– Slikt blir det stor komikk av

Bokaktuelle Lars Mørch Finborud skrev en halsbrekkende roman om moderne museer, men strevde med å finne et utopisk nok museumsbygg. En arkitekturmodell av Mopo og Hilmar Fredriksen, funnet på Nesodden, ble løsningen.

– Det er ikke mange tiår siden man snakket om at museer skulle gjøre det upopulære populært og det usynlige synlig. Sier du det nå, mister du jobben! sier Lars Mørch Finborud.

Foto: Erika Hebbert

I sommer kom Lars Mørch Finboruds roman Tårnet. Fyrtårnet ut til stor begeistring hos både anmeldere og lesere. Tårnet i tittelen er et kunstmuseum som ruver på en høyde over en ikke navngitt norsk by, og denne arkitekturen blir omdreiningspunktet i historien – en historie som ellers harselerer heftig og begeistret med samtidskunsten og -arkitekturen, og med hvordan institusjoner og publikum forholder seg til den.

Vi tok en prat med Finborud om det forunderlige byggverket i boka og arkitektene bak.

– Det er ikke hverdagskost at en arkitekturmodell inspirerer norsk samtidslitteratur. Hvordan fikk du den ideen?

– Jeg skrev bok om moderne museer, men strevde med å finne et utopisk nok museumsbygg. Det skulle ruve på en høy tomt, med plassmangel på tomta, kaste en skygge over byen og så videre.

På en Hilmar Fredriksen-utstilling hos Nesodden kunstforening, i et gammelt vanntårn bak kjøpesenteret på Tangen, fant Finborud en arkitekturmodell.

– Hilmar hadde, sammen med Mopo arkitekter, laget en utopisk visjon av et museum – noe som kanskje kunne blitt realisert hvis Nesodden ikke hadde et knøttlite kulturbudsjett. Det var som halve Guggenheim i New York vokste ut fra det gamle vanntårnet. «Ok, den ideen knabber jeg», tenkte jeg.

«Finkulturens snurrebass»

Mopo-modellen ble i forfatterens hode slått sammen med Arne Korsmos søyle fra Vi kan-utstillingen på Frognerstranda i 1935, og Finborud la til et rotasjonselement.

– Til sammen ble det Tårnet i boken, «reist» i 1959. Det er ikke noen klar hovedperson i boka, så man kan hevde at det er bygningen som er hovedpersonen, forklarer han og tar oss med videre inn i boken:

– I forbindelse med oppføringen av Tårnet blir det i en aviskronikk omtalt som «finkulturens snurrebass». Men alt dette preller av på arkitekten.

Det er først når en ingeniør sår tvil om konstruksjonsprinsippene at det framprovoseres en reaksjon fra arkitekt og byggekomité:

«Arkitekten kontret med å røpe at Tårnets konstruksjonsprinsipp var direkte inspirert av billedhoggeren Constantin Brâncusis uendelighetssøyler, disse høyreiste skulpturer hvis elementer ble tredd ned på en tråd eller stang. I samarbeid med en amerikansk entreprenør som hadde bygd skyskrapere i New York og Chicago, skulle det konstrueres en rank søyle i syrefast stål.

Stålspiret skulle gå 100 meter ned i åsryggen og reise seg 100 meter over bakkenivå. Søylen ville fungere som museets fundament og ryggrad. Hvis man trengte en ny fløy i fremtiden, kunne man bare tre en sirkel ned på spiret og flytte terrassen et hakk opp. En himmeltrapp så å si».

– Hilmar Fredriksen hadde, sammen med Mopo arkitekter, laget en utopisk visjon av et museum – noe som kanskje kunne blitt realisert hvis Nesodden ikke hadde et knøttlite kulturbudsjett. Det var som halve Guggenheim i New York vokste ut fra det gamle vanntårnet, sier Finborud om modellen som inspirert hans nyeste roman.
Foto: Lars Mørch Finborud

Maltrakterer verket

Arkitekten bak Tårnet bruker resten av livet på å ta vare på sitt livs prosjekt. I boken beskrives det som at han «lenge etter at pensjonisttilværelsen var påbegynt, subbet rundt i Tårnets korridorer uten at han sto på lønningslisten. Enkelte spøkte med at etter hans død, kunne de høre gjenferdet vandre rundt i museets irrganger og banne over at spiret ikke roterte. Snaut et år etter åpningen hadde nemlig motoren stoppet».

– Etter arkitektens død kommer det nye arkitekter til og maltrakterer verket, til det til slutt omtales som en «nålepute full av knappehoder i alle tenkelige farger og variasjoner»?

– Ja, nye sponsorer og stjernearkitekter har føyd til ulike fløyer som skal sees fra byen, som frihetsrommet «Tårnseileren», formet som en gigantisk fugl festet på toppen av museet. Arkitekten bak dette påbygget lider av sterkt undertrykte kunstnervyer og skal endelig få kanalisere sin indre Richard Serra og Tony Smith, sier forfatteren.

Tårnet. Fyrtårnet
Lars Mørch Finborud
Gyldendal forlag, 2025
272 sider

– Helt uskikket til jobben

–Du er ganske syrlig i pennen når du skisserer opp en diagnose på kunst- og kulturbransjen anno 2025. Som erfaren museumsarbeider selv, hva er det egentlig som feiler oss?

– Boka beskriver en brytningstid hvor etterkrigstidens direktører, de som var kunstnere, kuratorer og direktører i ett, er på vei ut. En tid hvor museer var en del av en åndelig gjenreisningsprosess etter krigen. Og så kommer det en ny generasjon som er vokst opp i samme idealistiske og kritiske ånd som dem, men akkurat når de skal til makta kommer krav om folkelighet, mangfold, sponsorater og egeninntjening. Det komiske er at disse menneskene er helt uskikket til å gjøre en slik jobb, men kaster seg ut i det og tviholder på posisjonene. Slikt blir det stor komikk av. Det er ikke mange tiår siden man snakket om at museer skulle gjøre det upopulære populært og det usynlige synlig. Sier du det nå, mister du jobben!

– Det er også et kostelig internmøte i romanen, hvor direktøren bestemmer seg for å skrinlegge en utstilling med tittelen «utopisk arkitektur», til kuratorenes store fortvilelse. Er det en kommentar til arkitekturens posisjon i dagens museumsformidling?

– Hehe, ikke spesifikt, men det handler om de odde valgene man tar for å møte kravene om folkelighet og egeninntjening. Først prøver Tårnet å treffe alle zeitgeister og samfunnsdebatter, og lager utstillinger om antropocen og grunnlovsjubileum. Men så får direktøren en publikumsundersøkelse i hende som viser at når folk tar turen til et museum, så vil de se kunst, ikke utstillinger om temaer de kan se behandlet i Dagsrevyen eller i en kronikk. «Det er utrolig, men sant!», sier han og justerer kursen. Det hele ender med at Tårnet arrangerer en stor utstilling med tittelen Black Metal Bauhaus – A New Unity i stedet.