Aktuelt / Konkurranser
Med og planlegger nasjonalmuseum i Ukraina
Kunstsilo-arkitekt Magnus Wåge og NAL er involvert når ukrainske myndigheter nå vil utlyse arkitektkonkurranse for et nytt nasjonalmuseum for samtidskunst. – Jeg er glad for å kunne bidra, om så i liten skala, i en svært krevende situasjon., sier Wåge.
Magnus Wåge (i midten) skal etter planen sitte i juryen for arkitektkonkurransen om nytt samtidskunstmuseum i Vinnytsia i Ukraina. Her er i samtale med ukrainske og norske kollegaer.
Foto: Olha MiroshnychenkoHvordan havnet NAL og norske arkitekter midt oppi planleggingen av nytt nasjonalmuseum for samtidskunst i et krigsherjet Ukraina? Egentlig var det ganske tilfeldig.
– Jeg tror de må ha googlet museum og transformasjon, og funnet Kunstsiloen. Så tok de kontakt med ambassaden, som tok kontakt med oss, sier Gisle Nataas, konkurranseleder i NAL.
Han ble kontaktet av den norske ambassaden i Kyiv, som hadde mottatt en forespørsel fra stiftelsen som jobber for et nytt nasjonalmuseum for samtidskunst i Ukraina.
Invitert til Ukraina
Museet er planlagt oppdelt i ulike byer rundt omkring i landet, deriblant Vinnytsia, midt i Ukraina. Idéen her er å transformere en gammel kino til museum.
Dermed ble både Nataas og Magnus Wåge fra Mestres Wåge, som har tegnet Kunstsilo i Kristiansand, rett over påske invitert til konferansen «Fata Morgana: Museum. Heritage. Reconstruction» i Vinnytsia, 27 mil sørvest for Kyiv.
På konferansen var oppmerksomheten rettet både mot alt fra hva et museum er i dag, hvordan man kan jobbe med eksisterende bygninger til hvilken rolle arkitektur kan ha i krig- og etterkrigstid. Her deltok både sentrale personer fra arkitekturmiljøet og fra kulturdepartementet i Ukraina.
– En viktig diskusjon gikk rundt om det er riktig å etablere et nytt kunstmuseum midt under krigen, forteller Nataas.
I en gammel kino fra sovjettiden skal det nye kunstmuseet etableres.
Foto: Olha MiroshnychenkoHolde liv i hverdagen
Han forteller at det gjorde inntrykk å treffe to unge kvinner i begynnelsen av 20-årene som begge hadde flyktet til Tyskland og bodd der i to år, før de valgte å flytte tilbake til sitt krigsherjede hjemland.
– Det er Ukraina som er landet deres, språket og kulturen deres. Man prøver å la hverdagen og hverdagslivet gå sin gang. Det er enormt viktig for folk å ha dette håpet og tilknytninger til det normale livet, forteller han.
Nataas tilbrakte også tre dager i Lviv, et opphold som konferansearrangørene hjalp til med å organisere. Her møtte han både ungdommer og folk i kreative miljøer, og fikk et innblikk i hvordan det er å leve i krigen. Ti dager før han kom, var det angrep mot Lviv.
– Det å fortsette arbeidet med kunst og kultur, og fortsette å planlegge fremtiden, er utrolig meningsfullt og viktig i en krigstid. Det var noe av det jeg satt igjen med etter konferansen, forteller Nataas.
Gisle Nataas fra NAL deltok også på konferansen i Ukraina.
Foto: Olha MiroshnychenkoEtterkrigstid nå
Nå skal Magnus Wåge etter planen sitte i juryen for arkitektkonkurransen om den transformerte kinoen.
– Jeg er glad for å kunne bidra, om så i liten skala, i en svært krevende situasjon. På konferansen ble det tydelig hvor viktig det er å opprettholde kulturen på alle nivåer selv mens krigen pågår, sier Wåge
Han understreker at ukrainerne ikke venter på etterkrigstiden – de planlegger for nå.
Sikkerheten ble grundig vurdert i forkant av konferansen, som dessuten foregikk i bomberommet på hotellet der deltakerne bodde. Samtidig var det et tilsynelatende hverdagsliv nordmennene møtte i byen som ligger 27 mil sørøst for Kyiv.
– Folk går på jobb, og kafeer og restauranter går sin gang. Så stopper det opp av og til, de spiller nasjonalsangen og minnes de døde. Det gjør sterkt inntrykk, forteller Wåge.
Konferansen Wåge og Nataas deltok på ble avholdt i bomberommet i kjelleren på hotellet der de bodde.
Foto: Olha MiroshnychenkoSpennende arkitektoppgave
– En slik arkitektkonkurranse og et slikt prosjekt, som på mange måter ligner på Kunstsilo-prosjektet deres, skiller seg likevel drastisk, når det planlegges mens krigen raser. Hvordan utarter disse forskjellene seg konkret?
– Konkurransen skiller seg markant fra lignende prosjekter, nettopp fordi den utvikles under krig. Kinoen som skal transformeres til museum, er fra sovjettiden – et symbol på en omstridt del av Ukrainas bygningsarv. Skal man se på det som en integrert del av sin kulturarv, ettersom det jo var en lang periode i Ukrainas historie, eller viske ut sporene av okkupasjonen? Det finnes ingen enkle svar, sier Wåge, og understreker at mange også mener slike bygg bør bevares av hensyn til miljøet.
– Holdningen i denne konkurransen vil være å videreføre og gi nytt liv og ny mening til det eksisterende bygget. Det er jo en veldig spennende oppgave for arkitekter, å tilføre nye lag til en sånn kontekst.
Ved Katedralna-plassen i Lviv er skulpturer pakket inn og beskyttet av gitterbur. Utvendig kunst, minnesmerker og kirker er sikret mot de gjentatte drone- og missilangrepene ukrainske byer utsettes for.
Foto: Gisle Nataas
Fra Prospekt Svobody (Frihetsavenyen) foran operahuset i Lviv, hvor en utstilling viser raketter, droner og våpen brukt i Russlands krig mot Ukraina. Til høyre sees også et satirisk element med doruller trykket med Putins ansikt. Utstillingen fungerer som både dokumentasjon, minnesmerke og politisk kommunikasjon.
Foto: Gisle NataasForankring i befolkningen
På konferansen deltok også folk fra Unesco, som støtter prosjektet, med eksempler på hvordan man gjenoppbygger etter krig i blant annet Mosul i Irak.
– Løsningene må forankres i befolkningen. Når man bygger kultur, må folk kjenne eierskap. Den bevisstheten var tydelig – og inspirerende å se, avslutter Wåge.