Arkivene som brobygger

Mister særpreg

Arkivet på NMBU inneholder planer, kart, foto og skriftlig materiale fra tidligere professorer, studenter og  praksiser. Det forteller om utviklingen av landskapsarkitekturfaget i Norge, fra starten for over hundre år siden, frem til i dag.

Nye samlinger doneres stadig, og digitalisering har gjort deler av materialet tilgjengelig for et bredere publikum.

Et særtrekk ved landskapsarkitekturen er at faget arbeider med vegetasjon, et forgjengelig materiale i stadig endring. Arkivene gjør det mulig å se opprinnelige planer og hvordan et sted har utviklet seg over tid. I tillegg er dagens arkiver kanskje blant de siste som samler fysisk materiale.

Nå er det meste digitalt, og med det mister vi noe av særpreget i det visuelle materialet, skal vi tro Dietze-Schirdewahn.

NMBU som arnested

Landskapsarkitekturarkivet på Ås, ANLA (Archive of Norwegian Landscape Architecture), ble offisielt åpnet i 2014. Frem til da var materialet spredt rundt på campus, med begrenset offentlig tilgang. På den tiden fantes det kun ett annet arkiv dedikert til landskapsarkitektur, og det lå i Sveits.

I 2019 tok ANLA, sammen med arkivene i Sveits og Østerrike, initiativ til å etablere NELA (Network of the European Landscape Architecture Archives). Nettverket deler erfaringer, styrker samarbeid og fremmer bruken av landskapsarkitekturarkiver i forskning, undervisning og praksis.

– Å ha egne arkiver dedikert til landskapsarkitektur er avgjørende for å motvirke fragmentering av kunnskapen som ligger i profesjonen, sier Dietze-Schirdewahn.

I dag er mye landskapsarkitekturmateriale fortsatt spredt mellom ulike sektorer.

ConnectLAA: En felles europeisk plattform

Tidligere i høst møttes landskapsarkitekter fra hele Europa i Nitra, Slovakia, til generalforsamling i ConnectLAA. Prosjektet har sitt utspring i NELA, og NMBU har vært en sentral pådriver.

ConnectLAA (Connecting Landscape Architecture Archives) er et EU-finansiert prosjekt som har fått støtte i tre år. Målet er å bygge struktur og øke synligheten av arkivene, samt koble kunnskap og mennesker på tvers av land og sektorer.

Prosjektet er organisert i fire arbeidsgrupper og består av både landskapsarkitekter, arkitekter, arkivarer, kunsthistorikere og IT. Blant deltakerne i Nitra var Lei Gao, førsteamanuensis ved NMBU og leder for en av arbeidsgruppene.

– Å bryte ned siloene og bygge broer er en viktig del av arbeidet. Slike tverrfaglige nettverk gjør profesjonen mer robust og øker synligheten internasjonalt, sier Gao.

Er det typisk for landskapsarkitekturen å være usynlig?

Til stede i Nitra var også Ursula Wieser Benedetti, leder for kommunikasjonsgruppen i ConnectLAA og kurator ved CIVA i Brussel, Belgia.

Hun setter ord på en utfordring som synes å følge landskapsarkitekturen på tvers av landegrenser. Der folk flest vet hva en arkitekt gjør, er det fortsatt mange som forbinder landskapsarkitektur med «noe med blomster».

– Vi er en usynlig profesjon! Da jeg studerte landskapsarkitektur på 1990-tallet, var det ingen som skjønte hva jeg holdt på med. Og egentlig har vi ikke kommet særlig mye lenger i dag, sier Wieser Benedetti.

CIVA er et ressurssenter for arkitektur, landskapsarkitektur og urbanisme, midt i Brussel. Institusjonen rommer blant annet arkiv, bibliotek og museum, og forener teori, praksis og offentlig formidling.

– Med ulike arrangementer, permanente utstillinger, foredrag og publikasjoner forsøker vi å nå ut til et bredere publikum, forteller Wieser Benedetti.

Dette viser hvordan kunnskap fra akademia kan løftes ut av arkivhyllene og inn i den offentlige debatten, mener hun.

Forener en ung profesjon

Landskapsarkitektur er en ung profesjon sammenlignet med mange andre. Arkivene spiller derfor en nøkkelrolle når det kommer til å bygge profesjonens identitet og faglig kontinuitet.

– Arkivene fungerer som profesjonens kollektive hukommelse. De hjelper oss å forstå hvordan faget har utviklet seg og gir innsikt i tidligere ideer og debatter, forteller Dietze-Schirdewahn.

Flere av dagens debatter har vi hatt før. Allerede på 1930-tallet uttalte Karen Reistad, at «det viktigste vil alltid være at der ikke syndes mot naturen». Spørsmål om naturvern og urbanisering har jevnlig vært på dagsordenen siden den gang, selv om konteksten har endret seg opp gjennom.

Kunnskapen som ligger i arkivene er derfor ikke bare verdifull for forskere og studenter, men også for praksis og forvaltning. Den kan gi nye perspektiver på hvordan dagens utfordringer har vært forstått og løst tidligere, og bidra til å spare både tid og ressurser, man trenger ikke å finne opp hjulet på nytt.

– Alle steder har en historie, og designprosessen er en form for historiefortelling. Landskapsarkitekten oversetter disse historiene til rom og form. Overser man dette, mister man stedets unike karakter, sier Dietze-Schirdewahn.

Hvordan bidra i ConnectLAA?

Perspektivene fra praksis og forvaltningen er særlig ettertraktet i ConnectLAA-prosjektet. Hva trenger landskapsarkitektene her for å kunne nyttiggjøre seg kunnskapen fra arkivene?

For å bli med i en arbeidsgruppe, trenger man verken doktorgrad eller universitetsstilling. Wieser Benedetti oppfordrer alle landskapsarkitekter som er nysgjerrige til å melde seg inn:

– Det er litt som å åpne en skattekiste når man jobber med arkivene. Faget vårt har så mye visuelt materiale, alt fra håndtegnede perspektivtegninger, til utrolig detaljerte plantegninger og gamle planteplaner.

ConnectLAA har nylig fått en egen hjemmeside, hvor man kan lese mer om prosjektet og arbeidsgruppen.

Arkivet som brobygger

Fra initiativet ble tatt i 2019, til den andre generalsamlingen i Slovakia i 2025 harConnectLAA vokst seg stadig  større. Som deltager i en arbeidsgruppe velger man selv hvor mye man vil bidra. Det er også mulig å søke midler til korttidsopphold ved arkiver rundt om i Europa.

Til våren går tredje generalforsamling av stabelen, og her er det mulig å delta, også for nye medlemmer.

ConnectLAA handler ikke bare om faglig utvikling og kunnskapsdeling, det er like viktig å bygge nettverk og fremme åpenhet. I en tid hvor akademisk frihet i enkelte land er under press, kan slike nettverk være viktige arenaer for dialog og kritisk refleksjon, mener ConnectLAA.

– Universitetene må stå sammen. Åpenhet og samarbeid på tvers av grenser er kanskje viktigere enn noen gang, og vil påvirke hvordan vi skal leve og lære i fremtiden, påpeker Lei Gao, leder for en av arbeidsgruppene.