Campus Kristiansund Kristiansund

Fornuftig norsk trearkitektur

Det allerede nevnte atriet fungerer som et sentralt midtpunkt, som byggets seks etasjer er formet rundt. Trappen som forbinder etasjene går på kryss og tvers i det store, imponerende volumet, med enkelte større repos, der det er soner for å arbeide eller grupperom for studentene.

Fra taket henger en lysinstallasjon, «Sildestimen», tegnet av Light Bureau, hvor lampene skifter intensitet. Disse to grepene skaper til sammen et dynamisk rom med interessante ting å hvile øynene på og god utsikt uansett hvor man befinner seg.

Bygget er oppført med en massivtrekonstruksjon og kledd i treverk i ulike dimensjoner på innsiden, fra spiler til panel. Trearbeidene er presise, men også røffe noen steder og gir en følelse av skikkelig og nøktern norsk trearkitektur. Det er robust og hyggelig, kanskje til og med gjenkjennelig. Atriet har glasstak og vi kan høre regnet tromme mot rutene. Muligens ikke en helt uvanlig lyd i denne regionen. Lyden understreker at her er man skjermet for vær og vind.

Åpent for alle

Bygulvet strekker seg innover i første etasje og utgjør en møteplass for de som studerer og arbeider i bygget, men også forbipasserende, da dette er et åpent og offentlig tilgjengelig bygg. Initiativtakerne har ønsket å gi noe tilbake til byen, og med det dele det nye hjemmet sitt. Det er sjelden vare og et forbilledlig eksempel på at slike kvaliteter er realiserbare dersom de legges inn som et tidlig premiss i prosjektet. Trappen som leder oppover i bygget er også tilgjengelig, mens kontorer og annet som befinner seg i randsonen rundt atriet er forbeholdt de som holder til fast i bygget. Behovet for en innendørs møteplass er tiltrengt i en del av Norge hvor været ikke alltid tillater at man oppholder seg utendørs.

I første etasje er det sittemøbler i ulike versjoner og høyder. Her har interiørarkitektene i PIR2 demonstrert hvordan man enkelt kan bruke ulike typer møbler som dekker flere behov, samtidig som de understreker funksjonen og dynamikken i rommet.

Grader av formell eller uformell samtale, et ønske om å sitte konsentrert alene eller slå i hjel noen minutter før man beveger seg videre, er alle eksempler på situasjoner som finner sted innenfor bare den halve timen jeg observerer rommet. Og det er fint å se hvordan mennesker intuitivt velger de møbelgruppene som passer til den bruken de har behov for. En ung gründer møter en forsker og setter seg ned ved et av langbordene, slik at de kan sitte overfor hverandre. På den måten kan han presentere sin case og se mottakerens reaksjon. Ved siden av sitter to tenåringer lettere henslengt i loungestolene og venter på bussen, mens de halvt snakker, halvt scroller, og av og til myser opp på været over seg. 

Konsekvent fargebruk

Farger går igjen som et tema i bygget ved siden av treverket. Fasaden har hentet farger fra byens eksisterende arkitektur. Innvending oppleves bygget som ekstremt konsekvent når det gjelder fargebruk.

De samme rød- og grønnfargene går igjen over det hele, med variasjon i ulike nyanser, fra fliser på toalettene til valg av møbelstoffer. Alle dørene har den samme dypgrønne fargen. Dette gir en sømløs opplevelse av et stort bygg og bidrar til å skape en helhetlig identitet. Minuset er at det blir vanskeligere å orientere seg og skille mellom hvor man er i etasjene.

Flere av leietakerne har gjort sine egne innredningsprosjekter, hvorav en del er gjenbruk. Fellesarealene har fått ny møblering. Den er fleksibel og bidrar til at ulike soner kan ommøbleres og tilfredsstille ulike krav til samhandling og møter, noe som er et viktig premiss for at dette bygget skal fungere slik det er tenkt. Dog hadde det kanskje vært ønskelig at flere av møblene bidro i enda større grad til å forankre det hele mer lokalt i regionen.

Kunnskapslyst

Bygget illustrerer potensialet som ligger i arkitektur som et virkemiddel for å få til endring. Kommunen hadde et lavere utdanningssnitt enn resten av regionen og ønsket å skape et sted som ville stimulere kunnskapslysten. Både beliggenheten og aktørene i bygget er nært knyttet til lokal industri som havbruk, olje og skipsfart. Ved å holde til under ett tak har de nå mulighet til å samarbeide, der de før stod hver for seg. I tillegg er det tenkt at flere ansatte og studenter i sentrum vil bidra til utvikling og verdiskaping. Byen skal bruke campus og omvendt. Nå har de også en samlet utadrettet flate mot publikum og utformingen av bygget med dets helhetlige interiør understreker dette.

Rent fysisk legger bygget til rette for at tilfeldige møter kan skje, ved at det er planlagt inn krysninger gjennom atriet og sirkulasjonen rundt i bygget, samt plassering av kantinen på gateplan. Her samles alle til lunsj. Slik har leietagerne flere fasiliteter tilgjengelig enn de ville hatt hver for seg.

Et eksempel er fagskolens laboratorier. Her kan også industrien komme inn for å drive med forskning. Plutselig kan det oppstå nye tanker eller møter som gir noen mulighet til å forske på noe uoppdaget.

Andre forutsetninger?

I det jeg kjører ut av Kristiansund og ser tomme butikklokaler, slår det meg at kanskje utfallet av dette prosjektet hadde vært annerledes om det hadde blitt planlagt i dag. Det sies at vi ikke skal bygge særlig mye nytt i årene fremover, da vi må ta i bruk den bygningsmassen vi allerede har – i mye større grad enn det vi gjør nå, selv om vi bygger med utgangspunkt i bærekraftige valg.

Hadde det vært mulig å ta i bruk ett eller flere av byens tomme bygg og transformert den karakteristiske Kristiansund-arkitekturen til en versjon av dagens nybygde campus? Hadde man trengt syv nye etasjer med bruk av nye ressurser for å få det til? Kunne kanskje gjenbruk av møbler, med aksept for at det hadde blitt en mindre grad av rød tråd, gitt det hele en helt unik karakter av Kristiansund og noe man bare fant her? Det hadde sikkert ikke vært enkelt å få til, med både trange økonomiske rammer og uenighet. Men når jeg ser hva disse standhaftige menneskene har fått til med dette bygget, tenker jeg at det faktisk hadde vært mulig.