Aktuelt / Byutvikling
Stolt i drabant
– Etter år 2000 snakker man ikke lenger om arkitekturen som et problem, men om beboerne, mener forfatter Øyvind Holen. Boken «Getto: En historie om norske drabantbyer» er ute nå.
– Etter år 2000 snakker man ikke lenger om arkitekturen som et problem, men om beboerne, mener forfatter Øyvind Holen. Boken «Getto: En historie om norske drabantbyer» er ute nå.
Forfatter og journalist Øyvind Holen er vokst opp på Lindeberg i Groruddalen, og har skrevet flere bøker om sin barndoms dal. – Blokkene har fått sin renessanse, det spørs vel mer hvor de ligger, mener han.
Foto: Eirik Linder AspelundHar drabantbyene i Norge et ufortjent dårlig rykte? Og kan man egentlig snakke om gettofisering i en norsk kontekst? Hvorfor og hvordan blir boligområder pekt ut som gettoer? Hvordan går det an å frykte hele bydeler?
Det er forfatter og D2-journalist Øyvind Holen som undrer i sin nye bok, «Getto: En historie om norske drabantbyer» (Res Publica, 2021). Holen går i møte med myter, skriverier og forskning om drabantbyene som reiste seg rundt norske byer etter andre verdenskrig. Noe som også betydde mange tiår med nye boformer og eksperimentell byutvikling.
– Fenomenet getto: hva kjennetegner den?
– Definisjonen er et område der én minoritet er i majoritet og der denne minoriteten lever under dårlige kår og delvis isolert fra samfunnet for øvrig, enten som etniske eller religiøse gettoer, eller som begge deler. Vi har ingen klassisk getto i Norge, og det er i Norge et ord man slenger om seg med når man snakker om områder med mange ikke-vestlige innvandrere som en enhetlig gruppe. Historisk har man jo den jødiske gettoen og den amerikanske gettoen, der gettoen sees på som en fattig stat i staten. I Danmark har man egne offisielle gettokriterier, som eneste land i Europa.
– Finnes det arkitektoniske eller byplanmessige fellestrekk mellom gettoer?
– En getto kan bestå av både høyblokker, rekkehus og villaer, i dag er det nok mer innbyggerne enn arkitekturen som definerer begrepet. Compton i California består jo stort sett av eneboliger, men er en av de mest berømte gettoene i vår tid. Samtidig er gettoer kjennetegnet av trangboddhet, at man stapper mange inn på ett område, slik man gjorde med den svarte befolkningen i USA, der det fantes lover og regler for hvor man kunne bosette seg. Mange ble presset sammen i høye blokker i områder med mange sosialleiligheter. Høyde er et annet kjennetegn, man begynte å bygge i høyden allerede i den første gettoen, den jødiske i Venezia fra 1500-tallet. Der begynte man å bygge i høyden, rett og slett fordi grensene mot resten av byen var avstengt. I USA var blokkene en fremtidsvisjon à la Gotham City, en drøm som vokste fram i takt med heisen. Men bilene gjorde det lettere å flytte ut av sentrum til forstedene, og etter hvert lot man blokkene i sentrum være igjen til dem som ikke hadde råd til å flytte. I Europa er blokkene blitt et slags symbol på getto, og det finnes nok i stor grad en mental kobling mellom blokkene og gettobegrepet.
Den nesten ti meter høye «Lampa på Haugenstua», signert kunstnerbrødrene Fredrik og Martin Raddum, er fremdeles et hyppig diskutert symbol på livet i drabantbyene. Utsmykningen pryder også omslaget på Holens nye bok.
Bra med miks
– På hvilken måte kan arkitektur bestemme utviklingen i en drabantby? Og hvor gikk det eventuelt feil?
– Kardinaltabben ligger i ordet «bomaskiner», at det ble tenkt for mye på bolig og biler, og altfor få tanker på livet mellom blokkene. Drabantbyene skulle løse boligkrisen, der man skulle jobbe et annet sted, og der nærsentret skulle holde liv i nabolaget for de hjemme- værende husmødrene. Bilen pulveriserte på sett og vis lokalsamfunnet, og det ser vi den dag i dag, med masse nærsentre som er helt tomme, mens folk kjører til noen få store kjøpesentre lengre unna.
– Du er selv vokst opp på Lindeberg i Groruddalen, et sted som både har høye og lave blokker, rekkehus og eneboligstrøk. Er denne blandingen bra for utviklingen av stedet, til forskjell fra steder som har bare høye blokker?
– Det er definitivt bra med en miks. Lindeberg er ganske likt Romsås, et bilfritt område med gangveier, men på Romsås mangler de rekkehusene. Balansen som kommer mellom rekkehus og blokker, der man ofte har et stort gjennomtrekk blant beboerne i blokkene mens de i rekkehus blir boende, fører til bedre miks på skolene, selv om jeg fortsatt ser skoleklasser sortert etter om man bor i blokk eller rekkehus. Mangelen på varierte boliger er fremdeles en årsak til at mange skvises ut av områdene i sentrum. Grunnen til at for eksempel Ammerud-blokkene ble så høye, var at arkitekten Håkon Mjelva også ville bygge atriumhusene ved siden av, for å få en miks i området. Alternativet var å bygge flere lavere blokker, men da uten plass til rekkehus.
– Har arkitektur vært med på å gjøre drabantbyene bedre, i den forstand at man bevisst begynte å bygge i mindre skala på 1970- og 80-tallet for å unngå bomaskiner og forfall?
– Jeg tror det. De enorme blokkene på Ammerud og Tveita ble noen slags historiske parenteser. På en annen side snakker man ikke så mye om arkitektur lenger, på Holmlia er det jo nesten ikke blokker, men det er fremdeles et definert problemområde. Det var ikke blokkene, men menneskene som bosatte seg der som ble ansett som problemet de siste 20-30 årene. Enerhaugblokkene er jo blitt kulturelite de luxe, mens Erling Dokk Holm har veddet en månedslønn på at Romsås vil være det heiteste stedet i Oslo innen ti år, med masse utsikt og flott natur, så blokkene har fått sin renessanse; det spørs vel mer hvor de ligger.
Kritikk fra alle hold
– Hvilke råd vil du gi til arkitekter og byplanleggere som skal bygge fremtiden?
– Jeg vet ikke om mulighetene for å bygge nye drabantbyer vil komme, men det gjelder nok å tenke på dem som mer selvstendige byer. Et sted mellom storbyen og småstedet, med næring og samme tilbud lokalt som i indre by. Et litt interessant poeng i den sammenhengen er at jeg i jobbingen med bøkene om drabantbyene innså hvordan arkitekturen ikke lenger er syndebukken her. På 1960-tallet og utover fikk arkitekturen skylden, først fra høyresiden på grunn av de estetiske kvalitetene, så fra venstresiden for de sosiologiske problemene. Man så på drabantbyene som menneskeligfiendtlig arkitektur. Etter år 2000 snakker man ikke lenger om arkitekturen som et problem, men om beboerne.
– Kan man snakke om en gentrifisering av drabanten også?
– Det er ingen tvil om at prisene stiger, mange folk har ikke en gang råd til å bo i Oslo lenger. Gettodebatten vil nok bli skjøvet fra indre by og skvist lenger og lenger ut i provinsen, mot Kolbotn, Skjetten og Lørenskog. Nesten alle pakistanerne er flyttet fra Grønland og Tøyen, ut i Groruddalen og Lørenskog. Forskning viser dessuten at det er færre med innvandrerbakgrunn som flytter fra øst til vest, drømmen om å flytte i hus på vestkanten er blitt mindre utbredt. Drabantbyene har nok fått en sterkere identitet, og folk er stoltere av drabantene nå.
– Du nevner spesielt hiphop og litteratur som to kulturuttrykk som har blomstret i «gettoen». Gir det en slags røff, kulturell kapital å komme fra drabanten?
– Det er i hvert fall mange som snakker om at de kommer derfra, uten at de flytter tilbake av den grunn.
