Emosjonell og politisk åpning av nordiske paviljongen i Venezia

Det finske bidraget i den nordiske paviljongen i Venezia utforsker hvordan forskjellige menneskekropper relaterer til arkitektur og modernismens spesifikke arkitektur.

Nordisk åpning Venezia 2025

BODYTOPIA: Kropp og arkitektur står i sentrum bak Fehn-paviljongens inngang i Giardini, Venezia.

Foto: Anders Rubing
>

Venezia-biennalen er i gang. Blant alle åpninger og omvisninger ble åpningen av den nordiske paviljongen i Giardiniparken i Venezia både emosjonell og politisk.

Årets kunstner i paviljongen er performance-kunstneren Teo Ala-Ruona, og den Nordiske paviljongen er i år kuratert av Kaisa Karvinen fra Finske Nasjonalmuseet for arkitektur og design. Den storstilte åpningen fant sted torsdag ettermiddag.

Temaet Ala-Rouna ønsker å utforske er hvordan forskjellige menneskekropper relaterer til arkitektur og modernismens spesifikke arkitektur. Det er et svar på kuratorens ønsket om å undersøke modernismens arkitektur og betongens materialitet, to tematikker som er allestedsværende i en finsk arkitekturkanon.

Svaret Ala-Ruona og hans team kom opp med er en installasjon i paviljongen og fem partitur for arkitektur. 

>

Blikket på transkroppen

I disse partiturene undersøkes hvordan menneskekroppen relaterer til materialene i paviljongen og utstillingen. Men det er også et forsøk på å undersøke hvordan arkitekturens ideologier og tenkemåter påvirker hvordan vi ser på menneskekroppen. Utgangspunktet er en spesifikk type kropp, transkroppen.

Den uttalte ambisjonen er å kunne reflektere og spekulere over tilgjengelighet for alle menneskekropper gjennom å være så spesifikk i undersøkelsen hvordan noen menneskekropper fungerer i paviljongens arkitektur. I sin tur kan det påvirke hvordan vi kan tenke om og utforme arkitektur.

Nordisk åpning Venezia 2025

En av performance-delene fant sted på en bil med to betongsøyler.

Foto: Anders Rubing

To timer med performance

Sverre Fehns nordiske paviljong er fylt opp av objekter: en opphøyd platting av betong med gjenbrukt marmor fra Finlandia-bygget, en bil med to betongsøyler og en liten betongpaviljong i paviljongen med samme størrelse som en fraktcontainer med et maskinlignende kunstverk med slanger og sprøytespisser innvendig.

Videoskjermer festet på gamle flaggstenger viser en kunstfilm laget for utstillingen og i taket henger høyttalere. Installasjonen med objekter er også scene for en to timer lang performance av de fem partiturene utviklet av Ala-Ruona og hans team med artister, designere, arkitekter og lyddesignere.

Før premieren av performancen holdt Karvinen og Ala-Ruona politiske og emosjonelle taler, både om vekten av å arbeide kollaborativt, om performance som en romlig arkitektonisk undersøkelse og om relasjonen mellom normer og modernismen.

Nordisk åpning Venezia 2025

– Performance har alltid hatt potensiale til å utfordre de konvensjoner som arkitekter ikke alltid kan gjøre med arkitekturprosjekter, mente kurator Karvinen i sin åpningstale.

Foto: Anders Rubing

Menneskekroppen er definerende

Ala-Ruona avsluttet sin tale med en refleksjon om hvordan verden på kort tid har blitt enda mer fiendtlig mot transpersoner og hvordan spesielt rettighetene til transpersoner med doble minoriteter blir rasert. 

Samtidig poengterte han hvordan hans egne rettigheter, liksom mange andre transpersoners, står i gjeld til dem som nå taper sine rettigheter rundt om i verden. 

I en tidligere samtale med kurator Karvinen, betonte hun også relasjonen mellom performance og arkitektur. 

– Da menneskekroppen er definerende for all arkitektur er det også gjennom performance at kroppen kan bli et verktøy for å undersøke arkitekturen, sa hun og fortsatte:

– Performance har alltid hatt potensiale til å utfordre de konvensjoner som arkitekter ikke alltid kan gjøre med arkitekturprosjekter.

Samarbeidet mellom kunstner og kurator var også basert på en ambisjon om å la diskusjonen om modernismen få flere nyanser enn svart og hvitt.

Åpne arkitekturfeltet

Samarbeidet med en kunstner var også basert på et ønske om «å åpne arkitekturfeltet for andre enn arkitekter og en ambisjon om å la diskusjonen om modernismen få flere nyanser enn svart og hvitt».  

Og for dem som ikke får muligheten til å se performance-programmet kom det en klar beskjed fra Karvinen:

– Utstillingen i paviljongen er bygget som en scene for performance. Som en del av utstillingen i paviljongen er også de fem partiturene som performancekunstnerne utfører ved åpningen beskrevet. I fortsettelsen av utstillingen er og kan publikum være performancekunstnerne, oppfordret hun.

>
>
>