Aktuelt / Arkitektur
Unge folk i gamle hus
NRK-suksessen «Nytt liv i gamle hus» tar pulsen på dem som bruker livene sine på å vekke gamle hus til livet. Programleder Einar Nilsson håper flere vil ta over oldefars gamle hus.
Programleder Einar Nilsson i kjent driv, her under innspilling i Alvdal.
Foto: Jan Inge Skogheim/Fotspor FilmI følge Statistisk sentralbyrå står over 200 000 hus tomme over hele Norge. En ny seersuksess fra NRK har fulgt seks familier som prøver å gjøre noe med disse tallene. I Nytt liv i gamle hus følges entusiasme og utmattelse, hyggelige overraskelser og fallgruver når hus fra 1750 til til 1927 skal reddes, restaureres og flyttes inn i.
Som inspirator, medhjelper og programleder følger den alltid like ivrige og lidenskapelige Einar Nilsson, kjent som maleren i den nå nedlagte TV2-suksessen Tid for hjem.
– I Tid for hjem glimtet jeg mest til når jeg fikk restaurere et gammelt vindu eller holde på med et skikkelig gammelt panel. Noe som hadde med gjenbruk eller gammel byggeskikk å gjøre. Her får vi virkelig fordype oss i den problematikken, sier Nilsson på telefon fra Budsjord.
Tomme hus langs veien
Etter å kjørt opp og ned på Vestlandet i den forrige programserien, oppdaget Nilsson og produsent Jan Inge Skogheim alle de forlatte husene de kjørte forbi.
– Enten du kjører i Hardanger, Sunnhordland eller Sogn så står det fine hus og råtner på rot. Jeg bare klødde i fingrene etter å sette i gang.
– Hva tenker du om at det står over 200 000 hus tomme?
– Klart det er alt for mange, og det er veldig trist. For det er så mye som går tapt med disse gamle bygningene. Også handler det om kloden vår – at vi med å ta i bruk disse husene også kan begrense forbruket vårt av både nye materialer og nye tomter som skal brukes.
– Det er utrolig mye å lære om gammel byggeskikk fra disse gamle husene, sier Nilsson.
Foto: Jan Inge Skogheim/Fotspor FilmFremmedfolk på tunet
Årsakene til at bygg står tomme er mange og ofte forståelige, sier Nilsson. Han trekker frem en vanlig problematikk.
– Noen står ofte kloss inntil et 1970-tallshus hvor familien flyttet for mer komfort. Så blir gamlehuset fra 1820 bare stående der. De får ikke lov å rive det, men vil heller ikke ha fremmedfolk inn på tunet. Men hele poenget med hus er jo at de skal bebos, og forfallet kommer fort uten bruk.
– Hva lærer du om arkitekturen ved å følge rehabiliteringen av disse husene?
– Det er utrolig mye å lære om gammel byggeskikk fra disse gamle husene. Mange av dem er også i såpass god stand fremdeles, fordi de som tegnet og bygde dem visste hva de måtte gjøre for å hindre forfall. Bare tenk på materialene; tettvokst alenfuru ble benyttet på vinduer og kledning, gjort for å vare i hundrevis av år.
– Er det noe for arkitekter å lære?
– Eldre byggeskikk bør være en selvsagt del av arkitektutdanningen, men jeg ser mye moderne arkitektur som ikke tar med seg denne kunnskapen. Noen arkitekter kutter ut kisten på huset for at det blir stiligere og mer morderne uten utspring noen steder, altså ledes ikke vannet vekk fra kledning og vinduer. Eller bruken av stående panel uansett hvor du er i landet, dette gjør jo husene mye mer sårbare for vær og vann. Det er gode grunner til at det er forskjellig byggeskikk rundt om i landet vårt. Så jo mer arkitektene vet om norske og regionale forskjeller i byggeskikken, jo bedre er det.
I Frydenbøgården i Bergen, får deltaker Christine prøve seg på marmorering.
Foto: Jan Inge Skogheim/Fotspor FilmNaturlig isolasjon
Husene i serien er hovedsakelig på Østlandet, med unntak av Store Frydenbø i Bergen fra 1880. Ellers er det Villa Ek, Sandefjord fra 1907, Lensmannsgården Torsheim, Alvdal fra 1875, Uleberg, Vågå fra 1750, Rønholdt Gård, Bamble fra 1766/1783 og Kvernhaugen, Våler fra 1927.
– Som vestlending har det vært spennende å bli kjent med laftehusene på Østlandet. Bare det å ha eksponerte laftekasser på Vestlandet ville vært rart, det ser vi veldig lite av. Den ville startet forråtnelsesprosessen mye tidligere enn på det tørrere Østlandet.
– Har du noen tips til andre som vil gå i gang med et slikt prosjekt?
– Det er lurt å tenke over hvordan man balanserer ut krav til komfort og bevaring av husets opprinnelige kvaliteter. Jo, mer naturlige isolasjonsmetoder vi kan bruke, jo bedre er det. Trefiber og cellulose i stedet for dagens glassfiber, for eksempel. Det man putter inn i et hus skal tåle å bli vått, men også kunne tørke opp igjen. Byggebransjen har nok vært altfor rask til å geniforklare nye produkter uten at de har vært i bruk særlig lenge.
– Serien beskriver også slitet til de som står i disse prosjektene. Hva er nøkkelen til å lykkes?
– Det er ikke lettvint og passer ikke til hvem som helst. Du må være glad i prosessen heller enn å være opptatt av å bli ferdig. Noen av prosjektene blir heller ikke ferdig med det første og må bli med i sesong to (og tre??) også.
I Villa Ek i Sandefjord lærer Geir og Ann Heidi hvordan de skal ta vare på de gamle vinduene.
Foto: Jan Inge Skogheim/Fotspor FilmOverta oldefars hus likevel
Nilsson setter ekstra pris på at seriens hovedpersoner, foruten husene, er unge og ivrige huseiere på jakt etter et godt hjem.
– De er så uttalt at de aldri kunne bodd i et moderne hus. De vil ha gamle hus på grunn av historien og det levde livet som sitter i veggen og som de vil bygge videre på med sin familie. Også er gjenbrukstanken en viktig del av motivasjonen deres. De tenker: «Wow! Tenk at vi skal få lov til å jobbe med disse gamle veggene som har sett og hørt så mye i så mange år». At det er unge folk som verbaliserer dette, er både fascinerende og rørende.
– Vil du si at de er en del av større holdningsendring?
– Det kan vi håpe. Hvis folk ser dette programmet og tenker: «Det der kunne vært meg, det kunne jeg fått til. Kanskje jeg skal overta huset til oldefar likevel», ja, da blir jeg veldig glad. Kanskje det da blir 190.000 hus som forfaller og ikke 200 000.
