Fremtiden er bio-regional

Naturtapet er en romlig realitet

Nedbyggingen av natur skjer planmessig. Store, sammenhengende naturflater brytes opp av veier, byer, hyttefelt, energi og næring. Langt fra alt er underlagt økologisk helhetsvurdering. Dette er ikke et unntak, men et mønster. Fagmiljøer peker samtidig på at landskapsendringer fortsatt er den viktigste driveren bak naturkrisen i Norge og resten av verden. 

For naturen, økosystemet og oss som lever her er dette først og fremst en romlig utfordring. Kommunale grenselinjer sammenfaller sjelden med nedbørsfelt, økologiske korridorer, fjordbasseng eller vår opplevelse av landskapet. Når beslutninger tas lokalt mens økologien opererer regionalt, oppstår naturtap som systemfeil. Miljødirektoratets veiledere har styrket miljøfaglige hensyn i planprosesser, men integrasjonen skjer innenfor kommunegrenser, ikke langs økosystemenes grenser. 

Blant fagfolk og lokale folkeinitiativ tas det derfor til orde for en helt nødvendig justering av hvordan vi planlegger og forvalter våre urbane og rurale arealer mot et bioregionalt perspektiv.

Hva betyr bioregional planlegging?

En bioregion er det Robert Thayer omtaler som et «livssted», avgrenset av naturgitte forhold, men sosialt og kulturelt meningsskapt av dem som bebor og forvalter regionen.

Bioregional planlegging innebærer at vi definerer planregioner etter både naturens geometri og de sosiale og kulturelle relasjonene som har blitt formet der: Nedbørsfelt, fjell, kyst og fjord gir bioregionen form, men det er menneskenes kunnskap, arbeid, tilhørighet og forhold til landskapet som gjør den levende.

I praksis betyr det at vannkvalitet, naturmangfold, karbonrike arealer og migrasjonskorridorer forvaltes som sammenhengende strukturer, på tvers av kommuner. Vannforvaltningen i Norge, med vannregioner basert på nedbørsfelt, er allerede innrettet på denne måten og viser at en slik logikk lar seg operasjonalisere.

Samtidig viser statlige gjennomganger at kommunesektoren ofte mangler kapasitet og ensartet metodikk for naturhensyn. Dette gjør fragmentering av sammenhenger i landskapet til det mest sannsynlige utfallet, selv med gode intensjoner på direktoratnivå. Bioregionale rammer er derfor ikke bare en «ny sjekkliste», men en strukturendring som flytter avveiingene til riktig romlig skala. 

The Great Simplification

The Great Simplification med Nate Hagens er en podcast som i en årrekke har diskutert hvordan vår sivilisasjon må forstås innenfor lokale biofysiske rammer som energi, jord, vann, biomasse og økologiske tålegrenser. I tiden fremover vil ressursoverskuddet i verden krympe samtidig som kompleksiteten i globale kjeder øker. Da blir det lokale og regionale nivået viktigere for styring, forsyning og egenberedskap. Hans episode om bioregioning samler noen ledende internasjonale stemmer innenfor feltet og konkluderer med at desentraliserte institusjoner og stedstilknytning i lokalsamfunnet er nødvendig for både natur og samfunn. 

Oslofjorden - et klassisk eksempel på feilslått forvaltning

En av de som jobber med dette temaet i Norge er australske Abel Crawford. Han er forsker og lærer innenfor systemisk design ved Arkitektur- og designhøyskolen i Norge (AHO). Han har hatt flere kurs med studentene der det bioregionale perspektivet er sentralt. 

– Har du konkrete eksempler på hva et bioregionalt perspektiv kan bidra med i Norge i dag og for fremtiden?

– Det bioregionale perspektivet handler om å behandle selve roten til det som i utgangspunktet er en økologisk utfordring. Ta for eksempel Oslofjorden. Både økosystemet i seg selv, rekreasjonsverdien for folk og fiskerinæring er rammet av det som skjer i vannet. Men det er oppstrøms alt starter. Det hjelper ikke å behandle symptomene i selve fjorden alene, man må se på hele nedbørsfeltet. En inndeling av landet etter nedbørsfelt er én av flere måter å tenke bioregionalt.

– Jeg antar det er ganske mange kommuner hvis nedbør til slutt havner i Oslofjorden og dermed også mange interessekonflikter. Så si at vi tegner opp Norge delt inn etter nedbørsfelt på tvers av kommunegrenser. Hvem har mandat til å styre dette? 

– Da vi hadde kurs med studentene og studerte det begrensede nedbørsfeltet som fører vann til indre Oslofjord, identifiserte vi en hel rekke med beslutningstakere som med sitt mandat har direkte konsekvens for tilstanden i Oslofjorden. De er ikke nødvendigvis klar over denne rollen selv eller hvilke konsekvensen deres beslutninger har for Oslofjorden fordi deres mandat handler om andre samfunnsinteresser.
Det vi så er at det finnes ingen personer som har ansvar og mandat til å jobbe på tvers av etater, kommuner og direktorater i et bioregionalt perspektiv om den typen fellesinteresse som Oslofjorden er. Oslofjorden er et klassisk eksempel på hva som er galt i dagens forvaltning.

– For å si det på en annen måte: hvis du er en rik norsk familie som har lyst til å donere store summer til å redde Oslofjorden, hvem gir du pengene til? Det finnes ingen steder å plassere pengene som kan sikre at de rette tiltakene med størst samlet verdi blir koordinert og iverksatt. Det finnes ulike råd som jobber for Oslofjordens helse og rekreasjonsverdi, men de har ikke mandat til å endre noe». 

– Vannforvaltningen i hele Norge er jo innrettet etter bioregionale prinsipper i dag. Hva med de som jobber med dette?

– Det stemmer at vannforvaltningen er organisert etter økologiske enheter som nedbørsfelt etc. Men man kan spørre seg om de som jobber med vannforvaltningen har stort nok mandat til å koordinere på tvers av kommunegrenser og etater, og skjære gjennom ved interessekonflikter».

– Ut fra hva du forteller virker det som idéen lever mer i teorien enn i reell forvaltning her i Norge i hvert fall. Er bioregionale perspektiver utprøvd i praksis noe sted?

– Det finnes flere eksempler på implementering av en bioregional tilnærming i stor skala, og de har kommet til på ganske ulike måter. I Europa ser man organisasjoner som Commonland, som arbeider svært praksisnært og i imponerende omfang. For eksempel med restaurering av over én million hektar i Spania og 125 000 hektar torveng i Nederland. De finansierer bokstavelig talt fellesskapsbygging, revegetering og fysiske landskapsinngrep ute i felt.

I Frankrike utviklet Drôme-dalen det som ble kjent som Biovallée-prosjektet, der lokalsamfunn, kooperativer og lokale myndigheter etablerte en felles tilnærming til forvaltning av landskapet på tvers av en hel region. En tilsvarende prosess fant sted i La Vega i Andalucía i Spania.

– Det som er slående i begge tilfellene, er at de ikke startet med ny lovgivning eller et nytt forvaltningsnivå. De startet med at mennesker bygget en felles forståelse av sitt sted, og at institusjonene etter hvert innordnet seg denne, sier Crawford.

Statslandskapsarkitekt?

Også på statlig forvaltningsnivå finnes det relevante eksempler på en dreining fra fragmentert til mer bioregional styring. I Nederland opprettet man i 2004 en funksjon kjent som statlig landskapsarkitekt rådgiver, knyttet til det politiske rammeverket Room for the River – Safe and Attractive Landscapes.

Frankrike gjorde noe tilsvarende allerede i 1993, og lignende ordninger finnes også i Italia. Dette er statlige rådgivere med mandat til å arbeide på tvers av etater og sektorhensyn, for å sikre at planlegging og administrative praksiser ses i et bredere bioregionalt perspektiv.

– Ordningene bidrar til at et territorielt blikk, basert på lokale økosystemers forutsetninger, legger rammene, og at riktige etater og beslutningstakere kobles sammen rundt en felles forståelse. Det eksakte omfanget av mandatene varierer, og hvor langt disse rollene faktisk har vært i stand til å endre praksis i konfliktsituasjoner, er jeg ikke sikker på. Dette er et tema det er verdt å studere nærmere.

– Høres ut som en «statslandskapsarkitekt» med rådgivere i hver sin bioregion eller hos Statsforvalter kunne vært en idé? De kunne hatt ansvaret for å følge opp bioregionene og samlet kommuner, fylkeskommuner, Sametinget, miljømyndigheter, frivillighet og forskningsmiljøer om en felles forståelse for stedsutvikling på naturens premisser? 

– Dette er én tilnærming Norge kunne vurdere, og eksemplene fra Nederland og Frankrike viser at den er verdt å ta på alvor. Samtidig vil jeg være varsom med å argumentere for én enkelt modell. Det finnes sannsynligvis flere måter å håndtere problemet med fragmentert styring på, og hva som vil fungere, avhenger av institusjonell kultur, eksisterende kapasitet og hvor det allerede finnes engasjement og handlingsrom lokalt. Eksemplene fra Drôme-dalen og La Vega i Andalucía er relevante å ha i mente her. Ingen av dem startet med en ny styringsstruktur, men med at lokalsamfunn og institusjoner over tid bygget opp en felles forståelse av sitt sted. Det er viktig at vi først ser på hva som allerede forsøkes i bioregional skala både i Norge og internasjonalt. Så må vi forstå hva som har muliggjort fremdrift, og hva som har bremset den, før vi utformer nye strukturer oppå et sosialt økologisk landskap vi ennå ikke fullt ut forstår.

Commonland er del av et nettverk kalt Bioregional Weaving Labs, der praktikere fra hele Europa møtes og lærer av hverandre.

– Jeg mener Norge bør utforske muligheten for å delta i, eller bygge, internasjonale allianser som dette nettverket for å unngå å finne opp hjulet på nytt. Kanskje med Oslofjordens nedbørfelt som case, selv om hvordan dette konkret skulle fungere i praksis, er noe det er verdt å undersøke nærmere.