Mellom kunst og konstruksjon

Integrert del

Tydelig preget av modernismens ideologiske rammeverk, representerte Korsmos romkunst e avgjørende skifte i forståelsen av arkitekturens faglige bredde. Rommet ble ikke lenger betraktet primært som et dekorativt eller kunstindustrielt anliggende, men som en integrert del av arkitekturens prinsipper.

Kun noen uker etter at andre verdenskrig var over, etablerte nyutdannede studenter fra SHKS Interiørarkitektenes forening (IAF, i dag NIL). I en tid preget av gjenreisning og akutt boligmangel oppstod et økende behov for fagfolk som kunne arbeide med forholdet mellom mennesket og rommet i detalj.

Samspillet mellom arkitekter og interiørarkitekter ble derfor avgjørende i arbeidet med å utvikle boliger og offentlige rom for en nasjon som skulle gjenreises.

Splittelsen

Til tross for et nært faglig samarbeid ved SHKS, utviklet arkitektur- og interiørarkitektutdanningene seg etter hvert i hver sin retning. Hva skjedde i årene som fulgte?

I 1945 publiserte interiørarkitekt og industridesigner Birger Dahl artikkelen «Interiørarkitektens utdannelse» i Bonytt, en veiledende tekst som bidro til å definere fagets kunnskapsgrunnlag. Som IAFs første formann og avdelingsforstander ved SHKS, understreket Dahl særlig betydningen av tekniske tegninger og bygningskonstruksjon, som han mente «gir skolen dens store verdi».

Samme år ble «Arkitektkurset for kriserammede arkitekter» opprettet for å øke antallet arkitekter i gjenreisningsarbeidet. I 1953 ble kurset slått sammen med fagavdelingen Bygg, noe som resulterte i etableringen av Statens arkitekthøgskole, senere Arkitekthøgskolen i Oslo. Under denne tiden ble interiørarkitekturen gradvis introdusert som studiepraksis ved SHKS, drevet frem av fagpolitisk press fra IAF og Arne Korsmos reformerende undervisning – men uten arkitekturen ved sin side.

Birger Dahl understreket behovet for en tett relasjon mellom fagene, men institusjonspolitikkens utvikling bidro til å tydeliggjøre skillet. Arne Korsmo forsøkte også å legge til rette for en felles utdanning for arkitekter og interiørarkitekter tilknyttet Universitetet i Oslo, men uten gjennomslag.

Ettersom arkitekt- og interiørarkitektstudentene fikk hver sin institusjonelle tilhørighet, ble kontakten mellom profesjonene gradvis svekket.

Ny struktur

I forbindelse med opprettelsen av Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) i 1996, ble interiørarkitektur ogmøbeldesign etablert som en selvstendig akademisk grad. SHKS sin innlemmelse til KHiO før tusenårsskiftet skapte og en ny institusjonell struktur hvor designutdanningene ble samlet i egen avdeling.

Interiørarkitekturen fikk dermed en tydelig forankring i kunst- og designfeltet, i en periode der arkitektur- og designfagenes institusjonelle plassering fikk stor betydning for faglig identitet og tilhørighet. Ved SHKS sin nedleggelse, ble derimot industridesign en del av AHO samme år, et fag som historisk hadde delt flere røtter med interiørarkitekturens tverrfaglige praksis.

Over sytti år etter at arkitektur- og interiørarkitekturutdanningene ved SHKS skilte lag, befinner interiørarkitekturen seg fortsatt i spennet mellom teknikk og kunst. I samtale med Arkitektur reflekterer interiørarkitekt MNIL, arkitekt MNAL og professor emerita Elin Klingenberg over utdanningenes utvikling.

– Skoleplanen for interiørarkitektene var ikke like strukturert som utdanningen for arkitektene var. De fulgte fortsatt et kunstfaglig utdanningssystem som var mer direkte og muntlig enn arkitekturstudiet. På denne tiden var ikke interiørarkitektene like fullverdige på linje med arkitektene. Interiørarkitektene ble sett på som assistenter for arkitektene, og ble ikke oppfattet som et eget fag, forteller hun.

Likevel skulle forholdet mellom arkitektur og interiørarkitektur bli gjenstand for nye diskusjoner. Klingenberg viser til hvordan utviklingen av en ny masterutdanning var i støpeskjeen da Kunsthøgskolen i Oslo flyttet inn i Seilduksfabrikken:

– Fakultetet for Design ved KHiO inngikk en intensjonsavtale med AHO om å lage en egen interiørarkitekturmaster sammen med arkitektene. Den ble inngått på bakgrunn av en felles interesse av å etablere en interiørrettet master. Dessverre ble det med den avtalen.

Fokusere på sin egenart

Elin Klingenberg forklarer betydningen av interiørarkitektur som likestilt profesjon til arkitekturen, men vektlegger og essensen av interiørarkitektur som selvstendig fag:

– Forøvrig tenker jeg at det i dag virker selvsagt at interiørarkitektur hører til arkitektfaget. Men fordi utdanningen tradisjonelt har vært knyttet sammen med møbeldesign, både på KHiO og i Bergen, var det tidligere stadig diskusjon om faget hørte til designfaget og innunder kunstbegrepet, eller til arkitekturfaget, sier hun og fortsetter:

– Likevel har jeg alltid vært opptatt av at interiørarkitekter ikke skal bli «bygnings-arkitekter», men fokusere på sin egenart som rom- og stemningsskapere med vekt på opplevelse og funksjon. Interiørarkitekturen har som fordel at faget samarbeider med design- og gjenstandsutforming.

Hva nå?

I en tid der arkitekturfaget gjennomgår et grønt skifte, med økt fokus på transformasjon av eksisterende bygg, ressursbevisst materialbruk og bokvalitet, aktualiseres også interiørarkitekturens kompetanse på nytt.

Når grensene mellom rom, bygg og bruk i økende grad overlapper, er det sentralt å stille spørsmålene; var dette de riktige institusjonelle valgene – og hvordan kunne utviklingen sett ut dersom arkitektur og interiørarkitektur fortsatt var samlet under samme tak?