– En måte å bygge sykehus på som kanskje ikke lenger er så i vinden

Ikke ment som polemikk

Tidspunktet er nemlig ikke tilfeldig. Arbeidet med utvidelse av sykehuset er nå nemlig i gang, en utvidelse som vil endre Rikshospitalet vesentlig. Inngangsplass blir byggetomt for utvidelse med nye høyhus, med en nær dobling av sengeantall og behandlingskapasitet.

Om denne endringen av det humanistiske sykehuset, det berømte mottoet for det opprinnelige prosjektet, skriver arkitektene i Ratio:

«Tiden vil vise om grunnstrukturen i Rikshospitalet vil tåle denne transformasjonen, slik at det opprinnelige sykehuset blir en ressurs for helheten. Eller vil snarere størrelsen sprenge oppfattelsen av trygghet, oversikt og gjenkjennelse som det humanistiske sykehuset søkte å gi?»

– Dette er ikke ment som en polemikk mot det som bygges nå, men boka kan sees som en manifestasjon av en måte å bygge sykehus på som kanskje ikke lenger er så i vinden, sier Svendsen.

I boka skriver de også at det er deres håp «at idéene om det humanistiske sykehus og de premissene som formet Nytt Rikshospital, blir forstått, bevart og videreført i tidene som kommer».

«I en tid der det stilles stadig strammere krav om effektivisering og standardisering, er behovet for å ta utgangspunkt i den menneskelige målestokk viktigere enn noen gang», heter det i avslutningen av bokens forord.

Konkurranse avgjørende

At prosjektet var et resultat av en konkurranse, er vesentlig, mener Svendsen.

– Gjennom en konkurranse finner man fram til et idegrunnlag og et konsept.

Det var slik arkitektene den gang kom fram til begrepet som skulle bli velkjent også utover landets grenser: Det humanistiske sykehuset. Fokuset var på menneskene, både pasienter, pårørende og ansatte, med et bymessig hierarki og en glassgate som bandt alt sammen, i tillegg til en menneskelig skala og god utsikt til de grønne omgivelsene.

– Det er sånne idéer som kanskje ikke ville fått form hvis ikke det var en konkurranse. Helseforetakene bestiller ikke en idé. De bestiller rom, funksjon og kompetanse.

Lite rom for ikke-målbare kvaliteter

Solveig Strand påpeker at det ikke bare handler om helseforetakene, men at spørsmålet ligger på et høyere nivå.

– Rikshospitalet er fra samme tid som Gardermoen og OL på Lillehammer, en tid der Norge ville vise hvem vi var gjennom arkitektur. Helseforetakene blir målt på at de kommer innenfor budsjettet, og da blir det fokus i prosjektene også. Det blir lite rom for å utvikle ikke-målbare kvaliteter, sier Strand.

Svendsen fortsetter:

– Spørsmålet ligger på kulturelt nivå i landet: Hvordan vil vi bygge det offentlige Norge? Vil vi bruke de store byggene til å vise fram noe stolt og fint, eller bare få noe opp på budsjett?

Presser volumene sammen

Før det blir for negativt er både Svendsen og Strand raske med å påpeke at man ikke skal overdrive, og at det tross alt finnes spillerom også innenfor dagens rammer. På nye Drammen sykehus, for eksempel, har glassgata blitt en suksess, grepet som for første gang i sykehussammenheng ble brukt på Rikshospitalet.

– I alle nye sykehus prøver arkitektene å løse det så godt som mulig for de menneskene som skal være der. Men det er klart det er et press på få ned fotavtrykket, presse det bygnignsvolumet sammen og få det så kompakt som mulig, sier Strand.

Jill Jevnaker påpeker en viktig likevel forskjellen fra 90-tallets Rikshospital.

– Der var det det beste konseptet som vant konkurransen, og det var bærende gjennom hele prosjektet. En konkurranse legger premissene på en helt annen måte.

Dokumenterer levd liv

Kjernen i boka om sykehuset er bildeserien til fotograf Rasmus Hjortshøj, som har dokumentert et sykehus i drift – ikke bare en urørt versjon av et nylig ferdigstilt prosjekt, som prosjektbilder ofte kan være. Her ser man hvordan mennesker har hatt i bruk og til tider herjet med rommene og arkitekturen – og at denne likevel har tålt alt det sykehusdrift krever av et hus.

I arbeidet med Rikshospitalet  var det omfattende medvirkningsarbeidet sentralt.  Et stort  antall brukere var involvert i medvirkningsprosessen , noe som ifølge Svendsen har gjort at brukerne fikk et eierskap til prosjektet og bygget, som også har forplantet seg til nye ansatte og brukere.

– For å lykkes i et prosjekt er medvirkningsprosessen et viktig suksesskriterium. Vi er avhengig av å skjønne behovene for å kunne løse oppgaven innenfor rammene, sier Strand.

Manglende forståelse

Sykehusprosjektering foregår i dag med mange parallelle prosesser, påpeker hun. Det gjør at prosjektene kanskje ikke modnes underveis i samme grad som før.

– Det er så mange som er opptatt av design og estetikk i samfunnet, samtidig aksepterer vi at det i mindre grad vektlegges på det som bygges. Det gjelder for både offentlige og private utbyggere. Jeg tror det handler om manglende forståelse av hvor viktig omgivelsene våre er. Kanskje det av og til innebærer en større investeringskostnad, men på sikt er det mye mer bærekraftig, og har kvaliteter som kanskje ikke så lett kan måles, sier Jevnaker.

– Det er jo litt trist hvis oppsummeringen av nye norske sykehus er at det er høye, grå bokser som ikke snakker med byen, sier Svendsen og viser til Ida Messels kritikk av Drammen sykehus i Arkitektur.

Før han legger til:

– Det høres ut som en klagesang over vår tid, og det vil vi ikke at det skal være. Boka er en statusrapport og en oppsummering av en måte å tenke sykehus på.

Utarbeidet konsept for utvidelse

Det er heller ikke til å stikke under en stol at Ratio var med og utarbeidet konseptet for den utvidelsen av sykehuset som de nå ytrer en mild bekymring for. Det begynte med en mulighetsstudie der det lå mange alternativer på bordet, forklarer arkitektene. Underveis i prosessen ble imidlertid mulighetene innskrenket når det gjaldt hvor man kunne bygge og hvor mye man kunne rive, både av antikvariske og økonomiske årsaker. Samtidig  vokste arealprogrammet betydelig.

Resultatet ble en trangere tomt og et høyere bygg, og at programmet må løses i et høyere bygg.Det er et krevende utgangspunkt, på en måte et slags «catch 22» for det videre arbeidet. 

– Det er ikke noe bitterhet fra deres side, over at dere mistet oppdraget med å jobbe videre med Rikshospitalet?

–  Nei, absolutt ikke. Vi så jo at det kanskje var en fare for at man ikke ville kunne følge opp de tankene og konseptene som lå der fra før. Så tenkte vi likevel at det er vi som kjenner sykehuset best, så da ville vi kanskje stille best til å håndtere det. Vi var villig til å påta oss ansvaret, men det er kanskje greit at det ikke ble oss. Vi har all tillit til at arkitektene som nå jobber med Rikshospitalet gjør en utmerket jobb, sier Svendsen.

Skeptisk til «runddans»

I stedet endte Ratio opp med å få oppdrag på Aker, med et sykehus noen andre hadde utarbeidet konseptet til. 

– Det ser vi i de fleste sykehusprosjektene nå: Noen etablerer konsept i tidligfase, gjøre vurderinger, setter seg inn i logistikk og flyt, og så kommer et helt nytt team og skal sette seg inn i alt på nytt. Det tenker jeg er lite samfunnsøkonomisk gunstig. Så jobber man med et forprosjekt, og så kan det komme en entreprenør som får lov til å ta med helt nye prosjekterende inn for å ferdigstille. Da kan veldig mye kunnskap gå tapt i prosjekteringsprosessen. 

Et avgjørende aspekt, tror Strand, er å ha gode arkitekter i organisasjonen på byggherresiden.

– Det gjør det lettere å få gjennomslag for de verdiene og kvalitetene alle vi arkitekter slåss for. Det handler om å prioritere de riktige tingene, og legge kostnadene de riktige stedene, og å skape bygg som står seg over lang tid.

Rikshospitalet var i sin tid en reaksjon på de kompakte, høye 70-tallssykehusene. Så kom Rikshospitalet  med sin tette og lave, bymessige struktur, som ble ført videre blant annet med St. Olavs hospital sentralt i Trondheim.

– Nå kan det se ut til at vi er tilbake igjen til de kompakte, høye sykehusene, avslutter Strand.