Pressens hus Oslo

Bygningen som premiss

De ansatte og besøkende i Pressens hus har gleden av å bevege seg rundt i varierte rom med forskjellige materialer, takhøyder, lysinnfall og utsikter. Arkitektene skaffet seg en grundig forståelse av den originale bygningskroppen. Gipsvegger og mindre tilbygg er rensket vekk, eksisterende kvaliteter løftet frem.

Prosjektet startet allerede i 2014 og åpnet dørene i 2021. Jonas Norsted fra Atelier Oslo forteller at oppdragsgiver Aspelin Ramm har gitt dem tillit fra begynnelsen av, slik at arkitektene kunne prioritere grundige undersøkelser. Siden ble bygningen designet ned til dørhåndtaket på inngangsdøren. Til tross for dette har prosjektet landet på en relativt lav kostnad per kvadratmeter.

Som i Sentralen var det viktig at bygningskroppen la premisset for hvordan prosjektet utviklet seg. Arkitektene har ikke gått inn med en forutbestemt metode eller konsept, men har bevisst latt det de oppdaget underveis være retningsgivende. Med Pressens hus viser Atelier Oslo og Kima at transformasjon er tidkrevende og uforutsigbart, og at det er viktig å sette arbeidsrammer som gir rom for dette.

Arkitektoniske grep

Skippergata kom til i 1657 da byen ble utvidet gjennom å fylle igjen sjøbunnen. I 1888 ble nummer 22 bygget som forretningsgård med store lagerarealer. Bygget ble regulert til bevaring blant annet fordi det er del av velbevarte Prinsens gate og på grunn av den spesielle stålkonstruksjonen i lager-delen av bygningen.

Skippergata 26 ble oppført i 1879 og står på byantikvarens gule liste. Først rommet bygningen både butikk, leiligheter og lager, senere ble store deler gjort om til kontorer. Begge bygningene har siden fungert som rørleggerforretning, kontor og lager, hvor fagarbeidere har kunnet kjøre inn i bakgården, og laste av og på via et tilbygg.

I dag er de to bygårdene transformert sammen til ett kontorbygg som er organisert rundt to nye innendørs atrier. Planen danner et slags åttetall rundt disse. Det ene atriet er den tidligere bakgården som lå mellom bygningene, med et tilført tak av glass og tre. Fra en rad av trebjelker i taket henger en konstruksjon av stål og tre som danner en slags innvendig svalgang på flere etasjer. Som besøkende kommer man først inn til det som tidligere var bakgården. Videre beveger man seg inn i et lite amfi hvor man finner en resepsjon, hvor rommet åpner seg opp og utvides i retning mot takvinduet. Bygningskroppen som henvender seg til Skippergata med inngangen til bakgården er bevart, mens arkitektene har bygget til nye elementer i motsatt ende.

I det andre atriet er etasjedekkene fjernet mens den bærende stålkonstruksjonen fra bakbygningen i Skippergata 22 er bevart og eksponert. Arkitektene har valgt å male konstruksjonen rød, fordi denne fargen passer godt med det eksisterende teglverkets fargetone. Som man kan se i hovedsnittet, har arkitektene utvidet etasjene over bakkeplan slik at de bygger innover i atriet. Dette rommet har fått et nytt tak, også av tre og glass.

Leietageren, altså Pressens hus, kom til prosjektet med en konkret plan for organisering av kontorer. Grovt sett er grunnplanet mer eller mindre offentlig tilgjengelig. Her finner man blant annet et mindre amfi, en resepsjon, større møtelokaler, og et stort fleksibelt rom som brukes som kantine og til arrangementer. Ut mot Skippergata er det lagt til rette for et mindre kontorlokale og en restaurant.

Andre etasje er satt av til mindre kontor mens de resterende etasjene er forbeholdt NTB. På taket er det en takterrasse som kan benyttes av alle ansatte.

Øm tektonik

Som beskrevet har den tidligere bakgården blitt dekket til med glass og en konstruksjon av tettsittende dype trebjelker. Dimensjonene på bjelkene og avstanden mellom dem påvirker måten lyset pensler overflatene i rommet på, og understreker hvordan dagens lengde og lysets vinkel endrer seg med årstiden. Dybden på bjelkene er bestemt av høyden på brannvinduene eller røyklukene som skal kunne åpnes og slippe ut røyk ved brann. De ligger som et vertikalt bånd under takvinduet. Dette er et eksempel på hvordan arkitektene har behandlet et funksjonelt behov pragmatisk, men samtidig med en sensitivitet og omhu i den arkitektoniske artikuleringen av løsningen.

Prosjektet ble gjennomført som totalentreprise, men det er verdt å nevne at arkitektene har anbefalt konkrete forhandlere, og at de blant annet har valgt å arbeide med en rå og ubehandlet ståltype. Her har tanken vært å velge «tidløse» materialer som holder seg godt og varer lenge. Bruken av tresorten ask kom på bakgrunn av hvilken tone som passet best inn visuelt.

Prosjektet lever opp til BREEAM very good, hvor det er innbefattet føringer for valg av materialer. Arkitektene utviser en omhu og sans for detaljer på mange områder i dette prosjektet, som kunne vært fint å se også i valg av forhandlere, produsenter og håndverkere. Prosjektet beskjeftiger seg med vern og kulturarv, men hva med den immaterielle kulturarven som ligger i lokalt forankrede teknikker og kunnskap om materialer?

Et kor av prisutdelere og artikkelforfattere trekker dette prosjektet frem som et forbilde, og DOGA-merkets jury uttaler at arkitektene bak prosjektet «både på funksjonelt og vakkert vis har transformert bevaringsverdige bygg til toppmoderne kontorer.” Hva kreves av et prosjekt for å vinne tre så gjeve priser for arkitektur i Norge i dag?

I dette prosjektet har byantikvaren stilt krav til bevaring og oppdragsgiver Aspelin Ramm har stilt krav om BREEAM very good. Kunne arkitektene brukt tilliten og ansvaret de fikk fra oppdragsgiver til selv å stille noen krav, for å prøve å utfordre eksisterende praksis enda litt mer? For eksempel har prosjektet skur 38 på Vippetangen i Oslo langt større miljøambisjoner og er de første i Norge til å ta i bruk leirebasert betong, i tillegg til å arbeide med vern og bevaring. Dessuten gir skur 38 mer tilbake til byen gjennom utearealene på gateplan. De som har mulighet til å realisere større prosjekter har ansvar for å bygge frem forbilder som til stadighet presser grensene for hvordan standarden bør være i dag.

Teglens budskap

I dag er taktile kvaliteter, romlig variasjon, fortidstegn, synlig håndverk, flotte steinbaser og ikke minst den gamle stålkonstruksjonen vevd sammen i rom som oppleves harmoniske, varme og avdempede. Alle synlige overflater av det eksisterende teglsteinsbygget har blitt dekket med et tynt lag murpuss. Teknikken kalles filsing. Dette grepet bidrar til at pressens hus oppleves som en samlet bygning og er dermed et vellykket grep i den forstand.

Da jeg besøkte bygningen for første gang, var det vanskelig å forestille seg de eksisterende bygårdene slik som arkitektene selv har beskrevet dem i tidligere intervjuer. I en presentasjon av prosjektet til NAL beskriver arkitektene at det til å begynne med var vanskelig å se potensialet, og at gjennom deres lange erfaring fra bransjen var dette et av de dårligere utgangspunktene. Arkitektene sier selv at de bevisst har valgt å frigjøre seg fra en mer dogmatisk og såkalt «modernistisk» tilnærming til transformasjon og kulturarv. De har vært mer opptatt av å skape et helhetlig prosjekt.

Legger filseteknikken et unødvendig slør over alle de spor som kunne hjulpet besøkende til å lese og forstå de grepene som har blitt gjort? Man kan hevde at dette grepet underslår byggets iboende formidlingsevne til fordel for noe som kanskje er mer behagelig å se på. En mulig løsning kunne vært å bruke teknikken på en måte som understreket hva som har vært utendørs og hvor skillet mellom bygningene gikk. På denne måten kunne man brukt arkitektonisk artikulering som et narrativt verktøy, ta den besøkende i hånden og hjelpe vedkommende til å forestille seg hva som har skjedd, og hvordan det en gang var. Ikke alene for å formidle byggets historie, men også for å understreke sine egne grep som arkitekt – som nå også er en del av bygningens historie. Resultatet er så fint og gjennomført at det er nærliggende å tenke at potensialet må ha vært åpenbart fra begynnelsen av, at det bare har vært et spørsmål om å avdekke det. Det er nesten litt urettferdig overfor dem selv, at arkitektene har gjort en så god jobb med å forfine og rense bygningene i den grad at man kanskje ikke forstår hvor uoversiktlig og komplekst utgangspunktet var.

Mennesket og det bygde

Både i tidligere intervjuer og i samtale med meg beskriver arkitektene at de gjerne ville gjøre et «fint prosjekt». I samtalen om hva som er fint ligger det mye og lurer under overflaten. Hva liker vi, hva kan vi forstå og forholde oss til, hva er vi vant med, hva har vi gode assosiasjoner til, hvilke miljøer trives vi i og hvilke verdier representeres i forskjellige estetiske uttrykk? Det er vanskelig å si hva folk flest tenker utgjør et fint prosjekt, eller hva mange forestiller seg at arkitektens virke innebærer.

Målet må være et prosjekt som blir fint som et resultat av flinke fagfolk som tar gode beslutninger basert på faglig kunnskap, bærekraft og kultur. Ikke et prosjekt som ser fint ut som et resultat av valg motivert av hva som vil se fint ut, uavhengig av om det gavner samfunn og landskap på lang sikt. Kanskje denne artikkelen, gjennom å gi mer informasjon om prosjektets premiss og prosess, kan bidra til at flere kan delta i diskusjonen, på et bedre informert grunnlag. Bidra til at flere forstår det store og viktige arbeidet som har gjort at dette prosjektet ble et såkalt fint prosjekt. Et prosjekt hvor arkitektonisk kvalitet og opplevelsen av arkitekturen står i sentrum, som Norsted selv sier. Dersom vi skal kunne inkludere flere i samtalen om gode bygde miljøer, er det viktig at fagfolk tar på seg ansvaret for å forklare kompleksiteten i alle faktorene som virker inn på forholdet mellom mennesket og det bygde.