forstår jo mannen fra flyet; det er ikke liv laga for hvert enkelt, lille bruk. Men i det store grustaket innerst i Vangspollen kjører dumpere og gravemaskiner for full musikk. Og litt lenger ute ligger Sigerfjord asfaltfabrikk, allerede halvt innhyllet i de tiltagende regnbygene som er på anmarsj. Uten fisken, kan jeg ikke forestille meg at noe av det hadde vært her.

Det er de konkrete realitetene. Selv tablået fremfor meg i det trolske halvlyset ligner mest av alt på scenografien fra en Star Wars-film, med futuristiske sylinderformede bygninger i et øde landskap.

Og ja, jeg gremmes over vindmøllene som kverner langsomt og taust på den andre siden av fjorden. Men det må bo folk her. Uten folk mister både fjell og fjord liksom meningen sin. Men hvorfor?

Lenger rekker jeg ikke tenke før det første gufset slår over meg med et våtkaldt, hvitt dryss. Og for en stakket stund er det ikke annet å tenke på enn å komme seg ned. Men det jeg tar med meg i bakkene nedover er dette:

Det er og blir utrolig vanskelig å ikke romantisere Nord-Norge.

VIII. Tilbake på styrerommet

En oppfatning jeg også konfronterer Knut Holmøy med.

– Joda, den romantiseringen du snakker om, den kjenner vi godt. Den kommer fra sentrale Østlandet. Og den er slitsom. Vi vil også jobbe proft og effektivt, sier han ettertenksomt.

– Og vi håper vi får en forløsende faktor med den nye

Hålogalandsveien som skal åpne om halvannet år. Da blir det 50 minutter til Evenes. Vi håper det blir en gamechanger. For Oslo er logistikk-knutepunktet vårt. Slik er det bare.

Han smiler, og forteller at hvis man skal overleve og være en kostnadsleder, ja, så er logistikk utrolig viktig.

– Og er vi helt ærlige med oss selv, så hadde Harstad vært fantastisk for oss. Det går på fly og frakt. Fraktebåter går gjennom her vi er nå, på tross av, ikke på grunn av, de faktiske forutsetningene.

– Og det skal man ta på alvor.

IX. På utsiden

Besøket er over. Jeg står på parkeringsplassen og tar inn stedet etter å ha fått vite det jeg nå vet. Og det som slår meg, er at selv om jeg er her en dag med full drift, der fisk pøses inn i anlegget og trailer etter trailer svinger inn for å levere og hente produkter, er det påfallende stille her. Og at uteområdene er preget av en ekstrem ryddighet. Noe som handler om at Snøhetta sammen med Holmøy må ha gjort en utmerket jobb for å kartlegge og løse arealdisponering knyttet til logistikk og drift. Men også fordi alt er så fint at jeg tror det føles unaturlig å rote for mye på denne eiendommen.

Det er en omsorg i dette anlegget, der naturen tett innpå er ivaretatt. Der det ikke er noen unødvendige restarealer. Der det er lagt plen og plantet trær. Og ikke minst: At overgangen til fjæra og havet som jo er selve livsgrunnlaget her, ikke er en barriere, men et grønt grenseland du har lyst til å forsere – slik bygdas ungdom visstnok ofte gjør, med badeklær på kroppen eller fiskestenger i hendene.

X. Som et lynnedslag

Tilbake i et Widerø-fly. Jeg har havnet bakerst denne gangen, i en femseter, som en god, gammeldags skolebuss. Litt inneklemt, men hun som sitter ved vinduet spør om jeg vil bytte – hun liker ikke å fly, sier hun. Det gjør jeg, så jeg takker høflig ja.

Under oss glir Vesterålen over i Lofoten, jeg ser skrått ned på Svolvær og videre ut mot Kabelvåg der jeg bodde for ti års tid siden og videre vestover, før vi havner inn i et tett skydekke på vei over Vestfjorden mot Bodø.

Og jeg sitter og ser på den solide, litt værbitte og grimete vingen til Widerøe, da det plutselig kommer et smell som får skroget til å skake mens gnistene spruter over motoren og danser over flyvinduet. Rundt meg stiger et unisont gisp. Men hun som sitter ved siden av meg er taus som en gravstøtte og blek som et laken.

Men så stiger det frem, en rå latter fra langt på vei de fleste. «Det va da satan til smell». Og for meg som dagen i forveien så på asfaltfabrikken ved Vangspollen som en militærinstallasjon for Imperiet, tenker at dette må være det nærmeste jeg noen gang kommer til å være med i en Star Wars-film: Jeg vil aldri sitte i Millenium Falcon og bli beskutt med laserstråler. Men å være om bord i et Widerøe-fly som blir rammet av et lynnedslag, er ingen dårlig erstatning. Omgitt av en haug barske rebeller som ler hånlig og ikke lar seg skremme av den slags småtterier.

Og med det fortaper også dette forsøket på å skrive seg tett på de praktiske realitetene i vår nordligste landsdel seg over i det eventyrlige. Men det er kanskje ikke så galt?

For skal en bedrift som Holmøy Maritime overleve her, må de skape en visjon som gjør at folk får øye på de eksotiske, særegne kvalitetene i miljø og landskap. Godt hjulpet av en arkitektur som skaper inntrykk av at det er her fremtiden formes. Ikke som science fiction, men som nøktern næringsutvikling.