En ny type infrastruktur

Byene våre er økosystemer

Spørsmålet sto sentralt da Tekna tidligere i vår arrangerte seminaret Naturmangfold i byplanlegging. Rune Skeie er landskapsarkitekt med et nasjonalt fagansvar for byøkologi og bærekraftsystemer i plan i Asplan Viak og jobber med tema til daglig.

Han understreker at urbane landskap må forstås og behandles som sammenhengende systemer – ikke som oppstykkede elementer: 

– Hvis de urbane økosystemene skal fungere, må vi planlegge og optimalisere dem med samme presisjon som vi gjør med vannforsyning, avløp og energisystemer.

Skeie introduserte sin byøkologiske metode med Grønlikaia som banebrytende pilotprosjekt. Metoden fanger opp både formelle myndighetskrav og oppdragsgivers bærekraftambisjoner (Doughnut Economics in Grønlikaia, FutureBuilt mm.).

Byøkologisk metode har som hensikt å optimalisere byens økosystem, og er utviklet av Skeie og hans team gjennom erfaring fra en rekke prosjekter.

En byøkologisk programmering består av tre faser: En Landskapsøkologisk analyse identifiserer barrierer og trusler. Dette steget fremmer viktige sammenhenger som planen kan bidra til å forsterke, blant annet leveområder, korridorer, hoppesteiner og ressurser. En byøkologisk verktøykasse spenner opp lerretet og sikrer helheten i bærekraftig landskapsarkitektur. Den siste fasen, naturmeny, gir oversikt over egnede arter som bidrar til å sikre erfarings- og forskningsbasert etablering av natur

I metoden benyttes digital tvilling og naturregnskap som sentrale verktøy i hele prosessen for hele prosjektgruppen.

Hva trenger en sommerfugl?

Bytrær, blomsterenger, blågrønne tak, åpne bekker og grønne lommer blir ofte trukket frem som økologisk infrastruktur. Men for å være en ressurs, må de kunne tilby reelle tjenester.

Skeie påpeker nødvendigheten av å se på byen gjennom forskjellige linser, og spør:

– Hva trenger en salamander for å overleve her? Hva med en sommerfugl? Hvordan beveger et pinnsvin seg? Når vi planlegger, må vi forstå de forskjellige artenes behov for mat, skjul, reproduksjon og migrasjon – og hvordan de beveger seg gjennom det urbane landskapet, sier han.

Bytrær – de nye hovedveiene 

Tørres Rasmussen leder avdelingen for landskapsarkitektur i Multiconsult. Han trekker frem bytrærnes avgjørende rolle i det urbane økosystemet. Trær binder karbon, regulerer temperaturen, håndterer overvann – og de har potensial til å danne disse livsnødvendige korridorene mellom ulike habitater; å være selve hovedveiene for biologisk mangfold.

Så hvorfor planter vi fortsatt prydtrær uten økologisk funksjon i 2025? Skal trærne være funksjonelle hovedveier for byens ulike arter, må vi velge riktig tre på riktig sted. Rasmussen forklarer:

– Trærne må ha høy økologisk verdi. Og vi må kjenne behovene til artene i området. Trær med nektarrike blomster og frukt gir næring til pollinatorer og fugler, andre trær fungerer som navigasjonslinjer, mens trær med dype røtter forbedrer jordstruktur og overvannshåndtering.

Med andre ord, litt som når en tradisjonell motorveg skal planlegges og bygges: Det krever kunnskap om hvem som skal bruke veien, hvilke behov de har på turen og hvor de skal fra og til.

Flere tiltak er gjort for å sikre at trær i dag kan verdivurderes på en mer systematisk måte enn tidligere. Tørres viser til Oslo kommunes bytrestrategi og initiativet Oslotrær, som har gjort treplanting til en dugnad, et samarbeid mellom innbyggere, utbyggere og næringsliv. Målet er at det innen 2030 skal plantes 100 000 trær i byggesonen. Prosjektet legger også vekt på å kommunisere verdien trærne gir i bybildet.

– Det er mange ulike syn på dette med trær. Driftseksjonene rundt om er ikke alltid like begeistret. Her handler det ofte om holdningsendring, og om å tilpasse argumentasjonen til hvem man snakker med, avslutter Rasmussen.

På nasjonalt nivå har Norge fått en egen Norsk Standard (NS) for verdivurdering av trær – et viktig skritt mot å anerkjenne trær som reell infrastruktur, da den bidrar til å sette økonomisk verdi på trær. 

Vi kan reparere og restaurere

Innovasjonsprogrammet FutureBuilt har i over ti år løftet frem forbildeprosjekter for klimavennlig byutvikling. De siste årene har de også fokusert på å styrke naturmangfoldet i byen.

Maria Hatling, arkitekt og fagrådgiver i FutureBuilt, forteller hvordan de har utviklet egne kriterier for naturmangfold, der prosjektene må dokumentere sitt reelle bidrag til økt økologisk verdi.

Lilleakerbyen i Oslo er et eksempel på dette: Området, som tidligere var dominert av biltrafikk og harde flater, skal transformeres til et naturbasert bylandskap, der blågrønne strukturer binder bebyggelsen sammen og skaper korridorer for både mennesker og dyr. Naturen er definert som en strategi i prosjektet. For å beskytte den sårbare naturen langs Lysakerelva, er det blant annet etablert et 20 meter bredt belte med byggeforbud.

Herfra sprer naturen seg inn i bebyggelse og byrom og binder området sammen. I tillegg er det utviklet en egen planteveileder for prosjektet, som baserer seg på naturtyper i området. Den skal bevare og styrke det stedegne naturmiljøet. Slik blir det grønne førende for prosjektet.

– Ved å tenke helhetlig – fra det enkelte tre til byens store økologiske nettverk – kan vi utvikle urbane miljøer som fungerer for flere enn oss selv, sier Hatling.

Slike prosjekter viser at byene våre kan repareres. Men det krever langsiktige mål, tverrfaglig samarbeid – og vilje til å prioritere, og gi nok plass til, naturen i en stadig tettere by.

Fra antroposentrisme til biosentrisme: vern versus bruk

Landskapsarkitekter har en nøkkelrolle i å sikre at denne infrastrukturen faktisk fungerer. Å designe med vegetasjon handler ikke lenger kun om å gjøre byen vakker, men om å designe for samspill: mellom arter, mellom vann og land, mellom ulike livsformer og tekniske føringer.

Ved å integrere landskapsarkitektene tidlig i planleggingsprosessen, kan byer utvikles på en måte som ivaretar både menneskelige behov og naturens egenverdi. Et tettere samarbeid mellom landskapsarkitekter, økologer og biologer blir viktig i dette arbeidet. 

Oslo er den kommunen i Norge med flest rødlista arter og opplever samtidig størst utbyggingspress. Tradisjonelt har innbyggernes behov styrt prioriteringene – en antroposentrisk tilnærming. Nå vokser forståelsen for at vi må tenke biosentrisk i deler av planleggingen: Vi bør enkelte steder sette andre arters behov først.

– Å oppleve natur betyr ikke nødvendigvis å tråkke rett inn i den. Konkrete grep som ristede gangveier, brokonstruksjoner og egne soner i grøntanlegg som er avstengt for ferdsel kan beskytte sårbare arter og likevel gi mennesker mulighet til å oppdage og være del av de urbane grøntområdene. Vi kan se, men ikke røre. 

Det sier Thea Turtumøygard, biolog og naturforvalter i Bymiljøetaten i Oslo kommune. Hun jobber med tilrettelegging for dyreliv i byen og er tydelig på at vi trenger sameksistens mellom mennesker og dyr i bylandskapet.

– I tillegg til å sette av områder for biologisk mangfold, jobber vi mye med kommunikasjon, det å øke folks toleranse og respekt for ville dyr i byen, og å knuse myter.

Veien videre – et grønnere bybilde

Å sikre naturmangfoldet i byene er en investering i byens fremtid. Grønne og blå strukturer gjør byene mer robuste – og rikere på liv. De blir bedre å leve i for både mennesker og andre arter. For å lykkes må vi integrere økologisk kompetanse i alle ledd av planleggingen – fra tidlig regulering til detaljprosjektering og drift.

Naturen må inn i byens struktur, ikke som pynt, men som livsgrunnlag. Rune Skeie i Asplan Viak oppfordrer: 

– Vi har kunnskapen. Vi har verktøyene. Nå handler det om vilje og handlekraft.

Å planlegge for naturbaserte løsninger og biologisk mangfold er ikke lenger et valg for spesielt interesserte – det er et nødvendig premiss for byenes fremtid. 

Fremtiden plantes nå.