Frank Gehry (1929-2025): – En frigjørende kraft for arkitekter

Glad i den unge Gehry

Gehry var mye mer enn det titankledde Guggenheim-bygget fra 1997. Gehry var født Goldberg i Toronto i 1929 og skiftet navn i 20-årene etter å ha opplevd antisemittisme. Han flyttet til California og studerte arkitektur ved University of Southern California før han startet sit eget kontor Gehry & Associates i 1962. 

Her drev han først og fremst med mindre prosjekter og ombygninger og blir for alvor et kjent navn når han designer ombyggingen av sitt eget hus i Santa Monica med kryssfiner og bølgeblikk.

Spør du arkitekturhistoriker ved AHO, Mari Hvattum, vil hun i dag helst minnes denne tidlige Gehry. 

– Jeg er veldig glad i den unge Gehry. Han som gjør Santa Monica-huset i 1978. Den ville sammensetningen av materialer han finner rundt omkring, sier Hvattum til Arkitektur. 

Kritikk av det pompøse 

Når vi tenker på Gehry i dag, er det imidlertid som den etablerte stjernearkitekten han ble etter Guggenheim. Men utgangspunktet var helt annerledes forklarer Hvattum. 

– På sine eldre dager ble han en «starchitect» som pumpet Guggenheim-kloner rundt over hele kloden. Men den unge Gehry var så mye mer rocka og anarkistisk og herlig. Det er ham vi må huske!

– Hvorfor er det viktig å huske den Gehry? 

– Fordi han der sto for en radikal kritikk av den mer pompøse sen-modernismen og postmodernismen som regjerte på 1970- og -80-tallet. Santa Monica-huset er et fingerpek til pompøsitet og alle de pretensiøse og ideene om kommunikativ arkitektur. Huset er en befriende arkitektur som ble til av lyst, overskudd og dessuten mangel på penger. 

– Hvor nyskapende var hans prosjekt den gangen? 

– Siden han nå er død, kan vi godt si at han var veldig nyskapende. Samtidig var han i slekt med samtidens kunstbevegelser, som begynte å bruke funnede materialer og interesserte seg for trash-estetikken. Gehry var dermed ikke alene, men absolutt et friskt pust. 

– Hvordan er interessen for Gehry blant dagens studenter? 

– Den er ikke stor, men studentene blir alltid glade og oppkvikket når jeg viser dem Santa Monica-huset. Det føyer seg fint inn i den aksjonistiske og rabulistiske arkitekturen som er i vinden nå. 

Nyliberal byutvikling 

Når da Gehry utover 1990-tallet blir mannen bak både Guggenheim og Bilbao-effekten og den hyllesten det medførte, er det også naturlig å trekke frem kritikken. 

– For meg henfaller Gehry etterhvert til formalisme, med for stor tro på formens betydning. Han var på mange måter en skulptør og var utvilsomt en dyktig formskaper. Men når slike formsterke verker blir pumpet ut i stor skala verden over går det en viss inflasjon i det hele. Byutviklere over hele verden håpet at arkitektur skulle sette byene «på kartet» i form av turisme og økonomisk vekst – en utvikling Gehry ble koblet til gjennom den mye omtalte «Bilbao-effekten», enten han ville eller ikke, sier Hvattum.

– Hvilken innvirkning har han da hatt på norsk arkitektur? 

– Den unge Gehry var en frigjørende skikkelse i arkitekturen, også i Norge, men jeg vet ikke om norske arkitekter som står i direkte gjeld til ham. Jeg kan tenke meg at han ikke sto spesielt høyt i kurs hos Christian Norberg-Schulz og den generasjonen, til det var han for rar. Sverre Fehn kunne kanskje hatt sansen for ham, men jeg vet ikke om de noen gang møttes. 

– Bilbao-effekten slo vel litt inn i Norge også? 

– Bølgen av formsterke kulturhus i Norge er nok til en viss grad utslag av Bilbao-effekten, eller i alle fall håpet om den. Kilden kulturhus i Kristiansand, for eksempel. Det er på en måte øyeblikket hvor den ikoniske brand-arkitekturen blir innlemmet i norsk byutvikling, sier Hvattum.

Jobbet til det siste

Thorsen i Snøhetta møtte Gehry første gang i 1981, da han studerte i Graz, Østerrike og Gehry akkurat hadde gjort ferdig Santa Monica-huset. Thorsen beskriver han som en «overstrømmende og herlig person i møte med unge studenter».

Siste gang de møttes var Gehry blitt 93 år gammel og deltok i samme konkurranse Performing Arts Centre (PAC), Abu Dhabi. 

– Han kom flyvende inn fra Los Angeles med nattflyet, kom rett til lunsj, presenterte prosjektet, dro til byggeplassen og fløy hjem samme kveld – og han vant!

– Han var på jobb til det siste? 

– Absolutt. Og utrolig klar og lett å kommunisere med. Jeg følte også at han hadde en slags sjenerthet over seg, på en veldig positiv måte. 

Ett ord: Forløsende 

Rollen Gehry spiller i arkitekturen fra slutten av 1980-tallet og utover -90-tallet kan ikke overvurderes, mener Thorsen i Snøhetta. 

– Ett ord for å beskrive rollen hans er «forløsende». Plutselig var normen for det som var mulig å tegne og bygge endret. Med Guggenheim skjer det en revolusjon i arkitekturen. 

– Hvordan har han påvirket deg som arkitekt? 

– Sterkt og voldsomt. Selv om vi ikke gikk i samme fotspor når det gjaldt formspråk og estetikk, så var tenkningen rundt arkitektur lik. Hva var lidenskapen som lå i bunnen? Hvordan er det mulig å tenke fritt? Hvordan komme seg videre i en fastlåst «commodity»-arkitektur, som vi allerede den gang sleit med? 

– Hvordan vil du si han påvirket arkitekturen? 

– Han hadde en kjempepåvirking over hele verden. Bare se hvordan arkitekturen etterpå har utviklet seg i alle mulige retninger. Hans arkitektur blir beskrevet som dekonstruktivisme, men for meg er han heller en skulptør. Guggenheim i Bilbao står seg også ekstremt bra i dag. Man bør ikke kritisere dette bygget, basert på dagens verdisyn, men heller se på det som et ekstremt sterkt eksempel på hva som er mulig å få til med arkitektur, sier Thorsen før han avslutter:

– Dette er verdt å minnes. Med hans død er den delen av arkitekturhistorien over, men intensjonene og påvirkningskraften lever videre.